Høytidsskammen

Mange voksne skammer seg over lite nettverk, dårlig økonomi eller personlige problemer, og trekker seg derfor unna i sosiale sammenhenger. I juletiden blir dette ofte ekstra synlig og sårt for dem som strever. Det kan være vanskelig å vite hvem som strever og hvem som trenger litt ekstra kontakt. Men, møter vi alle mennesker i nærmiljøet vårt med åpenhet, raushet og et ønske om å inkludere, vil vi treffe på noen det vil ha ekstra stor betydning for. Å se og inkludere andre voksne, er også å se barna.

Disse ordene skrev jeg på Facebook i dag, som en del av jobben min som fagansvarlig for prosjektet «Du kan være Den ene». Men ordene er ikke bare faglig korrekthet. De er også basert på personlige erfaringer med å være utenfor i jule- og nyttårstiden. Selv om det er skummelt, og jeg fortsatt kan kjenne på skammen over å være «en av dem», tør jeg endelig – inspirert av modige Kathrine Aspaas – å sette ord på noen av disse erfaringene.

Julen for 11 år siden var jeg nyskilt med delt omsorg for barna som da var nesten tre og fem år gamle. Fem tøffe måneder med sorg, fortvilelse og bekymring var tilbakelagt, og så skulle vi altså feire jul og nyttår. Etter en spesiell julaften sammen med min eksmanns familie, og juledager fylt med jobb, var det min tur til å ha barna da nyttårsaften kom. Det er fortsatt sårt å tenke tilbake på den dagen, og nyttårsaften fortsatte i mange år å være den vanskeligste av alle høytidsdager for meg.

Den første nyttårsaften som nyskilt feiret jeg alene med barna, og skamfull som jeg var, turde jeg ikke å fortelle noen at vi ikke var bedt noe sted. Jeg var fortsatt sår, motløs og uendelig sliten etter en tøff høst. Og jeg husker hvordan jeg lengtet etter fellesskap, trøst og det å kunne dele fine opplevelser med de nydelige barna mine, med andre voksne. Jeg husker jeg tenkte at det tross alt var bra at barna var så små at de ikke forstod så mye av nyttårsfeiringen, og heller ikke hadde noe forhold til hvordan de fleste andre markerte inngangen til det nye året – sammen. Jeg smilte bak tårene mens jeg lagde i stand til pølsefest. Jeg smilte bak tårene da vi var ute å tente stjerneskudd og akte i snøen etter barnetv. Og jeg gråt meg i søvn lenge før midnatt, etter å ha lovet meg selv at vi tre aldri skulle ha en slik nyttårsaften igjen – alene.

Vi har fortsatt å ha barna annenhver jul og nyttår. Barna er heldige – de opplever å være omgitt av alle sine i julen. Men nyttårsaften var lenge vanskelig. Ved en anledning lot jeg barna være hos pappaen sin fremfor hos meg, for nettopp å slippe at vi tre skulle være alene. Den beste løsningen for dem – og for meg – som kunne rømme på kveldsvakt og tjene ekstra penger til oss.

Etterhvert møtte jeg en ny mann og min eksmann en ny dame. Barna ble større, og en skulle tro at dette med nyttårsaften løste seg som en følge av dette. Men med dette bød nyttårsaften på nye utfordringer. De fleste av våre venner var i andre livsfaser enn oss. Enten hadde de små barn (betydelig mindre enn mine) – og feiret da med andre som hadde små barn, eller de var single og skulle feste. Det gjorde det vanskelige å skape egne tradisjoner med å be andre. Vi opplevde at «alle» hadde sine egne, og ville ikke trenge oss på.

Da vi en romjul med barna fortsatt ikke var bedt noe sted, kjente jeg panikken stige for hver dag vi nærmet oss nyttårsaften. På impuls, og i redsel for å bli sittende alene og skulle forklare det til barna, løste vi inn bonuspoeng og kastet oss på et fly til utlandet. Privilegerte som vi er (økonomisk) har vi siden reist til utlandet på nyttårsaften annethvert år. For min del alltid med et lite håp på forhånd om å bli invitert et sted med barn, alltid med litt usikkerhet rundt om økonomien ville tillate oss å reise – og alltid med billetter bestilt tett oppunder jul.

