Den siste uken har har vært en krevende øvelse i balansekunst for mitt vedkommende. Jeg har mange inntrykk å fordøye. Heldigvis slutter aldri gode ting å skje når man trenger det.
I forrige uke hadde jeg en svært etterlengtede kveld sammen med min beste venninne gjennom flere år. En venninne som har sett meg på mitt sterkeste og på mitt mest sårbare. Det er måneder siden sist jeg krøp opp i den store sofaen hennes, nippende til verdens beste hjemmelagede latte.
Jeg slutter forøvrig aldri og fascineres over hvordan kontakten alltid er der at once, når disse skravlekveldene først er et faktum. Vi snakker ofte om at noe av det som kjennetegner vennskapet vårt, er den gjensidige vissheten om at den andre alltid er der. Uavhengig av hvor lenge det går mellom hver gang vi fysisk ser hverandre.
Samtalene i forrige uke handlet mye om hvor vi er i livet nå, og ikke minst om hvorfor. Lange og gode samtaler, som minnet oss begge på hvor rike vi er, at lykken faktisk består av å gjøre sine gleder enkle – og at selv om man ikke har alt, så mangler man ikke nødvendigvis noe. Deilige erkjennelser og en anerkjennelse av at vi begge står trygt i livet som selvstendige kvinner, tross historiene våre. Viktige ting ble satt etterlengtede ord på.
Vel, etter en avsindig hektisk og kontrastfylt dag, rakk jeg tidligere i kveld såvidt å kaste meg på toget for å treffe denne fine vennen. Anledningen var en invitasjon om å bli med å se forestillingen «Kvinnestemmer», på Rådhusteateret i Ski. En sterk forestilling om det å leve her og nå. En fantastisk forestilling å oppleve sammen med en venn som tåler at ord iblant kan kjennes overflødig. En opplevelse til ettertanke.
På toget hjem var hodet og hjertet derfor fylt til randen med gode tanker. I mitt stille sinn fikk jeg satt ord på opplagtheter som at; ja, vi er kvinner fra ulike steder, i ulike aldre. Vi er representert gjennom tanker fra mange verdener, som er ulike motsetningsfylte. At noe av det viktigste i et felleskap er å la tankene kunne stå side om side uten å konkurrere. At det ikke er nødvendig å tenke i kø. Hvor viktig det er fritt og subjektivt å kunne snakke om hva som er stort eller smått, i en større sammenheng. At forskjellighet for meg, er en livsnødvendig berikelse, slik kontraster ellers i livet er nødvendig for blant annet å kunne kjenne ekte glede. At det er viktig å stå side om side i en verden der det som ikke stemmer, fort kan oppleves skummelt, eller enda verre; bli usynliggjort!
Det siste året har båret preg av unntakstilstander for oss begge. Valg vi har tatt på hver vår kant, har satt vennskapet og relasjonen på kraftige prøvelser. Heldigvis er ikke vennskapet vårt tuftet på likhet og enighet. Båndene mellom oss er vevet sammen av tråder med dyp og inderlig respekt for forskjellighetene vi representerer i hverandres liv.
Derfor slutter vi heller aldri å utvikle oss sammen.
A Curly Life 