Jeg har ikke alt, men mangler ingenting

Jeg kjenner at jeg er bakpå når det gjelder å svare på kommentarer, eposter og meldinger. Jeg vet med sikkerhet at enkelte tror det er fordi jeg er oppslukt av bokprosjektet og alt som skjer rundt meg. Og noen synes helt sikkert også at jeg virker å nyte det i overkant mye. Smålighet blir lett synlig når andre lykkes, det erfarer jeg også nå.

Allikevel så tillater jeg meg å være både opprømt og stolt – og innimellom også oppslukt. Jeg er overveldet og forundret, men også fortvilet over at jeg ikke alltid har overskudd til å følge det opp, slik det hadde fortjent. Det er nemlig ikke grenser for positiv respons og vennlighet rundt meg. Jeg må stadig klype meg i armen, for å sjekke at det jeg opplever nå virkelig skjer. Heldigvis har jeg mange gode mennesker rundt meg, som både gleder seg- og gjennom ærlige tilbakemeldinger, hjelper meg å balansere. Det skal ikke legges skjul på at jeg den siste tiden har vært nødt til å ta ett og annet oppgjør med «tids- og energityveriene» rundt meg – noe som har vært vanskelig – men nødvendig.

Midt i gleden over alt det fine som skjer, er det også et faktum at jeg på kort tid, har hatt to alvorlige sykdomsepisoder og at jeg av den grunn er pålagt å leve rolig en periode. Som legen sier – rolig, men mest mulig normalt. Et paradoks for meg som elsker fart og spenning! Så for å gjøre noe positivt ut av en situasjon jeg på ingen måter ønsker meg rent helsemessig, benytter jeg tiden til å skrive og knytte viktige kontakter for fremtiden. Det er vesentlig for meg ikke bare å bli liggende på sofaen og sture over medisiner som ikke virker slik de burde, og at jeg ikke kan være så fysisk aktiv som jeg liker å være. I disse dager tar jeg derfor sats – fra sofaen, hagen eller stranden – og skaper meg et meningsfullt innhold i dagene som allikevel raser avgårde.

Jeg er rørt over all omtanken jeg møter. Omtrent daglig får jeg meldinger hvor folk som bryr seg om meg, ber meg huske på at jeg må ta vare på meg selv midt i alt som skjer. At jeg må roe ned og lytte til kroppens signaler. Det er viktige påminnelser for en krølltopp som de siste 10 årene har kjørt på som om hun hadde fanden i hælene. Noe jeg på sett og vis også har hatt. Jeg har nemlig hatt meg selv i hælene. Jeg har, gjennom å jobbe altfor mye, sosialisere mye eller isolere meg, forsøkt å skyve unna og rømme fra ubehag og alvor som i altfor stor grad har preget livet mitt. På et tidspunkt orket jeg ikke løpe mer.

De siste årene har jeg derfor brukt mye tid på å ta tilbake kontrollen over hvor mye alvor og ubehag jeg skal slippe til i livet mitt. Omsider har jeg lykkes. Sannheten er at jeg aldri har tatt livet mer med ro eller har levd bedre enn jeg gjør i øyeblikket. Det har åpnet seg reserver fylt med kreativitet, innsikt, mot og en tro på meg selv som jeg ikke tidligere har hatt tilgang til.

For første gang i mitt 35-årige liv, kan jeg med hånden på hjertet fastslå at – jeg ikke har alt, men jeg mangler heller ingenting. Selv om mye kunne ha vært annerledes…

Reklame

Når livet herjer

Jeg har vært alvorlig syk de siste dagene og mottok for noen dager siden en melding hvor det stod: For noen utfordringer du blir stilt ovenfor! Det er leit at dette skulle skje deg. Blir helt satt ut av at livet herjer slik med deg. Du har hatt mer enn nok nå. I en annen sms stod det: Ta den tiden du trenger, kjære venn. Du byr alltid på så mye av deg selv og gjør så mye for andre, nå er det din tur til å ha fokus på bare deg. Dette er kroppens måte å si i fra om at det er nok nå. At det er på tide at du innvilger deg selv en pause.

