Mobbing rammer hele familien

Når man snakker om mobbing, er det både naturlig og forståelig at hovedfokuset er på de involverte barna. Men mobbingen rammer ikke bare den som blir utsatt for den eller utøver den. Mobbingen rammer også den nærmeste familien og kan få konsekvenser det er lite legitimt å snakke om, men desto viktigere å sette ord på.

For å best kunne møte familiene, trenger vi kunnskap om deres reaksjoner på mobbing. Men, viktigst er kanskje at familiene også selv trenger kunnskap for å kunne forstå hva det er som skjer og hvorfor. Skam fører ofte til unnvikelse, tilbaketrekning og lite åpenhet, og foreldre som føler skam, kan ha særskilt behov for å bli anerkjent og støttet. Foreldre som opplever mye stress og er engstelige, kan lett bli overbeskyttende. Noen kan også bli altfor ettergivende overfor sine barn etter at de har opplevd det traumet som mobbing kan være. Noen kan også bli veldig pågående og aldri slutte å diskutere eller snakke med barna om det de har opplevd. Foreldres reaksjoner er, selv om de kan virke uforståelige for omgivelsene, og også for dem selv, naturlige reaksjoner på noe unormalt, og mest av alt et tegn på at de bryr seg om barna sine.

Jeg har de siste årene mottatt hundrevis av historier fra foreldre som beskriver hvordan det å ha et barn som blir mobbet og er utestengt fra fellesskapet, går utover søsken, samliv og arbeidsforhold. Mange beskriver langvarige bekymringer og konflikter både i og utenfor familien. Andre forteller om en lammende følelse av maktesløshet, sorg og sinne. Noen opplever også lange perioder med fysisk sykdom og utmattelse. En del beskriver også perioder hvor de ikke lenger klarer å fungere normalt, alt annet i livet må settes på vent. Historiene deres gjør dypt inntrykk, og jeg slutter ikke å forundres over hvor mye enkelte mennesker må tåle – og også viser seg å tåle. Jeg kjenner meg også godt igjen i mange av disse historiene.

I en periode på nærmere fire år opplevde jeg hverdagen som en unntakstilstand preget av lange, mørke daler og noen få oppturer. Jeg ble sykmeldt på grunn av tilbakevendende somatiske plager. I ettertid så både legen min og jeg at plagene hadde en helt klar sammenheng med stresset og bekymringene jeg levde med i denne perioden. Jeg hadde store søvnvansker, periodevis våknet jeg med hjertebank midt på natten. Da gråt jeg ved tanken på at jeg om noen timer måtte sende den tapre datteren min på skolen, vel vitende om hva som ventet henne av sjikane, latterliggjøring og utestenging. Jeg hadde tilbakevendende tanker om at hun en dag ikke ville orke mer, og kanskje avslutte livet sitt – for hvor lenge orker et lite menneske å leve slik?

I disse årene hadde jeg lite overskudd og motstandskraft. Jeg ble svært god til å finne unnskyldninger for å ikke bli med på sosiale aktiviteter. Jeg fryktet å måtte svare på spørsmål om hvordan jeg egentlig hadde det, og var redd for å revne fullstendig dersom jeg begynte å sette ord på situasjonen vi levde med.

Og når sant skal sies var jeg også redd for folks velmenende råd. Det var viktig for meg å vise at jeg mestret situasjonen, samtidig som jeg kjente på en dyp skam. Var det min feil at hun opplevde dette – at det skjedde fordi jeg var frodig/overvektig, og derfor hadde gjort henne ekstra sårbar? Det siste jeg derfor ønsket, var å bli fortalt noe jeg allerede visste; at hun burde slankes, at jeg burde slanke meg, og at det ikke var noe rart at dette skjedde. Irrasjonelle tanker, ser jeg i ettertid, men likevel reelle for meg der og da. Jeg brukte derfor mye energi på å unngå potensielle situasjoner hvor dette kunne bli et samtaleemne – så mange ble overrasket da jeg først åpnet opp, og de først gjennom blogg og intervjuer fikk vite deler av hva vi hadde vært gjennom. I ettertid ser jeg at reisen hadde blitt mindre ensom om jeg hadde klart å åpne meg mer for noen nære venner.

