Ordenes uutholdelige fravær

Allerede mens jeg skriver denne første linjen, tenker jeg: Hvorfor i all verden skriver jeg dette? Har jeg egentlig noe mer å melde omverden? Tanker som helt sikkert overrasker dem som kjenner meg godt (eller tror de gjør det). Noe jeg godt kan forstå. Fra jeg var liten har jeg vært et hva, hvordan- og hvorformenneske med sterke meninger og også meningers mot.

Fortsatt undrer jeg meg en hel del, og de sterke meningene dukker også opp til overflaten innimellom. Men, mesteparten av tiden kjenner jeg på en tomhet når det gjelder både ord og sterke meninger. Ikke fordi jeg ikke mener eller bryr meg, men fordi jeg føler det meste er sagt og tenkt før. Dessuten farer livet i vei et forrykende tempo med formidling både i foredrag og media. Og hvis jeg skal være helt ærlig – det siste året er det lite som har virket viktig på ordentlig og verdt å sette ord – uten at det hadde blitt for privat. Fra å være en som stadig formidlet seg – gjerne med utropstegn – har jeg inntatt en mer betraktende rolle, hvor jeg stadig klør meg i krøllene og lurer på hvordan i all verden folk orker alt de forteller at de gjør hele tiden – for ikke å glemme – hvordan har de tid til å blogge, facebooke og tvitre om det? Og attpåtil takke så innmari mye etterpå – for at noen har retvitret, lest eller kommentert?

Det siste året har jeg blitt kvalm og flakkende i blikket av påminnelser om det faktum at jeg har en blogg, at jeg har gitt ut en bok og har en ny på gang. Selv om påminnelsene utelukkende har vært i form av gode ord fra noen som har lest noe de har likt, og fra folk som har tro på meg. Både blogg og bok ligger der ute som en evindelig påminnelse om flere ting som krever tiden min, og som jeg ikke klarer å følge opp slik jeg ønsker. Fordi, som med så mye annet, enten det gjelder å være sosial, trene, gå til legen, prate lenge på telefonen med en venninne: Jeg har ikke lenger ordene, tiden eller motet – og ingenting virker uansett viktig nok til å vie et «helt» innlegg eller et kapittel. Paradoksalt nok kan jeg allikevel kjenne en sterk trang til å skrive, og savner oppriktig tiden da jeg satt opp til langt på natt, skrev og diskuterte. Med fare for at jeg idylliserer, så mener jeg bestemt at det gav energi og inspirasjon til å skrive enda mer. Det ønsker jeg tilbake!

Jeg vet fortsatt ikke helt hvorfor jeg skriver dette innlegget – kanskje jeg hadde håpet at det ville gi meg inspirasjon og mer å skrive om? Foreløpig kjenner jeg ingen forskjell, og kjenner at lukten av nybakt Focaccia overgår lysten til å bekjempe ordenes uutholdelige fravær. Avslutter derfor med en lenke til en blogg jeg opprettet i høst, og som kanskje også blir til en bok (Dersom, hvis, om ordene kommer): Til deg mamma. Ord som venter når du våkner. 

Reklame

For mye av det gode?

Debatten om mammabloggerne har på nytt blusset opp etter at bloggkollektivet Maddam på lørdag hadde kronikken «Familielykke fanget i nettet» på trykk i Dagbladet. Søndag skrev Astrid Valen-Utvik et godt tilsvar, og det samme har Mammadamen gjort i sitt innlegg «De forferdelige mammabloggerne». Begge er sterke, flotte damer som er langt mer enn cupcakebakende mødre med englebarn. Bloggkollektivet Maddam har skrevet et tilsvar som i noe grad virker oppklarende, i hvertfall når det gjelder bakgrunnen for kronikken. Den kan leses her: Mammalykken på nett.