Når livet herjer, er det godt å kjenne en sterk indre ro som bekrefter at alt kommer til å gå bra, at jeg ikke trenger å kjempe i mot – men jeg kan ligge stille og kjenne at jeg tåler å ta i mot. At tiden er og at tiden kommer. Når basillene forsvinner venter mengder av overskudd og kreativitet på å få sin forløsning – vel vitende om at jeg kjenner min begrensning og ingen lenger får alt av meg.

Når livet herjer, er det godt å tenke på alt det fine som nettopp har skjedd – hjertemøter, bokskriving og #tweetup som alt på sin måte, bekrefter at gode vennskap er i emming og at en spennende sommer står for døren.

Når livet herjer, varmer det mer enn ellers å bli kontaktet av Victoria med forespørsel om å delta i en paneldebatt om psykisk helse og internett, sammen med Virrvarr (i regi av Tidsskrift for psykisk helsearbeid) – fordi hun synes Virrvarr og jeg er «helt fantastiske formidlere av dette temaet».

Når livet herjer er det godt å kunne flykte inn til Flinke Pike, som på gjenkjennelig vis og alltid med et tydelig håp, beskriver steder mange av oss andre flinke piker tidvis har befunnet oss. Det er godt å snakke med Neglecta om livet i sin helhet og lese hennes nære, rå og glimtvis svært erotiske hverdagsglimt. Mannunderveis har blitt en viktig samtalepartner og venn, som bidrar til ro og tilfredshet over det som for andre kan virke annerledes, men for meg, riktig og godt.

Inger la inn en kommentar i Hjertemøter, hvor hun uttrykte overraskelse over at også jeg (?) har måttet bruke en eller annen ytre egenskap som krykke for å støtte opp selvfølelsen. Videre var hun overrasket over (hennes ord:) at jeg  ikke følte meg helt fri fra den slitsomme dobbelttilværelsen hvor noe i det indre må skjules og noe i det ytre må presteres for å oppnå sosial anerkjennelse. Hun trodde at den åpenhet, generøsitet og menneskelighet jeg viser i det jeg skriver hadde sin bakgrunn i at jeg fullt ut var venn med meg selv.

Hun gav meg noe å tenke og jeg ble overrasket over hennes overraskelse. Jeg liker å tro at jeg kan skrive slik jeg gjør fordi jeg stort sett er venn med meg selv og fordi jeg er åpen og romslig. Kommentarene hennes fikk meg til å stoppe opp og dvele litt ved akkurat det. For man faller vel aldri 1oo prosent på plass i seg selv? Er ikke – og skal ikke livet være en evig vandring gjennom endring? Blir man noensinne komplett? Fullt ut venn med meg selv, er det et mål? Det er alltid noe jeg kan bli bedre eller flinkere til. Situasjoner hvor jeg skulle ha vært mer romslig og mennesker jeg skulle brukt mer tid sammen med. For meg handler ikke det om at jeg ikke er bra nok som jeg er, men en trivsel med å være i utvikling og samtidig ha et øye for andres behov.

Over en lengre periode, har jeg jobbet- og lykkes med synes jeg selv – å være ærlig med seg selv og forsøke å leve som jeg «prediker». For min del har har det vært – og er fortsatt – en viktig del av prosessen kalt livet. Et liv hvor andre «små», men viktige ting som det å tørre og være svak og ta i mot hjelp eller trøst, er ting som gradvis har falt på plass over tid og som kjennes godt og riktig når det endelig kan testes ut i virkeligheten.

Når livet herjer er det rart, men godt å kunne si: Ikke gå i fra meg. Jeg er redd og trenger å vite at du er i nærheten (og det er han).

Når livet herjer er det godt å få sykebesøk av en god venn som har sett meg på mitt sterkeste og svakeste og som har med seg en nydelig hjerteskål fylt med smågodt:

Vet du, livet kan være godt selv når det herjer!

Livet er skjørt

Da jeg la meg i natt, etter en lang dag med sykehusbesøk, svimmelhet og smerter, tenkte jeg at i morgen, da skal det sannelig blogges og sutres. Nå skal hele verden få lese hvordan det oppleves å ha en sjelden mutasjon, som i mitt tilfelle krever livslang behandling av livskvalitetsbegrensende gammelmannsmedisiner. En type medisin som paradoksalt nok – og i ytterste konsekvens – kan være livstruende om de virker «for godt». Dersom medisinen plutselig virker mindre enn den skal (slik tilfellet er nå) kan det medføre sykdom av svært alvorlig karakter (noen ganger dødelig).

