Skammer seg syke

Denne kronikken hadde jeg på trykk i VG (kun papir), søndag 30.oktober:

I kjølvannet av det store fokuset media har hatt på mobbing i 2011, registrerer jeg at det flere steder diskuteres om det ikke er for lett å påberope seg mobbing. Mange, heriblant noen av de ivrigste debattantene og kritikerne, gir inntrykk av å mene at folk ikke tåler uenighet og kritiske blikk lenger, og at folk velger å dra mobbekortet i hytt og pine – i mangel på gode argumenter.

Tabu og stigma

Som mange andre er jeg bekymret for at begrepet mobbing er i ferd med miste sin tyngde og sitt innhold, og jeg er opptatt av at dette er et begrep som skal omgås med edruelighet. Men, etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres erfaringer med mobbing – enten som mobbeutsatt, mobber eller pårørende – sitter jeg allikevel igjen med et inntrykk av at det er et langt større problem at folk ikke forteller om det de opplever, enn at de drar mobbekortet i utide. Til tross for stort fokus på temaet over en årrekke, er mobbing fortsatt forbundet med tabu og stigma, og folk flest opplever i liten grad status forbundet med det å være et offer.

Min erfaring er at både barn og voksne bruker mye krefter på å dekke over at de har havnet i en situasjon hvor de mobbes. Mange voksne forteller ikke engang livspartneren sin om mobbing, i frykt for at det skal endre deres syn på vedkommende – for mobbeofrene er, må vite, svake, annerledes og ute av stand til å ta igjen eller beskytte seg selv.

Barn og voksne tier og skammer seg syke i frykt for å bli ytterligere ydmyket og latterliggjort, om de tilkjennegir egne grenser – og at de er overskredet.

Sosiale medier

Dessverre er det slik at mange selv erfarer, eller er vitne til at andre ikke blir trodd, når de omsider forteller hva de opplever. I sosiale medier som Twitter, bloggsfæren og på Facebook, ser jeg ofte folk bli latterliggjort og beskyldt for å påberope seg mobbing på sviktende grunnlag, når de sier i fra om at trykket er for stort og at de føler seg uthengt og latterliggjort.

Kritikere og debattanter – som ofte er i posisjon til å skape en sterk opinion mot en person eller sak – underkjenner folks opplevelse, og påberoper seg samtidig definisjonsmakten. Ikke bare under dekke av ytringsfriheten, men også ved i tydelige ordelag tilkjennegi at: Om man stikker hodet frem, så får man tåle det som kommer. Tilsynelatende uten å tenke over at mengden av sterk uenighet, kritikk, flåsete og sarkastiske kommentarer iblandet nedsettende personkarakteristikker, vil kunne ha samme effekt som mobbing – og i sum også kan være mobbing.

Når man ser hvordan voksne håndterer slike situasjoner, åpenbarer det seg flere dilemma knyttet til samtidig å oppfordre og anbefale barn og unge til å si i fra om det de opplever. For, hvordan skal vi forvente at barn håndterer en slik motstand og underkjennelse av sine opplevelser?

Sosial læring

Det er viktig å ruste barn til å tåle konstruktiv kritikk, takle uenighet og det faktum at livet til tider er nokså urettferdig, uten at det er synonymt med å være et offer. I dette sorteringsarbeidet må barn og unge få god veiledning, og kanskje finner man ut sammen, at dette ikke var mobbing, men alvorlig og vond uenighet. En erfaring som gjør både barn og voksne bedre rustet til å identifisere vanskelige situasjoner senere. Minst like viktig er det at barn lærer å kjempe for seg selv, ta igjen og ikke minst kunne inneha og formidle forventninger til hvordan omgivelsene skal behandle dem.