Det slår meg, når jeg følger debatten om mammabloggerne som på ny har blusset opp i sosiale medier, at debatten dypest sett handler om betydelig mer enn mammabloggere som ikke er seg sitt ansvar bevisst. Den handler om en nedslående trend som i blant gjør at jeg mister lysten til å si noe som helst i sosiale medier. En trend som handler om å plukke i fra hverandre, kritisere, henge ut, ironisere og vite bedre enn.

Stadig synes jeg å se intellektuelle, oppegående mennesker kritisere og plukke fra hverandre hvermannsens trivielle statusoppdateringer på Facebook og Twitter – fordi de er for trivielle og kjedelige. For ikke å glemme hvermannsens meningsutvekslinger som vi ikke har god nok dekning for å ytre – med mindre de kan dokumenteres gjennom forskning, selvsagt. En del av de samme menneskene fnyser også av forakt over mammabloggere og rosabloggere, jenter som spiller på sex og folk som skriver for personlig og utleverende om seg selv og sine problemer. En trend jeg frykter gjør mange redde for å si og mene noe som helst, og som gjør at mange legger svært streng sensur på seg selv – i medier hvor nettopp mangfoldet burde heies frem.

Personlig leser jeg ikke interiørblogger og jeg hopper stort sett over mammablogger. Jeg abonnerer på et par rosablogger, leser en mengde fagblogger og en god del personlige blogger. Blogger med dyptgående analyser og statistikker, hopper jeg ofte også over. For noe av det som er så fantastisk med bloggsfæren, er nettopp muligheten til å velge, til å hoppe over og til å kunne la være å irritere seg. Samtidig finnes det uante muligheter til å løfte frem mer av det man oppfatter som godt og viktig, fine mennesker, viktige historier og spennende diskusjoner. Helt uten å rakke ned på, henge ut og undervurdere andre kvinner eller menn. Kall meg gjerne naiv, men jeg ønsker meg mer av slikt – og mener det er fullstendig forenlig med stor takhøyde, en real diskusjon og respekt for at vi velger å vektlegge ulike ting når vi ytrer oss i sosiale medier.

En del av kritikken mot mammabloggerne går ut på at de deler for mye av det positive, at det får andre til å føle seg utilstrekkelige og gjør at særlig kvinner får urealistisk forventninger til tilværelsen. Som om det er vitenskapelig bevist at dét er mer skadelig enn konstant kritikk og bedrevitende innlegg og kommentarer, som gjør at mange hverken tør tro på- eller langt mindre hevde sine meninger?

Selv om jeg hverken eier teft- eller interesse for interiørdesign og matoppskrifter, og langt mindre skriver om slike temaer, opplever jeg i blant kritikk for å dele positive ting jeg oppnår – være seg reiser, ny bil, omtale og andre ting. Noen blir også provosert av lykken min, og ber meg om å huske at ikke alle har det slik, og ikke minst hva det gjør med dem at jeg deler min lykke og fremgang. Jeg synes det er helt greit med konstruktive tilbakemeldinger på det jeg deler og hvordan jeg fremstår, men jeg opplever nevnte tilbakemeldinger som unødvendige. Like unødvendige som at jeg skal måtte fortelle om vanskeligheter i barndommen, årene med så dårlig økonomi, at når ungene spiste Grandiosa på lørdager og fikk dele en flaske brus, så trodde de det var som en fest å regne. Eller om skilsmisse, sorg og savn – alt for å forsvare lykken og mulighetene som åpner seg for meg i dag.

Det ér betimelig å stille spørsmål ved hvordan man blir påvirket av blogging – uansett tema. Men jeg synes debatten om mammabloggerne og alle oss andre som deler – også av det gode – nok en gang bærer preg av kvinner som ikke bare er opptatt av å kritisere andre kvinner, men også undervurderer oss. Det er trist og provoserende.

Dessuten, skal vi først diskutere påvirkning, bør vi også ta en prat om hvordan vi påvirkes av de som alltid er kritiske, dømmende og tilsynelatende vet bedre. Kan hende er det flere som burde ta selvkritikk og være seg sitt ansvar bevisst.