Det var ikke bare det sosiale livet utenfor familien som fikk lide disse årene. Da mobbingen startet, var jeg relativt nyetablert med en ny mann. Det ble raskt lite tid og overskudd til å være kjæreste og venn, og liten mulighet til å utforske det fine vi nettopp hadde startet sammen. Samtidig som jeg trengte og søkte fellesskap, støtte og trøst i forholdet vårt, var det en avstand mellom det jeg hadde behov for og det jeg klarte å ta imot. Han opplevde meg som distansert og ble forvirret over signalene jeg sendte ut. Samtidig som jeg følte at jeg trengte ham, ble nærheten truende. Jeg brukte alle mine krefter på å holde meg gående. Kom han meg for nær, var jeg redd jeg ville miste det lille jeg hadde igjen av forsvar, og det kunne jeg i flere år ikke risikere.

Lenge trodde jeg – også etter at mobbingen hadde sluttet – at jeg hadde klart å være en rimelig god og ivaretagende mor for mitt andre barn. Men en dag brøt hun ut i gråt og sa: «Det er aldri noe spesielt med meg, mamma – aldri noen problemer. Det er nesten så jeg skulle ønske det var noe som skjedde meg også, så jeg også fikk så mye oppmerksomhet.» Da fikk jeg en real og hjerteskjærende oppvåkning. Hennes opplevelse var at jeg var svært problemorientert og orket lite, og at jeg i liten grad så og klarte å glede meg over alt det positive som skjedde i livet hennes. Denne samtalen ble begynnelsen på et langt og viktig oppgjør med meg selv. Jeg kunne ikke, og ville ikke, slutte å eksistere som følge av det vanskelige familien vår sto i. Jeg hadde mye annet jeg også måtte kjempe for, og som jeg ønsket å beholde.

Noen ganger er det slik at når det som skjer eller har skjedd, kommer for en dag, setter det i gang sterke reaksjoner i oss voksne. Da kan det være godt å ha noen tips å lene seg på:

Vær åpen om det som skjer med både partner og søsken. Støtt hverandre, og ha toleranse for at man kan reagere ulikt. Selv om samboer/ektefelle ikke «går i kjelleren» eller reagerer sterkt på andre måter, betyr det ikke at vedkommende ikke er opprørt eller at hun/han ikke bryr seg like mye som deg.
Det er lov – og viktig – å tillate seg å glede seg over fine, morsomme og spennende ting som skjer selv om et familiemedlem opplever mobbing. Alle trenger pusterom – også den som opplever mobbingen.
Sett av tid til andre aktiviteter, både alene og sammen som familie. På den måten klarer man å skaffe seg små friminutt som kan gi anledning til å fokusere på annet enn problemer. Det gir også familien andre ting å snakke om senere. Spesielt er det viktig for søsken og den som utsettes for mobbing, at vi voksne opprettholder normalitet i en hverdag hvor mye oppleves som unormalt og vanskelig.
Dersom du lever i et parforhold: Ikke slutt å være kjærester. Jobb for å beholde nærhet – både fysisk og mentalt. Men ha forståelse og raushet for at det kan være vanskelig å finne overskudd til det.
Fortell noen nære venner eller familiemedlemmer om situasjonen dere står i. Det er viktig, også for barna, å vite at vi har noen som støtter oss og er der når livet er vanskelig.
Ha lav terskel for å søke støtte hos BUP eller kommunens Barne- og familieenhet. De har ofte mye erfaring med å gi familier og par veiledning i krisesituasjoner.
Skriv dagbok – ikke bare for å dokumentere det som faktisk skjer/ikke skjer, men også fordi det kan være et hjelpemiddel for å sortere og bearbeide vanskelige tanker.

I boken min ”Du er viktigere enn du tror. En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing”, har jeg også skrevet om hvordan det er å være foreldre til barn som mobber, samt tips til både foreldre og nettverket rundt.