Å være en som lar seg skinne på

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at det har vært stille fra meg fordi jeg har vært opptatt med det jeg burde være opptatt med – sluttføringen av Den store mobbeboka for voksne. Dessverre er ikke det tilfellet. Sannheten er at ordene har druknet i en overveldende flom av tanker, sorg, uro og bekymringer. I utmattende og sterk kontrast til alt det fantastiske som har skjedd – og som fortsatt skjer.

Jeg har ventet og tenkt – at en morgen eller natt – så våkner jeg med svarene jeg mangler. Da vil tomrommene som har vært årsak til våkenetter og bekymringer igjen fylles. I helgen – en magisk, intens og befriende helg på vakre og sjelfulle Englegaard – fant jeg ro og mange svar.

Lørdag kveld var vi på konsert med Bjørn Eidsvåg i Ansgar Kapell rett utenfor Kristiansand. Et kapell som best kan beskrives som et varmt og vakkert rom fyllt med betydelig mer enn bibelsk symbolikk. Bjørn Eidsvåg hadde på forhånd antydet at han trodde det kom til å bli en vakker opplevelse i dette hellige rommet for stillhet, undring og endring.

Jeg var døsig og mett på deilig mat og god vin da vi ankom kapellet, men bråvåknet under åpningssangen Bakom. «Å tørre og være en som lar seg skinne på» – ordene jeg manglet for uroen jeg har følt de siste ukene. Følelsen av stå foran noe stort og fantastisk som åpenbarer seg og inviterer deg inn, men som det er skummelt å ta i mot, fordi det betyr å gi avkall på det som er trygt – men ikke nødvendigvis godt. Redselen for å mislykkes med det jeg holder på med og frykten for å skuffe alle som tror på-  og heier på meg. Vegringen mot å ta i mot andres godhet, hjelp og omtanke. Redselen for å velge og overgi seg til troen på at livet er godt ment.

I det hellige rommet for stillhet, undring og endring, ble det plutselig tydelig – men også gyldig – at det i blant krever mot å tørre og ha det godt.

Litt senere – under sangen Evig hvile, med et mektig og svært høytidelig akkompagnement – kjente jeg gammel sorg forlate kroppen idet jeg tok inn ordene «Ingenting blir noen gang som før, og før kommer aldri mer igjen». Etter å ha speidet etter muligheter og håp, virket det plutselig opplagt hva jeg må gjøre og hvor jeg må begynne. Mens tårene trillet, kjente jeg en inderlig lykke og tilfredshet over svaret.

Etter konserten ble vi sittende på et hyggelig utested å drikke, le og fryde oss før vi kjørte tilbake til Englegaard. Under bilturen opplevde jeg noe jeg ikke har opplevd på flere år. Etter en fantastisk kommentar fra baksetet, begynte vi å le alle fire – vi gapskrattet og klarte ikke å slutte. Jeg lo med hele kroppen. Jeg lo så jeg gråt og tårene sprutet.

I det øyeblikket kjente jeg at jeg egentlig aldri har glemt hvem jeg er – jeg har bare latt det sove.

I kritthvit himmelseng på rommet Roligheden, har jeg sovet mange timer sammenhengende. Jeg har ledd, drukket, spist, lyttet, diskutert, grått, betrodd og blitt betrodd. To døgn i forskjellighet, nærhet og fellesskap.

Jeg har åpnet opp og tar i mot. Jeg er en som lar seg skinne på.

Reklame

Forskjelligheter

Den siste uken har har vært en krevende øvelse i balansekunst for mitt vedkommende. Jeg har mange inntrykk å fordøye. Heldigvis slutter aldri gode ting å skje når man trenger det.

I forrige uke hadde jeg en svært etterlengtede kveld sammen med min beste venninne gjennom flere år. En venninne som har sett meg på mitt sterkeste og på mitt mest sårbare. Det er måneder siden sist jeg krøp opp i den store sofaen hennes, nippende til verdens beste hjemmelagede latte.

Jeg slutter forøvrig aldri og fascineres over hvordan kontakten alltid er der at once, når disse skravlekveldene først er et faktum. Vi snakker ofte om at noe av det som kjennetegner vennskapet vårt, er den gjensidige vissheten om at den andre alltid er der. Uavhengig av hvor lenge det går mellom hver gang vi fysisk ser hverandre.

Samtalene i forrige uke handlet mye om hvor vi er i livet nå, og ikke minst om hvorfor. Lange og gode samtaler, som minnet oss begge på hvor rike vi er, at lykken faktisk består av å gjøre sine gleder enkle – og at selv om man ikke har alt, så mangler man ikke nødvendigvis noe. Deilige erkjennelser og en anerkjennelse av at vi begge står trygt i livet som selvstendige kvinner, tross historiene våre. Viktige ting ble satt etterlengtede ord på.

Vel, etter en avsindig hektisk og kontrastfylt dag, rakk jeg tidligere i kveld såvidt å kaste meg på toget for å treffe denne fine vennen. Anledningen var en invitasjon om å bli med å se forestillingen «Kvinnestemmer», på Rådhusteateret i Ski. En sterk forestilling om det å leve her og nå. En fantastisk forestilling å oppleve sammen med en venn som tåler at ord iblant kan kjennes overflødig. En opplevelse til ettertanke.

På toget hjem var hodet og hjertet derfor fylt til randen med gode tanker. I mitt stille sinn fikk jeg satt ord på opplagtheter som at; ja, vi er kvinner fra ulike steder, i ulike aldre. Vi er representert gjennom tanker fra mange verdener, som er ulike motsetningsfylte. At noe av det viktigste i et felleskap er å la tankene kunne stå side om side uten å konkurrere. At det ikke er nødvendig å tenke i kø. Hvor viktig det er fritt og subjektivt å kunne snakke om hva som er stort eller smått, i en større sammenheng. At forskjellighet for meg, er en livsnødvendig berikelse, slik kontraster ellers i livet er nødvendig for blant annet å kunne kjenne ekte glede. At det er viktig å stå side om side i en verden der det som ikke stemmer, fort kan oppleves skummelt, eller enda verre; bli usynliggjort!

Det siste året har båret preg av unntakstilstander for oss begge. Valg vi har tatt på hver vår kant, har satt vennskapet og relasjonen på kraftige prøvelser. Heldigvis er ikke vennskapet vårt tuftet på likhet og enighet. Båndene mellom oss er vevet sammen av tråder med dyp og inderlig respekt for forskjellighetene vi representerer i hverandres liv.

Derfor slutter vi heller aldri å utvikle oss sammen.