Ingen er bare det man ser – være seg mammabloggere med og uten sterke meninger eller intellektuelle feminister.

 

 

Ingen er bare det du ser

Det har etterhvert blitt langt mellom de personlige innleggene i denne bloggen, og selv om det er et bevisst valg, savner jeg allikevel å kunne være mer personlig.

Slik særlig det siste året har utviklet seg, har engasjementet mitt mot mobbing eskalert ytterligere. Jeg har holdt i overkant av tyve foredrag og jeg har gitt mange intervjuer både på TV og i aviser. Mobbe-Kristin, det er meg. Utad.

I blant blir jeg gjenkjent på gaten og stadig får jeg henvendelser fra folk som trenger noen å dele sine erfaringer med. I blant kommer det også sms og telefoner fra folk jeg ikke kjenner, men som føler de kjenner meg. I blant sier også enkelte at de synes jeg deler så mye av meg selv, og takker for rausheten. Noen opplever engasjementet mitt som masete, og andre blir matte av kraften de opplever ligger i det, og føler seg mer slitne og ubrukelige fordi jeg «får til så mye».

Helt ærlig, så er jeg sliten av det selv. Sliten, fordi jeg er så uendelig mye mer. Fordi det er bunn i meg – jeg tåler ikke alt. Fordi tiden ikke strekker til. Fordi jeg har bekymringer, sorg og mange, mange gleder som strekker seg langt utover det å få inn kronikker eller å bli sitert.

I går hadde jeg en etterlengtet kveld med 10 av de aller fineste damene jeg vet om, og som alle har en helt spesiell betydning i livet mitt. Vi koste oss med deilig mat, uante mengder vin, latter og tårer. Ei av damene sa til meg under en lang fin prat, at hun ikke kunne forstå hvor jeg hentet krefter til å arrangere en slik kveld. Når sant skal sies, skjønner jeg det ikke selv, svarte jeg – og fortalte om hvordan jeg noen timer før festen lå utslått på sofaen og fintenkte på hvordan jeg kunne komme unna med å avlyse festen, fordi jeg var sliten og fullstendig tom for ord.

Til tross for kreftene det kostet ikke å avlyse, ble det en av de viktigste kveldene i livet mitt dette året. For første gang på lenge klarte jeg å si det høyt – at jeg er sliten og at jeg trenger at noen ser bakenfor alt jeg «får til». Ingen er bare det du ser. Og jeg er fortsatt den samme.

Anbefaler forøvrig min gode venninne Live Landmarks innlegg «Motgang gjør deg sterk» – om å verdsette seg selv for den man er, ikke det man gjør.

Den fine, rare følelsen

– Når nært blir for tett, og bekymringene kommer selv når solen står på sitt høyeste og ingen skygger er å se.

– Når yngstedatter sier hun er hele 99% glad i deg, for heldigvis så utgjør kjefting og klaging bare 1%.

– Når alt virker å ha funnet sin rette plass, men noe allikevel er overflødig og andre ting helt feil – og du må rydde plass til avgjørelser du ikke ønsker å ta.

– Når avgjørelsene medfører å velge bort det trygge fordi noe annet, større og mer passende, venter.

– Når sinnsro byttes ut med sommerfugler i fri dressur, og du samtidig oppdager en ny bekymringsrynke i pannen.

– Når små mennesker blir store, og de i et lite øyeblikk i glassklart vann glemmer seg bort, legger hodet sitt i halsgropen din, og samtidig holder inderlig rundt deg.

– Når du er trøtt av sol, småprat og kortspill, men ikke får sove i ren nytelse over stillheten som fyller rommet mens de andre sover.

– Når du vil at stillheten skal vare evig, og samtidig ønsker at dagene sammen aldri skal ta slutt.

Den følelsen.

