Juledagsmorgen – stillhet og ettertanke

Det er juledagsmorgen og helt stille i huset. De siste dagene har vært intense og svært kontrastfylte. Jeg er sliten og trøtt til tross for 10 timer søvn. Hodet er fullt av krøllete tanker og hjertet flommer over.

Dagene har vært fylt med hyggelige juleforbredelser, lykkelige barn med store forventninger til julen, fine pakker og familiesamvær. Samværet ble annerledes enn det som var tenkt. Grunnet en smertelig titt på baksiden av det å være en person med sterk stemme og offentlig profil, var jeg både lei meg og litt fraværende.

Hendelsen satte i gang mange tanker og nødvendige oppgjør med meg selv. For, som mor til verdens beste barn, har jeg et ansvar langt utover mitt eget ve og vel. Til tross for over hundre varme og støttende tilbakemeldinger i etterkant, er jeg nødt til å ta stilling til om jeg for det ene kan betale prisen det har – og om jeg er tøff nok til det. For det andre – om jeg er villig til å betale prisen. Akkurat nå er jeg bare sliten og besitter ingen åpenbare svar.

De siste dagene har også vært fylt av spesielle vakter på jobb. Det slutter aldri å gripe og berøre meg dypt, det å være en del av andre menneskers liv når de er på sitt mest sårbare og livet kjennes ulevelig. Å få være det i juletiden – hvor det som er godt blir enda bedre og det som er sårt og vondt, desto vondere – er forbundet med en sterk følelse av ydmykhet. Jeg jobbet kveldsvakt i går, og til tross for alvoret som preger en psykiatrisk avdeling, hadde jeg en av de fineste julaftene på mange år. Det var en kveld fylt av nære stunder, alvorlige samtaler, glede, fortvilelse, samhold og håp. Masse håp.

På vei til midnattsmesse i Trefoldighetskirken etter vaktens slutt, smilte og gråt jeg om hverandre ved tanken på at jeg har verdens beste, mest slitsomme og viktige jobb.

Da jeg omsider sank ned på en benk i den vakre kirken sent i går kveld – allerede berørt – så opplevde jeg noe jeg har lovet meg selv aldri å glemme, og som får meg til å tenke på en god venninnes mantra: Alt er slik det er ment å være.

For – til tross for at hele resten av «vår benk» var tom, satt vi (av en eller annen grunn) ikke helt inntil kanten på benkeraden. Rett før messen startet, kom en enslig eldre dame bort til oss. Hun nikket hei og ønsket god jul som om vi var kjente, før hun satte seg ned på den lille ledige plassen inntil kanten. Så var vi plutselig ikke alene noen av oss. Midt på benken foran oss (som ellers var tom) satt en enslig mann. En man kunne se hadde levd- og fortsatt lever hardt. En som i sitt utenforskap satt med varme, oppspilte øyne og nikket smilende til alle rundt seg i kirken. Rett etter «vår dame» hadde satt seg, kom fire venninner og satte seg ved siden av den enslige mannen. Han hilste høflig på alle fire og ønsket dem velkommen til å sitte hos seg. Så var heller ikke han- og heller ikke jentene alene.

Under messen var det lagt inn at man kunne ta dem som var i nærheten i hånden og ønske dem fred. Mannen på raden foran oss håndhilste fast og gav alle på samme benk, benken foran og oss på benken bak, verdens varmeste klem. Da det like etter var bønn for alle hjemløse, de som sitter i fengsel, er innlagt på sykehus og alle som ikke kan være sammen med barna sine, kom tårene og tankene.

Vi avsluttet med å synge Deilig er jorden og mannen på benken foran oss gråt så han ristet.

Fylt av egne bekymringer og savn, kjente jeg sterkt på meg at de klemmene og håndtrykkene han delte så generøst med oss rundt seg – oss med iPhone i lomma, Audi utenfor kirken, sprengfylte kjøleskap og dusinvis av gaver og julekort – kanskje var det han opplevde av fysisk kontakt og fellesskap dette året.

Brått fikk mine egne bekymringer og savn en ny dimensjon og en viktig påminner – jeg har ikke alt, men jeg mangler heller ingenting.