På den ene siden har dette fortsatt å være sårt – for meg. På den andre siden har det gitt oss mulighet til å skape en helt egen tradisjon sammen med barna. Det å oppleve nyttårsfering rundt i Europa har gitt oss mange fantastiske minner, og gjort oss enda mer sammensveiset som familie. Det er svært verdifullt, men også vanskelig å snakke om.

Til de få vennene jeg har fortalt om bakgrunnen for tradisjonen vår, er reaksjonene nesten alltid de samme: «Dere som har så stort nettverk – dere må da ha mange å være sammen med?» Andre har sagt: «Men dere kunne jo ha kommet til oss, hvis vi hadde visst at dere ikke hadde noen å være sammen med! Vi som trodde dere hadde mange å velge mellom». Og nettopp slike reaksjoner har gjort det ekstra vanskelig å snakke om hvordan vi opplever dette. For hvordan sier man i fra til andre om dette? Inviterer man seg selv, risikere å være til bry, trenge seg på og inn i andres tradisjoner? Vi er ressursterke og sosiale mennesker, som har vært utafor selv om vi i det daglige er fullstendig innafor.

Livet har forandret seg betydelig de siste par årene. For min del har livet aldri vært bedre. Barna er fjortiser, og vi er omgitt av gode venner og fin familie. I år velger vi faktisk å reise en siste gang til utlandet med barna på nyttårsaften. Neste gang de er hos på nyttårsaften vil de være opptatt med egne venner og festligheter. Nå vil vi nyte samværet med dem så lenge vi kan. Og jeg er ikke lenger redd for å være alene på nyttårsaften.

Med ønske om en raus og inkluderende jule- og nyttårsfeiring!

Reklame

Plass rundt bordet?

Det kan være hektisk nok med egne barn i hverdagen – det vet alle foreldre. Og selv om vi daglig durer målbevisst ut og inn av skolen og SFO for å levere eller hente egne barn uten tilsynelatende å ense det som skjer rundt oss, tror jeg de fleste av oss har opplevd å møte det søkende, triste blikket til et barn som uten ord formidler at det trenger å bli sett. Eller det pågående barnet med utallige, og kanskje frekke spørsmål som vi virkelig ikke har tid til å svare på. Og når vi setter oss i bilen eller står ved kjøkkenbenken for å lage middag litt senere, kjenner vi den dårlig samvittigheten komme snikende. Hva ville barnet egentlig si? Burde jeg ha stoppet opp?

De siste årene har jeg vært heldig å jobbe med UNICEF-prosjektet «Du kan være Den ene». Et prosjekt med målsetning om å inspirere voksne til å ta et mer aktivt ansvar ovenfor barn i sitt nærmiljø, og som ønsker å inspirere voksne til å bli Den ene personen som utgjør en forskjell i et sårbart barns liv. En del av jobben min går ut på å reise rundt å holde inspirasjonsforedrag over hele landet, og noe av det som gjør aller størst inntrykk på meg, er samtalene jeg ofte har med foreldre i etterkant av disse foredragene.  Det er hjerteskjærende å høre om barn som aldri blir bedt i andre barns bursdager fordi de har en atferd som utfordrer omgivelsene. Enten fordi de er urolige og trenger en del oppfølging, eller fordi de er stille og innadvendte, og av den grunn oppfattes som kjedelige av andre barn. Andre foreldre, forteller gråtende historier om hvordan ingen – jeg gjentar –  ingen – kommer i bursdagen deres barn har invitert til. Eller at de utelates fra vennegrupper, felles pepperkakebaking og alltid går alene på tur. Tør vi tillate oss å tenke etter, tror jeg de fleste av oss vet hvem noen av disse barna er.

Jeg kunne nå ha skrevet at jeg ikke er ute etter å gi deg som leser dårlig samvittighet – for det er jeg egentlig ikke. Det jeg derimot velger å skrive, er at du, uten at du kanskje er klar over det, kan være det pusterommet et barn som opplever å bli ekskludert, trenger. Jeg er heller ikke ute etter å gi deg mer å gjøre, men ber deg inkludere noen som trenger å bli sett i de aktivitetene du og din familie allerede har. Jeg ønsker at du tar regien når det skal inviteres til bursdager, og at du som voksen sørger for å skape gode løsninger sammen med andre voksne, slik at alle barn kan føle seg velkommen og inkludert.