Et upassende vakuum

Så har det altså skjedd igjen. Jeg har havnet i den uutholdelige og smertefulle situasjonen hvor jeg både har diaré og forstoppelse. Sagt med andre og mer sømmelige ord: Skrivetrang og skrivesperre – samtidig. Når sant skal sies gjør det meg både tom og sprekkferdig, og uttrykket «å leve i et vakuum», blir stadig tilført nye dimensjoner.

Egentlig har jeg lyst til å skrive om den nye boken jeg skriver, som har arbeidstittelen: «Historier om overlevelse», og som er oppfølgeren til «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar». Jeg gleder meg over å kunne videreføre engasjementet mitt i en ny bok. Jeg gleder meg til å gå i dybden, og til på ny å skrive en bok mange trenger og ser frem til. Samtidig er jeg livredd. For etter halvannet år med høy profil og svært mye medieomtale, kan jeg ikke fri meg fra tanken på  «Bløffersyndromet» og at jeg kanskje ikke holder mål allikevel. Og da forsvinner ordene.

Jeg har lyst til å skrive om foredragene jeg har holdt det siste året – om det å skape arenaer for dialog om et vanskelig tema. Om åpne og lukkede ansikter, skam og om tårer det ikke er mulig å skjule. Jeg har lyst til å rope ut (med Caps lock på) om stoltheten over å bli kontaktet av selveste BroAschehoug, og gleden over å skulle bli en av deres foredragsholdere fra høsten av.

Jeg har også lyst til å skrive om brev, telefoner og epost fra folk som trenger noen å snakke med. Om alle de unge menneskene som mangler nære relasjoner, og som ikke har noen å betro seg til. Om eldre damer, som med skjelvende hånd i brevs form, takker for det jeg skriver og snakker om. Om unge som forteller at andres åpenhet gir dem håp, og om alle de andre fantastiske menneskene som gjør dypt og uslettelig inntrykk på meg.

Jeg har ofte tenkt at det er et innlegg verdig i seg selv, det at jeg i mye større grad enn før må vurdere konsekvensene av det jeg skriver: Vil det støte noen? Hva risikerer jeg? Har jeg tid til å følge opp reaksjonene? Og at disse avveiningene ofte resulterer i at ordene forsvinner og at tastaturet får hvile.

Jeg har lyst til å skrive om at jeg mest av alt bare er Kristin. At jeg er sjenert og redd for å være til bry. Og derfor synes det er vanskelige å fortelle om bekymringene jeg har for både alvorlig sykdom og ensomhet i nær familie. At jeg i blant kan kjenne med hele meg at noen synes det blir for mye av meg, og at jeg også derfor velger å holde tilbake. At jeg opplever mer enn de fleste kan drømme om. At jeg er ydmyk og takknemlig og at jeg har mye å fordøye.

Så, om jeg virker ordknapp og tilbakektrukket, eller har lang latenstid når det gjelder sms, epost, bloggkommentarer osv, så er det altså fordi jeg sitter fast – med diaré eller forstoppelse. Og som et siste desperate forsøk på å få stabilisert fordøyelsen, har jeg nå presset meg selv til å prøve tvangsblogging som medisin. Jeg er spent på virkningen. Jeg har ikke tid til dette upassende vakuumet.

Skjør påskeglede

Gleden kan være skjør selv når man virker å stå støtt i livet, og de siste dagene har jeg registrert et midlertidig tilbakefall for påskegleden jeg skrev om i fjor. I innlegget «Vær glad – påskeglad», skrev jeg om påskeglede og helgeangsten – om annerledeshet og det å gå videre i livet.

Kan hende det er fordi jeg er sliten, at følelsen av annerledeshet og uro har fått snike seg på. At jeg ikke klarer å mobilisere det samme forsvaret som på dager da jeg er skikkelig ovenpå. Uansett årsak har jeg altså hatt et møte med gamle følelser – følelsen av å være utenfor, å oppta for stor plass – men også å være usynlig. Følelser som jeg mesteparten av tiden ser handler om at jeg, på det småborgerlige tettstedet jeg bor, utfordrer en del uskrevne konvensjoner mange rundt meg lever etter, og at jeg også i enkeltes øyne, oppnår det de egentlig ønsker for seg selv.