Voksne må være gode forbilder, ikke bare når det gjelder å formidle raushet og inkluderende holdninger, men også gjennom måten vi selv håndterer urett på. Vi må vise at vi beskytter oss, står opp for oss selv – og at vi ikke aktivt velger å innta en offerrolle. Men, vi har også et ansvar for – gjennom handling – å vise at vi er lydhøre i forhold til hvor andres grenser går, og at vi respekterer dem. Det betyr ikke at man ikke skal stille kritiske spørsmål til en sak, eller måten den formidles på. Kritiske tilbakemeldinger er også en del av den sosiale læringen som ruster oss – men at andre er sleivete og uheldige med uttalelsene sine, fritar ikke oss andre fra å ta klokere vurderinger. Å stikke seg frem, er ikke synonymt med å være fritt vilt. Ingen mobbes fordi de fortjener det.

Gjennom voksnes usaklige personangrep, latterliggjøring og underkjennelse av andres følelser, skaper vi aksept for at også barn og unge opptrer slik ovenfor hverandre – og at enda flere tier om alvorlig mobbing.

Graden av smerte forbundet med sjikanering, uthenging og mobbing, kan gjøre livet ulevelig – både for voksne og barn. Det burde gjøre oss langt mer bekymret enn at enkelte drar mobbekortet i utide.

Reklame

Året da mye ble litt skummelt

Som alltid ved nyttårstider, så gjør jeg, som de fleste andre, opp status for året som har gått. Med tanke på det fantastiske året jeg har hatt, skulle en tro det ble rene festen å skrive et slikt innlegg. Men sannheten er at 2010 var året da mye ble litt skummelt – inkludert det å blogge.

Mange synes nok det er rart at jeg føler det slik, og når sant skal sies, så synes jeg tidvis det er litt pussig selv. Jeg har opplevde mer enn jeg har turt å drømme om. Bokutgivelse og storslagen boklansering med de mest fantastiske ord, stor medieinteresse, jobbskifte, hjertemøter, ny bokkontrakt, reiser og foredrag.

Jeg har fått utallige rørende brev, mailer, Facebook-meldinger, SMS og Twitter-meldinger som forteller om betydningen av det jeg skriver og snakker om  – at det er med på å sette mobbing og andre viktige temaer på dagsorden, at det gir ny innsikt og kunnskap – og at det for noen bringer håp om at livet kan bli godt.

Av andre – og gjerne via andre – har jeg fått høre at det blir for mye av meg, at jeg føler for mye og at jeg tror jeg er «noe». Jeg har opplevd – og opplever fortsatt – at svært mange ønsker kontakt med meg – men også at folk jeg trodde var venner, har trukket seg unna.

Hver for seg gir ingen av disse tingene svar på hvorfor 2010 ble året da mye ble litt skummelt. Men i sum, så handler det om hvor uvant det er å bli gjenstand for masse oppmerksomhet – og det å få massiv respons på alt en foretar seg. Det handler om behovet for å være privat og kunne tillate seg å være sårbar. Om redselen for at noen skal føle seg krenket av det jeg skriver og mener noe om. Ansvaret jeg føler for å forvalte tilliten folk viser meg på en ordentlig måte. Og frykten for å ta for stor plass.

Misforstå meg rett, jeg klager ikke. 2010 er så langt det mest fantastiske året i livet mitt! Aldri har jeg følt meg rikere, stoltere og mer hel, enn ved inngangen til 2011. Selv om mye er litt skummelt, og jeg fortsatt er usikker på hvilke stier jeg skal følge i året som kommer, så vet jeg noe:

Jeg skal gi ut en viktig bok om skam. Jeg skal fortsette å jobbe for barns rettigheter. Jeg skal danse tango. Jeg skal blogge. Jeg skal reise landet rundt å snakke om mobbing, håp og ansvar. Jeg skal være Den ene. Jeg skal fortsette å huske at Internett er et høreapparat og ikke en ropert. Jeg skal være mer sammen med barna mine. Jeg skal juble og jeg skal ta sats. Jeg er fortsatt «bare Kristin».

