Den som roper i sosiale medier, risikerer å få svar

«Når du deler i det offentlige rom legger du et slags ansvar på de som leser. Det ansvaret vil de forvalte ulikt,” sa bloggeren @Iskwew, under en diskusjon vedrørende om- og på hvilken måte man skal intervenere i sosiale medier når noen kommer med utsagn som skaper bekymring og kan tolkes i suicidal forstand.

Som aktiv og nysgjerrig deltager i sosiale medier, kommer jeg i kontakt med mange forskjellige mennesker som alle har ulike agendaer for sin tilstedeværelse – og som alle opererer med sin spesielle uttrykksform. Mange har en profesjonell tilnærming til sin tilstedeværelse, mens andre skriver åpent og personlig om fysisk og psykisk sykdom og/eller relasjonelle problemer. Personlig liker jeg mangfoldet dette representerer, og jeg frekventerer- og trives i begge leire.

Fra tid til annen kommer jeg dog over utsagn og innlegg som både opprører og bekymrer meg. Mer enn en gang har jeg kommet i sterk tvil om jeg burde forfølge den urolige magefølelsen, og forsøke å hjelpe til på et vis – eller snu ryggen til og surfe videre.

For omlag halvannet år siden fulgte jeg bloggen til et ungt menneske som skildret kampen for å leve og trangen til å dø. På et tidspunkt uttrykte vedkommende – i sin hjerteskjærende fortvilelse – ikke bare et sterkt ønske om å dø, men også planer. Da jeg kom over det som etter mitt skjønn bare kunne oppfattes som et avskjedsbrev, bestemte jeg meg for å handle, slik jeg har skrevet om i innlegget ”Om å bry seg – og bry seg om”.

Nylig var jeg tilskuer til en diskusjon om hvorvidt det var riktig – på grunnlag av sterk bekymring for om en person kom til å ta livet seg – å ringe politiet etter ikke å ha oppnådd kontakt med vedkommende (som hadde gitt uttrykk for dyp fortvilelse i et nettsamfunn). Personen som i dette tilfellet hadde ringt, opplevde i etterkant å bli beskyldt for alvorlige overtramp og krenkelse av privatlivets fred.  Personlig mener jeg at vedkommende gjorde helt rett i å ringe politiet – og at vi alle – ikke bare i henhold til loven, som sier at det er straffbart å forlate noen i livsnød om man har en reell mulighet til å hjelpe – har en moralsk plikt til å bry oss og gjøre det som er nødvendig for å redde et liv vi opplever er i fare.

I etterkant av en slik hendelse kan det være betimelig med en diskusjon om hvorvidt man kunne gjort noe annerledes, og om tiltakene som ble iverksatt stod i forhold til alvorlighetsgraden i utsagnene. Rett nok er det forskjell på å gi uttrykk for en depressiv tilstand, og komme med utsagn om at man ikke orker mer og at man har lyst til å dø, og det å si at nå går jeg og tar jeg livet mitt.

Men, kan man virkelig forutsette at folk flest oppfatter og forstår disse nyansene? Kan man forvente at folk flest har innsikt i at de som virkelig ønsker å ta livet av seg, mest sannsynlig ikke forteller det til noen –  og på den måten sørger for å lykkes med gjennomføringen?

De færreste som frekventerer sosiale medier har en faglig ballast og et klinisk blikk, som tilsier at de er kvalifiserte til å ta slike vurderinger. Dessuten vil det, etter min mening, være et urimelig stort ansvar å pålegge folk, uansett. I tillegg vil folks oppfatning av om de har en reell mulighet til å hjelpe, være fundert i deres subjektive opplevelse av situasjonen – folk vil naturlig nok handle ut i fra sine forutsetninger. Heldigvis er de fleste av oss utstyrt med en sterk ansvars- og omsorgsfølelse som tilsier at vi går langt for å redde et annet menneskes liv – også i sosiale medier.

