«Det kommer aldri til å bli noe av henne»

I høst  ble jeg intervjuet av bladet KK i forbindelse med en reportasje som het «Ordene jeg aldri glemmer». I reportasjen fortalte jeg om hvordan jeg som barn overhørte (et på den tiden) inngiftet familiemedlem uttale seg om at hun ikke trodde det noensinne kom til å bli noe av meg – med den bakgrunnen jeg hadde.

Årsaken til hennes nokså bastante konklusjon var sammensatt og på ingen måte tatt helt ut av det blå. For ja, barndommen min var tidvis turbulent med rusmisbruk tett på livet, mobbing på barneskolen og uforutsigbarhet i enkelte nære relasjoner. Allikevel glemmer jeg aldri sjokket og krenkelsen jeg opplevde da jeg hørte ordene. Tross disse utfordringene hadde jeg aldri tenkt tanken om at jeg ikke skulle klare meg her i livet. Der og da gikk det derfor en djevel i meg og jeg bestemte meg for – i trappen hjemme hos mine besteforeldre – at vedkommende aldri – aldri – skulle få rett. Jeg skulle klare meg uansett og jeg skulle klare meg godt. Allerede den gang så jeg på meg selv som en overlever.

I kveld har jeg sett den sterke filmen «Precious» på kino, basert på novellen «Push» av Sapphire. En hjertrå film som tvinger oss til å innlede et nært forhold til en grotesk del av virkeligheten mange vil ha vanskeligheter med å tro på at eksisterer. Jeg leste i Magasinet i dag at Trude Ringheim, som hadde sett filmen på pressevisningen, mener at morsrollen til Mary Jones er en ekstrem karakter – utenfor alle anerkjente morsroller og at den derfor ikke skaper gjenkjennelse. Og heldigvis for det.

Personlig har jeg har aldri grått, forbannet og hatt mer vondt under en film, enn i kveld – nettopp fordi den skaper gjenkjennelse. Filmen forteller historien til mange pasienter jeg har stiftet bekjentskap med i årene jeg har jobbet i psykiatrien. Noen av dem kjenner jeg svært godt og er veldig glad i. Sterke, modige mennesker som har vist og lært meg at det finnes mødre (og fedre) som forgriper seg, som tier i hjel overgrep, som mishandler, projiserer skyld og lar barna sine vokse opp med vissheten om at de er uønsket, ikke verdt noe og at de er monstre det aldri vil bli noe av og som ingen noensinne vil elske. Det finnes mødre som forlater barna sine for selv å kunne overleve. Det finnes barn og voksne som lever i troen på at de ikke har fortjent bedre og at de dessuten selv er ansvarlig for overgrep og omsorgssvikt. For enkelte blir ferden for å akseptere akkurat sitt liv, uendelig. Andre velger å avslutte ferden – og livet – i den tro at livet aldri kan bli godt.

Filmen viser også en annen del av min virkeligheten – den delen som gjør jobben min meningsfylt. Den viser med tydelighet viktigheten av gode relasjoner som inneholder humor, varme, tydelighet og mot til å stille de ubehagelige spørsmålene mange lengter etter å kunne få svare på – men som ingen stiller. Den viser at selv når håpet kan virke borte, så nytter det å bry seg – og bry seg om. Det finnes nemlig utallige overlevere der ute.

Tidligere i dag fikk jeg denne hyggelige meldingen fra en dame jeg ikke ennå har møtt:

«Må bare fortelle deg at episoden du fortalte om i Hjemmet (tror jeg det var) om da du snudde i trappen da du hørte at de snakket nedsettende om deg, har festet seg helt i minnet mitt. Foreløpig tenker jeg på det hver gang jeg ser deg på twitter eller her og gleder meg ekstra stort over å tenke på alt du opplever nå sett i lys av den opplevelsen og metaforen. Kommer aldri til å glemme det bildet. Klem fra Hilde»

Ta godt vare på det viktige håpet.