Det hele er ganske enkelt. Det begynner med et smil, en liten prat og at du lærer deg navn på barna i ditt barns nærmiljø. At du snakker positivt om andre barn til dine egne barn – og også til andre voksne. At du tar med et barn til i bollebakingen eller på en allerede planlagt tur i skogen. At du i gangen på SFO, tilkjennegir ovenfor det barnet det gjelder, at du vet at det er hun/ham som har tegnet akkurat dén fine tegningen.

Mange av dem som har vært Den ene for noen blir veldig overrasket over at de har vært nettopp det. «Jeg gjorde jo ingenting,» er gjerne Den enes inntrykk av handlingen. For den som ble sett var det helt avgjørende. Alle trenger å bli anerkjent – også barn.

Barn trenger ikke å ha det vondt for at vi skal bry oss. Har du plass til en til rundt bordet?

Alle barn fortjener en god jul

Jeg har tidligere skrevet om mitt ambivalente forhold til høytider – og kanskje julen spesielt. Selv om jeg kommer fra en familie med lange, varme og gode juletradisjoner, har julen også vært en tid for savn, uro og mange spørsmål.

Gjennom den innsikten og kunnskapen mine egne erfaringer har gitt meg, har jeg opplevd det som svært meningsfylt å kunne bruke dette i mitt arbeid med barn som pårørende på psykiatrisk avdeling. I år kommer erfaringene til nytte på en annen måte enn tidligere.  For også i jobben min i UNICEF Norge, får jeg barns situasjon tett inn på livet. Den siste tiden har det vært gjennom folkemøtene vi har arrangert, men også gjennom arbeidet med den nye nettsiden til prosjektet «Du kan være Den ene».

Juletiden er for mange barn og unge den tøffeste tiden på året. Og jeg har selv erfart – også som voksen – hvordan alt som er sårt og vondt forsterkes i julen. I tillegg føler man seg mer usynlig enn ellers, fordi alle rundt slukes av sitt eget fellesskap og sine egne tradisjoner.

Når man jobber med et slikt prosjekt, kommer man i kontakt med mange som har en sterk historie å fortelle.  Noe av det som gjør dypest inntrykk, er at det finnes så mange, mange barn der ute som vokser opp uten å ha en eneste voksen venn som ser, lytter, forstår – og som gir av sin tid. Samtidig vet jeg at det skal så lite til for å utgjøre en stor forskjell i livet til et barn med en tøff hverdag – også i julen.

Det å være en voksen som ser og bryr seg, handler ikke om å forplikte seg til å organisere nye aktiviteter og lage fart og moro. Det handler om mot og raushet til å inkludere et barn i hverdagen sin. Dine juletradisjoner – og ditt fellesskap – kan være det pusterommet et barn trenger. Det kan også være begynnelsen på å samle gode minner fra en mørk tid.

Det er ikke så mye som skal til. Én som bryr seg kan faktisk være nok.

(«Du kan være Den ene» er et prosjekt som jobber for å  inspirere voksne til å handle ovenfor barn i sitt nærmiljø, og til bli den personen som utgjør en forandring i et barns liv – til å bli Den ene. Les mer på www.denene.no)

Om å trylle litt hver dag

Da jeg ble ønsket velkommen som ansatt i UNICEF Norge for litt over et halvt år siden, sa kommunikasjonssjef Anita Daae, noe jeg festet meg ved:

Det er er magisk å jobbe i UNICEF Norge – man føler at man tryller hver eneste dag i møte med det sterke engasjementet vi opplever fra enkeltpersoner, sterke meningsbærere og kjendiser.

Mer enn en gang har kjent på hvor stolt og privilegert jeg er som får ta del i det viktigste og største av alt – nemlig å hjelpe de aller minste. For selv om jeg jobber med prosjekter rettet mot at barn i Norge skal få en tryggere tilværelse, er det ikke fritt for at jeg blir inspirert og beveget av kunnskapen og engasjementet jeg til daglig omgir meg med på jobb.