De som velger sosiale medier som en arena for å lette på et sterkt lidelselstrykk må ta høyde for at noen vil kunne bli bekymret – og at de vil handle deretter. Man kan ikke på den ene siden velge å involvere oss som lesere, og samtidig – eller i etterkant – pålegge oss begrensninger i forhold til hvordan- og i hvilken grad vi skal få lov til å reagere. Som Iskwew sa – når du deler i det offentlige rom, så legger du et slags ansvar over på den som leser. De fleste av oss tar det ansvaret alvorlig – selv om vi forvalter det ulikt.

Det er nå en gang slik, at den som roper i sosiale medier, risikerer å få svar. Enten man vil eller ikke – og uavhengig av tema. Og slik håper jeg det forblir. Vi må aldri slutte å bry oss – og bry oss om.

Relevant saker:

Skrev självmordsbrev till 1 082 Facebook-vänner: ingen agerade

«För varje gång jag dog drog jag ner någon i mitt fall»

Reklame

Om å bry seg – og bry seg om

Jeg har lenge fulgt en blogg som har berørt meg dypt og inderlig. En hjerteskjærende, lærerik, nær og brutal blogg, skrevet av et ungt menneske. En skildring av kampen for leve og trangen til å dø.

Forrige helg opplevde jeg en urovekkende endring i bloggens innhold. Fra å skildre det å leve i ambivalensen mellom liv og død, oppfattet jeg at vedkommende hadde tatt en avgjørelse om å ta livet sitt, og at det siste innlegget var et avskjedsbrev. Etter flere runder med meg selv, valgte jeg å bry meg. I første omgang valgte jeg å legge igjen en kommentar. Da kommentaren ikke ble moderert, valgte jeg å sende en epost. Da jeg ikke fikk respons på den, travet jeg lenge over stuegulvet mens magefølelsen stadig ble sterkere. Jeg visste at jeg ikke fikk sove uten visshet om at jeg hadde gjort det som var mulig. Jeg valgte derfor å kontakte både sykehus og politi.

Jeg har tenkt på vedkommende hver eneste dag i uken som har gått. Jeg har sjekket RSS-leseren min regelmessig, men det har ikke vært aktivitet i bloggen før i dag.

I kveld, etter en svært innholdsrik dag som ble avsluttet med god vin og deilig mat, logget jeg på pcen for å sjekke epost og lese nyheter. Da oppdaget jeg at det var postet nye innlegg i vedkommendes blogg – og jeg innrømmer at det var med noe forhøyet puls jeg klikket på bloggen. Der fikk jeg bekreftet at vedkommende var i live og at h*n hadde blitt hentet av politiet midt på natten forrige helg, fordi noen h*n ikke visste hvem var, hadde lest bloggen, blitt bekymret og ringt politiet. Videre skrev vedkommende at h*n er evig takknemlig – fordi h*n hadde bestemt seg for å dø – og hadde vært død i dag, om ingen hadde grepet inn.

Gudene skal vite at jeg hadde kvaler og gikk mange runder med meg selv, før jeg plukket opp telefonen. Kanskje ville vedkommende bli sint, kanskje jeg bare ville gjøre alt verre – kanskje det bare var næring til et menneske med bunnløst behov for oppmerksomhet? Og hvem tror jeg egentlig at jeg er, som går ut i fra at jeg kan hjelpe en person jeg ikke kjenner, ved å gripe inn i privatlivet på den måten?

Jeg er fortsatt sterkt grepet av ordene jeg nettopp har lest, og egentlig vet jeg ikke om det er riktig av meg å skrive om dette engang. Det kan kanskje – av enkelte – oppfattes som selvskryt.

Alt jeg ønsker å formidle er – gå aldri videre uten å stoppe opp. Ikke anta at det dreier seg om noen som «bare er ute etter oppmerksomhet». Slutt aldri å bry deg – slutt aldri å bry deg om. Vi har alle plikt til å hjelpe og gripe inn når det står om liv og død.

Tillegg: Et par uker denne hendelsen fikk jeg mail fra vedkommende. H*n hadde kommet over dette innlegget og plutselig forstått sammenhengen. Vedkommende uttrykte stor takknemlighet og tilfredshet over å kunne gi livet en sjanse til. En viktig bekreftelse på hvor viktig det er at vi bryr oss – og bryr oss om.