Er du feit, er du lat

Det er leit å lese at folk som ellers støtter opp om mobbeforebyggende arbeid, nå synes å fryde seg over å kunne kalle overvektige for late og rope høyt om at det er deres egen feil. Tilsynelatende uten å være nysgjerrige på hva som gjør at mennesker havner i en slik situasjon, og ikke minst, hvorfor de ikke klarer å gjøre noe med det. Dessuten helt uten tanke for hvordan barn og unge lar seg påvirke av måten vi snakker om andre mennesker på.

Som de fleste av oss vet, strides de lærde om hvorvidt fedme er en sykdom eller ikke. Like fullt er det ikke til å komme forbi at fedme kan skyldes sykdom og ikke nødvendigvis bare speiler en daff livsstil, slik Kari Jaquesson hevder i sin blogg. Disse sykdommene kan være av fysisk, såvel som psykisk karakter, og i noen tilfeller kan også bivirkninger av medisiner gi overvekt. Det betyr selvsagt at de som i utgangspunktet er sårbare for dette, bør være ekstra påpasselige. Tross kunnskap om dette, kan det allikevel, av ulike årsaker, virke helt uoverkommelig for enkelte.

Det er som mange i debatten påpeker, hevet over enhver tvil at mindre inntak av mat i kombinasjon med mer aktivitet, fører til vektnedgang. Hva som får bedreviterne og de selvoppnevnte ekspertene til å tro at det er formidlingen av denne allmenngyldige sannheten de overvektige opplever som krenkende, er for meg nokså uforståelig. Uforståelig er det også at Jaquesson hylles som modig fordi hun tør å være så politisk ukorrekt at hun nok engang serverer oss en sannhet vi daglig eksponeres for i bladhyllene og i reklamesnutter på TV.

Kanskje er det bare semantikk, men…

Jeg er stor tilhenger av både debatt og folkeopplysning, og er selv en som skriver og holder foredrag om tabubelagte og stigmatiserte temaer. Dessverre blir det lite konstruktiv debatt, og nærmest et totalt fravær av opplysning om årsak-virkning, når Jaquesson og hennes tilhengerskare betegner overvektige som late og lite ansvarsfulle – uten samtidig å snakke om hva som ligger bak at folk blir overvektige i utgangspunktet. Det nevnes heller ikke med et ord hva som kan gjøre folk så handlingslammet at de ikke klarer å gjøre noe med overvekten sin, selv om den er livstruende. Bortsett fra at de er uansvarlige og late da, selvsagt.

Denne holdningen ikke bare opprettholder – den legitimerer – at man fortsetter å se ned på overvektige. Når folk ser en overvektig person på gata, tenker mange automatisk, og noen sier det sågar, at vedkommende er stygg og lat. Ser de et tynt og veltrent menneske, tenker de at personen er pen og har selvkontroll. Helt uten tanke for at det viktigste tross alt er at folk får lov til å være fornøyde og leve godt med den de er.

Du skulle skamme deg, så feit som du er

Det snakkes mye om at overvekt er et folkehelseproblem, og mange er opptatt av hvilke kostnader dette påfører samfunnet. Hva det gjør med folkehelsa, at folk som følge av samfunnets holdninger til annerledeshet og overvekt, skammer seg over egen kropp, virker svært få interessert i. Personlig kjenner jeg flere overvektige som ikke tør gå til legen i frykt for hva slags konfronterende og moraliserende holdninger de vil møte. De fleste har kunnskap om selvfølgeligheter som at sunn mat og mer trim vil hjelpe. Men mange trenger hjelp til å tenke annerledes om seg selv for å kunne ta tak i problemene. Med utgangspunkt i det mange nikker støttende til – at er man feit, er man er lat og man kan takke seg selv for elendigheten – så tenker mange overvektige – uavhengig av fedmens årsak – at de ikke fortjener hjelp, og lar dermed være å oppsøke den. Med det som resultat at enkelte faktisk talt skammer seg til døde.