De siste ukene har vært spesielle i så måte. I kveld arrangerer nemlig UNICEF Norge Humorkvelden på Latter, hvor flere av landets fremste humorister og musikere stiller opp gratis til inntekt for UNICEF Norge. I oppkjøringen til programmet, som sendes direkte på TVNorge kl.20.30, har lokalene våre sydet av kunnskap som deles, forventninger, godt humør, spenning og kreative sprell.

For det ér slik det er å jobbe i UNICEF Norge – man erfarer at ingenting er umulig, og at man er en del av noe stort og viktig. At kunnskap, engasjement og målrettet innsats, utgjør en stor forskjell for barn i over 150 land. Det kan du også erfare – og det er faktisk ikke så mye som skal til.

For 200 kroner i måneden kan du f.eks bidra til:

• 400 livreddende malariatabletter
• Antibiotikabehandling av seks barn
• Viktigste skolemateriellet til 4 elever
• 173 poliovaksiner

Så lite skal altså til for å gjøre det aller største, nemlig å hjelpe de aller minste.

I tillegg til å la deg underholde av engasjerte humorister og musikere, kan du i kveld få et gripende og hjertevarmt møte med barna der de lever, og på den måten ytterligere innsikt i hva pengene dine går til. Jeg håper du vil la deg berike – i kveld blir det både tårer og latter!

Dersom du vil bli UNICEF-fadder, kan du registrere deg som UNICEF-fadder på nettet, eller ved å sende et smilefjes til 02015.

Usynligheten er overalt

Jeg har lenge tenkt på hvordan- og om jeg skulle skrive om dette. Etter å ha konferert med et par av de involverte, har jeg kommet frem til at det er riktig – og viktig – å fortelle om usynligheten vi alle omgir oss med. De unge menneskene vi vet finnes, men som vi ikke ser.

De siste månedene har jeg fått flere henvendelser fra ungdommer som forteller om svik, mishandling og mobbing. Om selvskading og rus. Om det å være usynlig.

En ung gutt skrev til meg i forrige uke: «Jeg orker egentlig ikke leve, men jeg tør ikke dø – for tenk om det kanskje finnes noen som kan utgjøre en forskjell – noen som får meg til å føle det annerledes?» Da jeg spurte ham om hva skulle til for at et annet menneske kunne utgjøre en slik forskjell, svarte han: «At noen av dem som vet jeg sliter, allikevel stopper opp og spør meg hvordan jeg har det og at de tåler svaret mitt. Kanskje det skjer en dag.»

En jente jeg har hatt kontakt med en stund, spurte meg her en dag om jeg kunne være reservemammaen hennes. Etter litt betenkningstid – jeg må innrømme at jeg trengte det – svarte jeg at jeg kan være en som svarer på meldinger, som i blant spør hvordan det går og noen ganger kommer med råd – og at det å være reservemamma er en veldig alvorlig ting.

Hun svarte: «Kan du gi meg noen regler som jeg må følge? Kan du bestemme litt? Her bare maser alle på meg, og ingen bryr seg om hva jeg gjør, så jeg gjør masse dumme ting.» Jeg spurte henne om hvorfor hun ville at jeg skulle bestemme, og da svarte hun: » Fordi jeg tror du kan hjelpe meg å slutte og sånt. Og bli bra. Du er den eneste jeg vet som bryr seg om meg. Kan jeg sende deg en god morgen melding i morgen?»

Det er lenge siden jeg sluttet å tro at jeg kunne redde verden, og det er lenge siden jeg innså at jeg ikke kan være tilgjengelig for alle, alltid. Men det jeg kan være – jeg som lever et varmt og rikt liv – det er en som spør, en som tåler og en som rommer. Jeg kan være en som gjør usynligheten litt mindre. Det kan du også.

Her kan du forresten lese mer om hvordan: www.denene.no

Veien til #drømmejobben

Det siste året har vært en fantastisk og magisk reise på mange måter –  tross sykdom og andre store utfordringer. Fra en relativt anonym bloggertilværelse har jeg ikke bare blitt en profilert blogger, men også forfatter og straks ansatt i UNICEF Norge. Alt takket være bruk av- og tilstedeværelse i sosiale medier (Wikipedia).

9.oktober i fjor, fikk jeg en kommentar fra Tone Dalen i UNICEF Norge på innlegget «Et lite stykke flerkulturistan». Hun ytret ønske om kontakt, da de, som hun skrev, oppfattet meg som en spennende blogger.