Tross denne innsikten, så kjenner jeg i blant på tristhet, og på at det har sin pris – det å ikke være en «mainstreamer». I perioder tar jeg meg i å klandre meg selv for kanskje å frarøve både barna og meg selv en tilhørighet vi i blant hadde trengt. Innimellom lammer det meg nesten, men bare inntil jeg begynner å vurdere alternativene –  og kommer på at det er grunner til at jeg velger å leve slik jeg gjør.

For i min verden måles ikke vellykkethet i at man er venner med «alle» det er lurt å holde seg inne med. Ei heller i kunsten å slarve og  smalltalke  med alle om hyttene ved sjøen og på fjellet, og alt man skal gjøre med alt og alle – samtidig som det føyes til noen Pauli ord om hvor viktig det er med konsekvenser og straff i barneoppdragelsen. Alt mens jeg i mitt stille sinn tenker at den ultimate lykke for meg er stillhet, og at luksus er dager uten program og planlegging – og deretter lar tankene vandre videre til  frihet under ansvar, barna mine som elsker sengene sine, som sovner når de er trette – uten å ha blitt tvunget i søvn – og som alltid omfavner den nye dagen med et smil –  uten noensinne å ha fått husarrest.

Så er jeg kanskje ikke som «alle andre», og kanskje er jeg både for mye og for lite –  og kan takke meg selv for bekymringer over manglende fellesskap, og redselen jeg i blant kjenner for fridagene som ikke er fulle. Allikevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at jeg tross alt kanskje er den rikeste, selv om jeg ikke har alt. Det er sannelig god nok grunn til å være påskeglad også i år.

For mest av alt er jeg mamma

De siste ukene har passert i et hesblesende tempo, og når sant skal sies har jeg på ingen måte vært forberedt på all viraken boken og engasjement rundt mobbing skulle utløse nå. Den 15.februar var det ett år siden boken ble sluppet på markedet, og de siste månedene har den vært mer aktuell, og fått mer oppmerksomhet enn noensinne.

Historiene fortsetter å renne inn, og det samme gjør invitasjoner til ulike arrangementer og forespørsler om å holde foredrag. Jeg har gjort utallige intervjuer i ulike medier. Telefonen ringer nesten daglig med fortvilede mennesker i andre enden som trenger noen å snakke med – mennesker som er i ferd med å miste håpet og som trenger å høre at det finnes løsninger, det finnes håp – livet kan bli godt igjen. Jeg blir stoppet på gaten og får spørsmål om mobbing over frysedisken på Kiwi. Jeg treffer kloke mennesker som utfordrer meg, jeg løser spennende oppgaver i UNICEF Norge, jeg trives, spiser, sover, har senebetennelse i armene og kan ikke skrive stort – og midt i det hele beslutter jeg store, viktige ting som får meg til å skjelve og som gir overskudd til å fortsette.

Men mesteparten av tiden lever jeg heldigvis stille og tilbaketrukket, og er svært nøye med prioriteringene mine. Jeg frekventerer håndballhaller og fotballbaner. Jeg kjører i bursdager, er med på metallkonserter, fordyper meg i det periodiske system, leser på sengekanten, diskuterer puberteten, analyser mer eller mindre innholdsløse sangtekster, løser gutteproblemer og nyter verdens lengste helgefrokoster med kakao og egg.

Og i kveld, etter en lang dag i ballsportens tegn, landet barna og jeg under pleddet med popcorn og filmen «Bienes hemmelige liv» som følge. Og mens jeg satt der med en stor og en litt mindre jente tett inntil meg på hver side, og mens vi alle tre gråt i strie strømmer av den triste historien og det sterke kvinnefellesskapet i filmen, kjente jeg plutselig én litt stor og én litt mindre hånd smyge seg inn i mine under pleddet. Den største klemte hardt, og den litt mindre strøk forsiktig.