Elin Ørjasæter ber Kari Jaquesson om å krenke henne mer. Slik jeg tolker henne, er det med håp om at det gjør hennes ønske om bli tynnere så sterkt at hun til slutt gjør noe med det. Heldigvis snakker hun bare for seg selv. Personlig har jeg like lite tro på at det å bli kalt lat eller krenket på andre måter, gir meg overskuddet jeg trenger for å slanke meg, som at mobbing fungerer fint som et sosialt korrektiv. Tøger Fimreite forstår ikke helt overvekten av kritikken, men toucher såvidt innom kjernen i mange overvektiges problem. De mangler ikke nødvendigvis kunnskap om en sunn livsstil, men de klarer ikke å anvende den, skriver han. Jeg håper ikke han mener å antyde at det utelukkende er latskap som gjør at de ikke får det til.

Et ungt og aktivt menneske jeg kjenner, sa følgende da hun så overskriften ”Feite er late – ikke syke”, i tirsdagens VG:

Ikke bare får jeg høre at jeg er litt større enn de andre i klassen, men nå kommer alle til å tro at jeg er lat i tillegg – og det kommer jeg til å få høre…

Vi skal ikke slutte å opplyse folk om fakta, eller la være å inspirere hverandre til et sunnere liv. Men – vi har alle et ansvar for måten vi formidler dette budskapet på. At overvektige er late, udisiplinerte og lite ansvarsfulle, er etter min mening en unyansert og flåsete generalisering som legitimerer utstøting, lager grobunn for mobbing og ikke krymper annet enn mangfoldet mange av oss foretrekker å være en del av.

Tillegg: Rett etter jeg postet dette innlegget, oppdaget jeg en oppdatering på Kari Jaquessons blogg. Der tilbakeviser hun å ha sagt det VG bruker som overskrift på forsiden: Feite er late – ikke syke, og henviser til at VG ved å bruke den overskriften, har tatt seg en kreativ frihet som ikke er godkjent av henne.

Du skulle skamme deg!

Både som barn og voksen har jeg vært opptatt av temaer forbundet med stillhet, skam og stigma. Som voksen tenker jeg at dette har hatt en naturlig sammenheng med min grunnleggende trang til å legitimere min egen annerledeshet, og til å forstå skammen den i tidligere tider brakte med seg.

Gjennom arbeidet med «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar» (Humanist forlag), og de utallige tilbakemeldingene jeg har fått fra mennesker som har lest den, står det klart for meg at ikke bare blir vi bærere av skam som et resultat av andres handlinger og holdninger – men vi skammer oss over at vi skammer oss.

Skam er i beskjeden grad beskrevet i norsk litteratur, og mange med meg vil hevde at vi fortsatt mangler innsikt i skammens opphav, funksjon og konsekvenser. Det er nemlig slik at vi i liten grad snakker om at vi skammer oss, og heller ikke om i hvilken grad skammen påvirker evnen til å bygge nære og gode relasjoner eller hvordan den fratar mennesker muligheten til å sette pris på- og ha tro seg selv. Dessuten – skam begrenser livsgleden – og for mange også ønsket om å leve.

Humanist forlag har, gjennom å gi meg ny bokkontrakt, nok en gang gitt meg mulighet til å skrive en viktig og annerledes bok. Gjennom dybdeintervjuer av kjente og ukjente kvinner og menn – mange av dem stemmeløse til nå – håper jeg å avdekke nye momenter ved skammen- og skamløshetens opphav, ubalanse og omfang. Jeg håper og tror at «Du skulle skamme deg» blir et viktig bidrag når det gjelder åpenhet om et tema som legger store føringer og begrensninger i forhold til menneskers livsvalg, livskvalitet og overlevelse.

Jeg anbefaler innlegget «Skammen» og det sterke kommentarfeltet. Innlegget er med å danne utgangspunktet for boken som kommer ut i 2011.