Jeg har konsekvent sagt nei til forespørsler om reklame på bloggen min, samt takket nei til tilbud om å skifte bloggplattform. Jeg har også fått forespørsler fra frivillige organisasjoner om å skrive om deres virksomhet, noe jeg også har takket nei til. Fordi UNICEF er en organisasjon med et verdigrunnlag jeg har stor respekt for, lot jeg nysgjerrigheten ta overhånd, og kontaktet Tone Dalen. Vi avtalte et møte hvor vi snakket om sosiale medier og jeg gav tilbakemeldinger på det de hadde gjort så langt – sett fra et brukerperspektiv. Jeg fikk i samme møte vite at Henriette Hedløv i Halogen, hadde anbefalt UNICEF å ta kontakt med meg.

Dette førte til et møte med generalsekretær Kjersti Fløgstad, hvor vi snakket om barn, blogging og bruk av sosiale medier. Etter dette holdt vi kontakt gjennom Facebook, Twitter og blogg. På nyåret ba Kjersti Fløgstad om et nytt møte med meg, etter å ha bitt seg merke i tanker jeg hadde presentert på Facebook og Twitter. Disse tankene handlet om en annerledes og positiv tilnærming til mobbing – et undervisningsopplegg for foreldre og barn – nokså sammenfallende med UNICEFs tanker for et nytt prosjekt.

På dette møtet ble jeg presentert for deres ferske tanker og et ønske om å samarbeide rundt å videreføre «Den ene-tanken» over i skolen og implementere den i den allerede eksisterende fadderordningen på barneskolen. Jeg ble også invitert til å være med i UNICEFs referansegruppe til prosjektet «Den ene». I et slikt møte nevnte Kjersti Fløgstad at de hadde bestemt seg for å ansette en person i ett års engasjement for å jobbe med et venneprosjekt relatert til «Den ene». Da hun nevnte stillingens oppgaver og ønskede kvalifikasjoner, ba jeg om å få to ord med henne etter møtet. Nokså himmelfallen tenkte jeg at det er jo meg hun beskriver – dette er akkurat den jobben jeg har drømt om! Eplekjekk, men rødmende, gikk jeg inn på kontoret hennes og sa noe sånt som at: «Men, da må dere jo ansette meg! Jeg er den personen du beskrev på møtet».

Etter å ha sendt over CV og vært igjennom to intervjurunder, gikk jeg inn i en usedvanlig spennende ventetid med en sterk følelse av at denne jobben var ment for meg. På lanseringfesten til «mobbeboken»  «Fordi jeg fortjener det?» (Humanist forlag) 19.februar, holdt Kjersti Fløgstad en flott og gripende tale til meg og bokprosjektet (kan leses i hennes blogg). Jeg var da fortsatt uvitende om jeg kom til å få stillingen eller ikke – og var som fjetret av spenning hele kvelden.

Dagen etter ringte kommunikasjonssjefen i UNICEF Norge, Anita Daae og gav meg den gledelige nyheten:»Kristin, jeg har gleden av å fortelle deg at du er innstilt som nr.1 til prosjektlederstillingen i «Venneprosjektet. Vi håper du vil ha stillingen og gleder oss til du begynner hos oss».

Da jeg takket Henriette Hedløv for at hun anbefalte meg til UNICEF, og fortalte henne at det førte til at drømmejobben ble min, tillot jeg meg samtidig å spørre henne om hva som gjorde at hun anbefalte meg. Jeg har fått lov til å sitere svaret jeg fikk på Twitter:

«Jobbet med et strategisk rammeverk for sos med for Unicef. #DenEne var ett av fokusområdene. Jeg gjorde en «lytteoppgave» på Twitter/blogg og da bloggen din dukket opp skjønte jeg at dette kunne være en match. 3 grunner; profesjonelle bakgrunnenen din, engasjementet ditt rundt mobbing samt at du er en respektert og synlig blogger. Jeg anbefalte dem å gå i dialog med deg, og invitere deg på et av folkemøtene for å knytte bånd»

Jeg spurte samtidig Kjersti Fløgstad om hvorfor de ansatte meg, og her er hennes svar (gjengitt med tillatelse):

«Vel. Først og fremst fordi du er du, men vi ble kjent gjennom twitter og blogg. #imponert. Engasjement! Innsikt i barns situasjon i Norge, felles syn på virkemidler, bevist at du får til ting, nettverksjobbing og veldig gode referanser!»

