Det er leit å lese at folk som ellers støtter opp om mobbeforebyggende arbeid, nå synes å fryde seg over å kunne kalle overvektige for late og rope høyt om at det er deres egen feil. Tilsynelatende uten å være nysgjerrige på hva som gjør at mennesker havner i en slik situasjon, og ikke minst, hvorfor de ikke klarer å gjøre noe med det. Dessuten helt uten tanke for hvordan barn og unge lar seg påvirke av måten vi snakker om andre mennesker på.
Som de fleste av oss vet, strides de lærde om hvorvidt fedme er en sykdom eller ikke. Like fullt er det ikke til å komme forbi at fedme kan skyldes sykdom og ikke nødvendigvis bare speiler en daff livsstil, slik Kari Jaquesson hevder i sin blogg. Disse sykdommene kan være av fysisk, såvel som psykisk karakter, og i noen tilfeller kan også bivirkninger av medisiner gi overvekt. Det betyr selvsagt at de som i utgangspunktet er sårbare for dette, bør være ekstra påpasselige. Tross kunnskap om dette, kan det allikevel, av ulike årsaker, virke helt uoverkommelig for enkelte.
Det er som mange i debatten påpeker, hevet over enhver tvil at mindre inntak av mat i kombinasjon med mer aktivitet, fører til vektnedgang. Hva som får bedreviterne og de selvoppnevnte ekspertene til å tro at det er formidlingen av denne allmenngyldige sannheten de overvektige opplever som krenkende, er for meg nokså uforståelig. Uforståelig er det også at Jaquesson hylles som modig fordi hun tør å være så politisk ukorrekt at hun nok engang serverer oss en sannhet vi daglig eksponeres for i bladhyllene og i reklamesnutter på TV.
Kanskje er det bare semantikk, men…
Jeg er stor tilhenger av både debatt og folkeopplysning, og er selv en som skriver og holder foredrag om tabubelagte og stigmatiserte temaer. Dessverre blir det lite konstruktiv debatt, og nærmest et totalt fravær av opplysning om årsak-virkning, når Jaquesson og hennes tilhengerskare betegner overvektige som late og lite ansvarsfulle – uten samtidig å snakke om hva som ligger bak at folk blir overvektige i utgangspunktet. Det nevnes heller ikke med et ord hva som kan gjøre folk så handlingslammet at de ikke klarer å gjøre noe med overvekten sin, selv om den er livstruende. Bortsett fra at de er uansvarlige og late da, selvsagt.
Denne holdningen ikke bare opprettholder – den legitimerer – at man fortsetter å se ned på overvektige. Når folk ser en overvektig person på gata, tenker mange automatisk, og noen sier det sågar, at vedkommende er stygg og lat. Ser de et tynt og veltrent menneske, tenker de at personen er pen og har selvkontroll. Helt uten tanke for at det viktigste tross alt er at folk får lov til å være fornøyde og leve godt med den de er.
Du skulle skamme deg, så feit som du er
Det snakkes mye om at overvekt er et folkehelseproblem, og mange er opptatt av hvilke kostnader dette påfører samfunnet. Hva det gjør med folkehelsa, at folk som følge av samfunnets holdninger til annerledeshet og overvekt, skammer seg over egen kropp, virker svært få interessert i. Personlig kjenner jeg flere overvektige som ikke tør gå til legen i frykt for hva slags konfronterende og moraliserende holdninger de vil møte. De fleste har kunnskap om selvfølgeligheter som at sunn mat og mer trim vil hjelpe. Men mange trenger hjelp til å tenke annerledes om seg selv for å kunne ta tak i problemene. Med utgangspunkt i det mange nikker støttende til – at er man feit, er man er lat og man kan takke seg selv for elendigheten – så tenker mange overvektige – uavhengig av fedmens årsak – at de ikke fortjener hjelp, og lar dermed være å oppsøke den. Med det som resultat at enkelte faktisk talt skammer seg til døde.
Elin Ørjasæter ber Kari Jaquesson om å krenke henne mer. Slik jeg tolker henne, er det med håp om at det gjør hennes ønske om bli tynnere så sterkt at hun til slutt gjør noe med det. Heldigvis snakker hun bare for seg selv. Personlig har jeg like lite tro på at det å bli kalt lat eller krenket på andre måter, gir meg overskuddet jeg trenger for å slanke meg, som at mobbing fungerer fint som et sosialt korrektiv. Tøger Fimreite forstår ikke helt overvekten av kritikken, men toucher såvidt innom kjernen i mange overvektiges problem. De mangler ikke nødvendigvis kunnskap om en sunn livsstil, men de klarer ikke å anvende den, skriver han. Jeg håper ikke han mener å antyde at det utelukkende er latskap som gjør at de ikke får det til.
Et ungt og aktivt menneske jeg kjenner, sa følgende da hun så overskriften ”Feite er late – ikke syke”, i tirsdagens VG:
Ikke bare får jeg høre at jeg er litt større enn de andre i klassen, men nå kommer alle til å tro at jeg er lat i tillegg – og det kommer jeg til å få høre…
Vi skal ikke slutte å opplyse folk om fakta, eller la være å inspirere hverandre til et sunnere liv. Men – vi har alle et ansvar for måten vi formidler dette budskapet på. At overvektige er late, udisiplinerte og lite ansvarsfulle, er etter min mening en unyansert og flåsete generalisering som legitimerer utstøting, lager grobunn for mobbing og ikke krymper annet enn mangfoldet mange av oss foretrekker å være en del av.
Tillegg: Rett etter jeg postet dette innlegget, oppdaget jeg en oppdatering på Kari Jaquessons blogg. Der tilbakeviser hun å ha sagt det VG bruker som overskrift på forsiden: Feite er late – ikke syke, og henviser til at VG ved å bruke den overskriften, har tatt seg en kreativ frihet som ikke er godkjent av henne.
A Curly Life 