Dagens blogginnlegg skulle dessuten omhandle leger som overvurderer egen kompetanse og som kimser av tilstander som kan bli alvorlige. Innlegget skulle dessuten handle en hel del om døden. Med andre ord; et lystig lørdagsinnlegg var i emming.

Men. Da jeg våknet i morges hadde tankene om døden, om hva som kunne ha skjedd om jeg ikke hadde lyttet til kroppens signaler og tatt meg tid til et legebesøk, forduftet fra mitt krøllete hode. I stedet ble jeg liggende å se på et lite spindelvev i taket over vinduet. Solen trengte seg igjennom det skjøre nettet og jeg kom til å tenke på noe jeg opplevde for flere år siden som naiv og nygift.

En edderkopp hadde vevet et stort nett i taket på overbygget ved inngangsdøren. Min daværende mann og jeg måtte bøye oss hver gang vi gikk inn i huset, for å unngå å ødelegge det. Ingen av oss hadde noen gang før sett et så vakkert og stort spindelvev, så vi lot henne få beholde plassen. Jeg fulgte med henne i flere dager og ble vitne til hvordan hun fanget mindre insekter for så å spinne dem inn i små kokonger. På regnværsdager fremstod nettet hennes som det vakreste maleri av regnbuen.

En dag jeg hadde svært dårlig tid før kveldsvakt, gikk jeg rett igjennom nettet. Skrekkslagen ble jeg stående å se på hvordan de skjøre silketrådene oppløste seg i luften og hvordan edderkoppen landet på trappen. I et lite sekund klandret jeg meg selv for å ha vært uoppmerksom og opptatt i min egen verden, før jeg slo meg til ro med tanken på at det tross alt var mange andre steder hun kunne ha spunnet nettet sitt.

Noen dager senere, mens jeg ryddet på kjøkkenet, kikket jeg ut av vinduet. Der, midt på vindusruten, ser jeg en edderkopp og et nytt spindelvev. Det var som hun hadde posisjonert seg slik at hun så rett på meg, for deretter å kunne si: «Ha! Jeg er tilbake!».

I dag kjenner jeg en inderlig glede over å vite at: Ja, livet er skjørt men fleksibelt. Livet er godt.

Loven om Tiltrekning og en rosa verden

Fra Loven om Tiltrekning:

«Ikke forvent å få noe du ikke vil ha, og ønsk deg aldri noe du ikke
forventer å få. Når du forventer å få noe du ikke ønsker deg, tiltrekker du
deg det du ikke ønsker, og hvis du ønsker deg noe som du ikke forventer å
få, ødsler du ganske enkelt bort verdifull mental kraft. Hvis du derimot
kontinuerlig forventer å få det du uopphørlig ønsker deg, vil din evne til å
tiltrekke bli uimotståelig. Sinnet er en magnet og tiltrekker seg det som er
i samsvar med dets dominerende tilstand.»

(Dr. Raymond Holliwell,
Working with the Law)

Jeg er blant dem som med noe vaklende overbevisning er villig til å vedgå at enkelte elementer i Loven om Tiltrekning kan ha gode ting for seg. For mitt vedkommende handler det om tingene som berører den enkeltes innstilling til livet man lever. Selv om jeg på ingen måte kan bekjenne meg fullt og helt til magnetteoriene.

Det jeg personlig henter ut av «Loven», omhandler det som får en til å snu en negativ trend, få ny giv i forhold til noe, brette opp ermene og ikke la seg kveles av egen pessimisme. De tingene som får en til å se hvor heldig man er, som får en til å legge merke til andres gode bidrag på jobb, i et vennskap og i en familie. Det som får en til å trekke pusten dypt og smile før man går ut på en scene foran et stort publikum.