Jeg er langt i fra Norges mest lest blogger, men – gjennom å være genuin, engasjert og åpen i sosiale medier, har jeg opparbeidet meg en stemme som blir hørt. Den har jeg brukt til å sette det å være pårørende til rusavhengige (Erfaringsbloggen) på agendaen. Den har muliggjort å gi ut en viktig bok om mobbing (skrevet gjennom sosiale medier) – og den har gitt meg #drømmejobben i UNICEF Norge.

Bare gjør det!

Som jeg har skrevet tidligere, er jeg en dagdrømmer av rang. En nokså effektiv og handlekraftig dagdrømmer, vil nok mange påstå. Allikevel har jeg, særlig i tidligere tider, hatt en hang til å bli sittende fast i drømmene mine. I stedet for å omsette dem til virkelighet har jeg blitt sittende å beundre og kanskje til og med misunne dem som har kunnet- eller gjort ting jeg selv har ønsket å gjøre.

Det er fascinerende hvor produktiv og fantasifull man kan bli i sin egen unnvikenhet. Særlig når det gjelder å finne unnskyldninger for selv å la være å handle. Det siste året har vært et vendepunkt på mange måter – også når det gjelder effektuering av dagdrømmer.

1. Jeg har gått fra å drømme om å skrive og utgi en bok – til faktisk å gjøre det. I dag fikk jeg boken til satskorrektur. En nokså uvirkelig opplevelse å se det ferdige resultatet – 242 sider med sterke historier, bilder og mine personlige betrakninger. «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp», utgis i februar 2010 på Humanist Forlag.

2. Fra å synes at andre som får hjelp og støtte av venner er heldiggriser, har jeg selv begynt å ta i mot det venner og andre rundt meg ønsker å bidra med (og kanskje har ønsket å få bidra med i årevis). Det har resultert i nærhet som inspirerer og skaper trygghet

3. Jeg har fra jeg var 13-14 år, hatt flere franske forfattere blant mine favoritter. Simone De Beauvoir, Marguerite Duras og Jean-Marie Gustave Le Clézio, for å nevne noen. Omtrent like lenge har jeg latt meg forføre av franske filmer. Fra å drømme om å oppleve Paris og å kunne snakke og forstå fransk, hadde jeg i går mine første privattimer i en intim leilighet på Frogner. Jeg kom strålende hjem og har siden hatt Jaquelines vakre aksent i øret

4. Jeg har alltid hatt et sterkt samfunnsengasjement og har vært engasjert i mye. Allikevel – jeg har overvært mang en natur- og krigskatastrofe på TV og tenkt – tenkt at jeg burde bidra økonomisk, og endt opp med ikke å gjøre det. Unnskyldningene har vært mange – men sjelden gode. I dag har jeg, bl.a gjennom bloggen til UNICEFs generalsekretær Kjersti Fløgstad, fulgt dramaet på Haiti. 100 000 mennesker kan være døde og tilnærmet alt av utstyr mangler for å kunne hjelpe de som er rammet. Under middagen i dag, snakket barna om katastrofen og de var begge enige om at vi sannelig har det godt her i Norge. Plutselig sa den eldste smått irritert – har ikke du nettopp fått lønning, Mamma? Noe jeg kunne bekrefte. Hvorpå hun fortsetter – da får du jammen meg sette inn litt penger til UNICEF. Tenk på alt de gjør for barn – sikkert også på Haiti.

Som sagt, så gjort. I kveld sluttet jeg bare å tenke på å gi – jeg gav en enkeltgave på 300 kr øremerket UNICEFs arbeid på Haiti.

Det burde du også. Bare gjør det!

Du kan være den ene

For en tid tilbake mottok jeg en hyggelig kommentar fra UNICEF Norge på innlegget «Et lite stykke Flerkulturistan». Denne kommentaren ble starten på givende møter og samarbeid om spennende prosjekter.