Da jeg noe senere fulgte jentene i seng, sa den minste i det jeg var på vei ut av rommet hennes: Jeg er glad du alltid kommer til å elske meg akkurat sånn som jeg er jeg, mamma. Og at du aldri kommer til å forlate meg, og det vet jeg fordi det er akkurat som du ser inni meg og vet hva jeg trenger, selv om jeg ikke vet det selv alltid.

Dette innlegget skulle egentlig handle om oppfølgeren til «Fordi jeg fortjener det?», som er besluttet gitt ut til høsten, og jeg skulle ha skrevet noe klokt om prosessen videre. Men alt jeg egentlig klarer å tenke på, er at det går an å savne noen som enda ikke har reist og at det viktigste og fineste av alt, er å få være med på deres oppdagelsesreise.

Ord kan være overflødige og hjerter kan flomme over – som i kveld.

For mest av alt er jeg mamma.

Året da mye ble litt skummelt

Som alltid ved nyttårstider, så gjør jeg, som de fleste andre, opp status for året som har gått. Med tanke på det fantastiske året jeg har hatt, skulle en tro det ble rene festen å skrive et slikt innlegg. Men sannheten er at 2010 var året da mye ble litt skummelt – inkludert det å blogge.

Mange synes nok det er rart at jeg føler det slik, og når sant skal sies, så synes jeg tidvis det er litt pussig selv. Jeg har opplevde mer enn jeg har turt å drømme om. Bokutgivelse og storslagen boklansering med de mest fantastiske ord, stor medieinteresse, jobbskifte, hjertemøter, ny bokkontrakt, reiser og foredrag.

Jeg har fått utallige rørende brev, mailer, Facebook-meldinger, SMS og Twitter-meldinger som forteller om betydningen av det jeg skriver og snakker om  – at det er med på å sette mobbing og andre viktige temaer på dagsorden, at det gir ny innsikt og kunnskap – og at det for noen bringer håp om at livet kan bli godt.

Av andre – og gjerne via andre – har jeg fått høre at det blir for mye av meg, at jeg føler for mye og at jeg tror jeg er «noe». Jeg har opplevd – og opplever fortsatt – at svært mange ønsker kontakt med meg – men også at folk jeg trodde var venner, har trukket seg unna.

Hver for seg gir ingen av disse tingene svar på hvorfor 2010 ble året da mye ble litt skummelt. Men i sum, så handler det om hvor uvant det er å bli gjenstand for masse oppmerksomhet – og det å få massiv respons på alt en foretar seg. Det handler om behovet for å være privat og kunne tillate seg å være sårbar. Om redselen for at noen skal føle seg krenket av det jeg skriver og mener noe om. Ansvaret jeg føler for å forvalte tilliten folk viser meg på en ordentlig måte. Og frykten for å ta for stor plass.

Misforstå meg rett, jeg klager ikke. 2010 er så langt det mest fantastiske året i livet mitt! Aldri har jeg følt meg rikere, stoltere og mer hel, enn ved inngangen til 2011. Selv om mye er litt skummelt, og jeg fortsatt er usikker på hvilke stier jeg skal følge i året som kommer, så vet jeg noe:

Jeg skal gi ut en viktig bok om skam. Jeg skal fortsette å jobbe for barns rettigheter. Jeg skal danse tango. Jeg skal blogge. Jeg skal reise landet rundt å snakke om mobbing, håp og ansvar. Jeg skal være Den ene. Jeg skal fortsette å huske at Internett er et høreapparat og ikke en ropert. Jeg skal være mer sammen med barna mine. Jeg skal juble og jeg skal ta sats. Jeg er fortsatt «bare Kristin».