Jeg har tenkt mer enn vanlig de siste dagene. Men jeg har også hatt noen helt uvanlige dager. Slik mine dager ofte er. Jeg har i løpet av den siste tiden konkludert med at en slik teori godt kan fungere om man allerede er i en slags medvind. Dersom man setter seg inn i – og erkjenner at smertefulle og uforutsette ting i blant rammer oss mennesker, så ryker derimot denne teorien for mitt vedkommende. Faktisk ender den opp med å fremstå som en neglisjering av viktige realiteter når det gjelder det å tørre og være menneske. På meg virker den nærmest som en oppmuntring til å dyrke glansbildesamfunnet – hvor alt bare skal være vakkert og enkelt, og hvor man tror det blir slik bare man ønsker det nok, fortjener det nok – eller bare husker å feie ting langt nok under teppet.

Om mulig, skulle jeg gjerne ha visst for mange år siden hvordan jeg kunne ha unngått denne «tilstanden» som har fulgt meg nærmest fra før unnfangelsen. Ikke minst vil jeg gjerne få greie på hva slags «tilstand» det i «Lovens forstand» er snakk om, som rimeliggjør en del av belastningene og utfordringene jeg har hatt og fortsatt har i livet mitt. Ting jeg aldri kan ta full kontroll over eller tilstrekkelig avstand fra. Nettopp fordi det handler om betydningsfulle mennesker i livet mitt – om alvorlig sykdom og om hvordan en som står meg svært nær, lever et liv med rus og utrygghet. Begge deler er faktum som det er umulig å forbli upåvirket av, og som stadig får konsekvenser for mitt eget liv – ENTEN JEG VIL ELLER IKKE.

Antageligvis er det noe i begrepet «Det handler ikke så mye om hvordan du har det, men hvordan du tar det» (som i mine øyne har en sterk relevans til Loven om Tiltrekning). Gudene skal vite at jeg har forbannet det uttrykket mer enn én gang. Det kan være en lang og smertefull prosess det å lære seg å sette grenser i forhold til hvor mye bekymring man skal tillate seg i livet. Selv om jeg har blitt mer bevisst på hva jég tillater i mitt, så er det noe som krever kontinuerlig jobbing – og som tidvis er en stor energityv.

Hvordan er det forresten rimelig «å ta det», lurer jeg på. Når man i perioder lever i konstant frykt for at et menneske man er svært i glad i, når som helst kan velge å avslutte sitt eget eller andres liv?  Når man ikke vet hvor vedkommende er, om han lever eller er død – kanskje uten å ha blitt funnet? Når du ser at kreftene og evnen til å kjempe for seg selv, for sin egen helse og egen fremtid ikke lengre er der? Når du må innse at din eksistens alene ikke er sterk nok motivasjonsfaktor for vedkommende til å fortsette kampen for et bedre og lengre liv? Hvordan er det rimelig som pårørende å ta dét?

Livet er slitsomt og svært komplisert til tider, bevares. Men uten kontrastene tror jeg ikke følelsen av glede heller vil kunne kjennes så sterkt. Selv om jeg erkjenner kontrastenes nødvendige eksistens, så ønsker jeg meg allikevel betydelig færre søvnløse netter og tapte anrop om natten. Selvsagt ønsker jeg også å slippe den sterke følelsen av sorg over noe(n) jeg enda ikke har mistet, men som jeg allikevel har måttet erkjenne at jeg mistet for mange år siden. Jeg ønsker å slippe løgnene, svikene, truslene og frykten. I perioder kan jeg skjerme meg for omfanget av dem, men de forsvinner like fullt ikke helt. Aldri.

Skal man klandre folk som ikke opplever det de ønsker, eller til og med opplever virkelige negative hendelser/store belastninger? Og om det er slik at sinnet er en magnet og tiltrekker seg det som er
i samsvar med dets dominerende tilstand, så burde jeg kanskje unngå å tenke på hva slags sinn jeg egentlig er utstyrt med?

Jeg som tillater meg å forbanne, kjefte, gråte, sørge og som innrømmer at jeg en sjelden gang i blant ikke orke å stå opp av sengen fordi jeg er trist og fraværende. Jeg som lar alt dette være en variende del av livet mitt. Jeg som velger å være tilstede i livet, i steden for å skru av telefonen, kutte kontakten eller enda «bedre»; hente kosten og feiebrettet – for så å krype under pleddet og tenke rosa sukkerspinntanker?

Både verden og mitt krøllete sinn blir nemlig rosa. Det er helt sant. Om jeg bare ønsker, fortjener og/eller vil det nok.