I forbindelse med UNICEFs nye prosjekt Den Ene, ble jeg invitert med på det store folkemøtet som ble avholdt på Chateau Neuf i Oslo 12.november. En kveld med dyptgripende historier fortalt blant annet gjennom Paal André Grinderud. For en nesten fullsatt sal lot han oss få høre om sin ene – Anna på 55 som hadde tre hår i en hestehale og som var lettere å gå over enn rundt. Hun som viste den usynlige gutten han en gang var, at hun så ham og at det finnes mye kjærlighet i et frossent Gullbrød og en dårlig knakkpølse.

Anna, hans ene, viste ham at det aldri – uansett hvor vondt han hadde det og hvor usynlig han var for omgivelsene – var for sent å oppleve deler av en god barndom.

Grunntanken bak Den Ene er at alle barn er våre barn – og at barns velferd og oppvekst, ikke bare er det offentliges ansvar. Voksne skal motiveres til å se, bry seg og handle ovenfor de barna de har rundt seg. Vi må bli trygge på at det handler om å bry seg og bry seg om – ikke blande seg.

Jeg har de siste årene jobbet som barneansvarlig på psykiatrisk akuttavdeling. En jobb som innebærer oppfølging av barn under 18 år som har foreldre eller søsken innlagt på sykehuset. Arbeidet består av kartlegging, nettverksarbeid, tilrettelegging ved besøk og samtaler med barna.

Min erfaring – både i arbeidet med barn, men også fra mitt eget liv med rus i nær familie – er at når jeg kontakter barns nettverk – være seg barnehage, helsesøster eller en bestefar – så får jeg bekreftet min bekymring. Så godt som alltid treffer jeg på mennesker der ute som både har sett og vært bekymret før jeg tok kontakt. Mennesker som gir meg viktig informasjon jeg ikke hadde fra før og som kunne ha vært – og ofte er – Den ene for et barn i en sårbar situasjon.

Dessverre opplever jeg også å ha barnesamtaler hvor barn forteller at ingen noensinne har spurt dem hvordan de har det hjemme – enda de sovner i timen, glemmer å gjøre lekser og aldri er ute og leker. Enkelte blir derfor svært forundret over at jeg spør om hvordan de har det. Mer enn en gang har jeg møtt barn som tror  at de har kommet for å snakke om – som alltid ellers – hvordan de voksne har det.

Under arbeidet med mobbeboka «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp», kom det frem i flere av historiene, at det som gjorde det mulig for mange å holde ut med mobbingen – og senere klare å leve med konsekvensene av den – var nettopp Den ene. Den ene som så, brydde seg og som alltid var der.

Du som leser dette innlegget kan også være Den ene for et barn.

Det å være Den ene er et felles ansvar – og mange av oss har både hatt og selv vært Den ene for noen. Allikevel vet jeg at mange synes det er vanskelig å være det og er redde for å gjøre vondt verre dersom de tilkjennegir at de ser og vet. Noen er også redde for å pådra seg forpliktelser de ikke kan leve opp til.

Personlig har jeg erfart at det ofte ikke krever så mye å være Den ene. Alle kan ikke være Simon Flem Devold, men vi kan sørge for å kunne navnene på dem barna går i klasse med og hilse på dem om morgenen. Vi kan ta oss tid til å åpne døren for en med tung sekk og la egne barn snakke om hva som skjer med andre barn, for så å stille oppfølgingsspørsmål når det har gått en viss tid. Eller rett og slett be et barn hjem på en uventet fiskebollemiddag.

Som UNICEFs generalsekretær Kjersti Fløgstad sa i åpningstalen på folkemøtet: Det finnes ikke løvetannbarn. Ingen vokser gjennom asfalten av seg selv. Ser man nøye etter, har det alltid vært noen der for barnet – enten i form av andre barn eller en voksen.

Alle barn er våre barn og hver og en av oss har et ansvar for å bidra til at flere ser, bryr seg og handler når det gjelder barns oppvekst. Som et bidrag i dette arbeidet utfordrer jeg herved følgende seks bloggere til å skrive historien om Sin ene eller hvordan de selv har vært Den ene for et barn som trengte det. Jeg håper de tar utfordringen og sender den videre:

Gsmil

Goodwill

Virrvarr

Leifern

Marias Metode

ElisabethDL