Det holder å tro på seg selv

Den siste tiden har barna mine vært svært opptatt av det å tro på noe, versus ikke å ha en tro. Begge er åpenbart i en fase med økende bevissthet rundt det faktum at de er født som frie, selvstendige individer – og ingen av dem er redde for å sette spørsmålstegn ved både tradisjoner og valgene vi voksne rundt dem tar.  Under en av våre utallige samtaler om dette, sa minstejenta her en dag:

Du mamma, jeg har tenkt mye på dette med å tro på Gud, og jeg vil bare informere deg om en ting. Jeg har bestemt meg for at det holder at jeg tror på meg selv. Og siden du har sagt at man skal respektere alle menneskers tro, så regner jeg med at du synes det er greit, selv om jeg er døpt? Og apropos det med å tro på seg selv – når skal du egentlig begynne å tro ordentlig på at du er født til å skrive og ikke bare til å hjelpe andre mennesker, mamma?

I kveld smiler jeg lurt i krøllene, og kjenner at selv om den siste tiden har vært fylt med med mye tvil og mange ubesvarte spørsmål, så vet jeg hva jeg skal. Minstejenta har rett: Det holder å tro på seg selv.

Et oppgjør med den lille djevelen

Etter råd fra flere drevne skribenter, trosser jeg skrivesperren selv om jeg mangler både ord og temaer å skrive om. Pussig i grunnen, med tanke på at jeg er fylt til randen av opplevelser og inntrykk, og samtidig har et enormt behov for å forsvinne inn i ordenes verden og stenge alt annet ute.

Jeg innrømmer det – det er smålig. Men jeg har altså blitt en som misunner de som hver dag våkner med en følelse av at hele verden er klar for å se og høre dem snakke og/eller skrive. Selv er jeg ikke en av dem. Den siste tiden har jeg nemlig våknet med en følelse av at jeg ikke er egnet til dette, og derfor konkludert med at det er best jeg fortsetter å holde meg unna både blogg og bokmanus.

Det har seg slik at at når jeg ikke får pleiet relasjoner – lesere og folk som sender meg mail – og heller ikke får skrevet selv – så føles det som alt er borte. Kreative Kristin har forsvunnet! Og omtrent samtidig som jeg kjenner følelsen av å ha mistet noe veldig verdifullt, spretter det en liten djevel frem på skulderen min og sier at det mest sannsynlig heller aldri har vært der – at det bare er noe jeg har innbilt meg.

Når det først begynner å gå tid mellom hvert innlegg, så tenker jeg at når jeg nå skal skrive, så må det være skikkelig bra. Det bør være både gripende og aktuelt – og aller helst perfekt. Men da kommer’n igjen, den lille djevelen. Denne gangen for å fortelle meg at ideene mine ikke er gode nok, og at temaene jeg funderer på, garantert ikke er interessante for andre enn meg selv. I blant sier han også, at om du skriver om disse tingene, så vil folks etterlatte inntrykk være at du bare prøver å være interessant – men at ingen i realiteten bryr seg. Det fører selvsagt til at jeg utsetter skrivingen nok en gang, og skylder på at jeg er opptatt med svært mye annet viktig (som å lage spillelister på Spotify eller «merke alle som leste» i Google Reader).

Og når jeg omsider kommer på (tilsynelatende) bedre tanker igjen, og sier til meg selv at: «nå må du virkelig ta deg selv hardt i krøllene, Kristin. Skriv, for svingende!», så har det plutselig gått flere uker. Med det som resultat at det jeg skriver må være enda bedre. Supermegafantastisk bra, faktisk.

Det sier seg selv at det ikke kommer noe kreativt eller produktiv ut av dette. Derfor har jeg besluttet å skrive et innlegg hver dag den kommende uken – med håp om at kreative Kristin gjenoppstår.

Vekk med deg, din dust – du står i veien. Jeg har en bok å skrive og en blogg som skal blomstre.