Skammen

Et ungt menneske med venner kommer ramlende inn på togvognen jeg sitter i. De smiler og tøyser, og støyen de lager får meg til å heve blikket fra boken ett lite øyeblikk. Den ene av dem dulter borti sidemannen, og i det vedkommende rigger seg til på setet, møtes blikkene våre.

Vedkommende blir brått stille og tankefull – jeg ser det gjør vondt.  Jeg representerer alt som ikke var, men nå er. Skammen og stigmaet – psykiatrien.

I løpet av et nanosekund forsvinner gleden, leken og fremtidsblikket. Tilbake er sorgen og stillheten.

Jeg vender blikket ned i boken, men ordene fester seg ikke.

Neste gang jeg hever blikket er vedkommende borte.

Reklame

Uendelig blått håp

Uendelig og klar. Slik så himmelen ut i dag. Som om det ikke fantes en eneste bekymring i hele verden. Det var ingen skyer å se. Ingen bris å kjenne i krøllene. Bare stillhet, uendelig blå himmel, tankene mine – og jeg.

Jeg aner ikke hva som befinner seg bak og tenker at jeg ikke ønsker å vite det heller – den virker glad nok som den er. Det regner i hvert fall ikke og det er jeg takknemlig for. Jeg trenger lyset. Det er hverken for varmt eller for kaldt. Det bare er.

Jeg forsøker å puste inn den helbredende blå himmelen over meg. Lar den trekke inn i kropp og sinn og lar den fylle meg fullstendig. Jeg tar et dypt åndedrag og puster ut alt det negative som har fyllt meg i det siste. Sorg og smerte.

I morgen; styrket og beriket av himmelens bud om uendelig blått håp. Glemt er smerten jeg kjente i dag.

Loven om Tiltrekning og en rosa verden

Fra Loven om Tiltrekning:

«Ikke forvent å få noe du ikke vil ha, og ønsk deg aldri noe du ikke
forventer å få. Når du forventer å få noe du ikke ønsker deg, tiltrekker du
deg det du ikke ønsker, og hvis du ønsker deg noe som du ikke forventer å
få, ødsler du ganske enkelt bort verdifull mental kraft. Hvis du derimot
kontinuerlig forventer å få det du uopphørlig ønsker deg, vil din evne til å
tiltrekke bli uimotståelig. Sinnet er en magnet og tiltrekker seg det som er
i samsvar med dets dominerende tilstand.»

(Dr. Raymond Holliwell,
Working with the Law)

Jeg er blant dem som med noe vaklende overbevisning er villig til å vedgå at enkelte elementer i Loven om Tiltrekning kan ha gode ting for seg. For mitt vedkommende handler det om tingene som berører den enkeltes innstilling til livet man lever. Selv om jeg på ingen måte kan bekjenne meg fullt og helt til magnetteoriene.

Det jeg personlig henter ut av «Loven», omhandler det som får en til å snu en negativ trend, få ny giv i forhold til noe, brette opp ermene og ikke la seg kveles av egen pessimisme. De tingene som får en til å se hvor heldig man er, som får en til å legge merke til andres gode bidrag på jobb, i et vennskap og i en familie. Det som får en til å trekke pusten dypt og smile før man går ut på en scene foran et stort publikum.

Jeg har tenkt mer enn vanlig de siste dagene. Men jeg har også hatt noen helt uvanlige dager. Slik mine dager ofte er. Jeg har i løpet av den siste tiden konkludert med at en slik teori godt kan fungere om man allerede er i en slags medvind. Dersom man setter seg inn i – og erkjenner at smertefulle og uforutsette ting i blant rammer oss mennesker, så ryker derimot denne teorien for mitt vedkommende. Faktisk ender den opp med å fremstå som en neglisjering av viktige realiteter når det gjelder det å tørre og være menneske. På meg virker den nærmest som en oppmuntring til å dyrke glansbildesamfunnet – hvor alt bare skal være vakkert og enkelt, og hvor man tror det blir slik bare man ønsker det nok, fortjener det nok – eller bare husker å feie ting langt nok under teppet.

Om mulig, skulle jeg gjerne ha visst for mange år siden hvordan jeg kunne ha unngått denne «tilstanden» som har fulgt meg nærmest fra før unnfangelsen. Ikke minst vil jeg gjerne få greie på hva slags «tilstand» det i «Lovens forstand» er snakk om, som rimeliggjør en del av belastningene og utfordringene jeg har hatt og fortsatt har i livet mitt. Ting jeg aldri kan ta full kontroll over eller tilstrekkelig avstand fra. Nettopp fordi det handler om betydningsfulle mennesker i livet mitt – om alvorlig sykdom og om hvordan en som står meg svært nær, lever et liv med rus og utrygghet. Begge deler er faktum som det er umulig å forbli upåvirket av, og som stadig får konsekvenser for mitt eget liv – ENTEN JEG VIL ELLER IKKE.

Antageligvis er det noe i begrepet «Det handler ikke så mye om hvordan du har det, men hvordan du tar det» (som i mine øyne har en sterk relevans til Loven om Tiltrekning). Gudene skal vite at jeg har forbannet det uttrykket mer enn én gang. Det kan være en lang og smertefull prosess det å lære seg å sette grenser i forhold til hvor mye bekymring man skal tillate seg i livet. Selv om jeg har blitt mer bevisst på hva jég tillater i mitt, så er det noe som krever kontinuerlig jobbing – og som tidvis er en stor energityv.

Hvordan er det forresten rimelig «å ta det», lurer jeg på. Når man i perioder lever i konstant frykt for at et menneske man er svært i glad i, når som helst kan velge å avslutte sitt eget eller andres liv?  Når man ikke vet hvor vedkommende er, om han lever eller er død – kanskje uten å ha blitt funnet? Når du ser at kreftene og evnen til å kjempe for seg selv, for sin egen helse og egen fremtid ikke lengre er der? Når du må innse at din eksistens alene ikke er sterk nok motivasjonsfaktor for vedkommende til å fortsette kampen for et bedre og lengre liv? Hvordan er det rimelig som pårørende å ta dét?

Livet er slitsomt og svært komplisert til tider, bevares. Men uten kontrastene tror jeg ikke følelsen av glede heller vil kunne kjennes så sterkt. Selv om jeg erkjenner kontrastenes nødvendige eksistens, så ønsker jeg meg allikevel betydelig færre søvnløse netter og tapte anrop om natten. Selvsagt ønsker jeg også å slippe den sterke følelsen av sorg over noe(n) jeg enda ikke har mistet, men som jeg allikevel har måttet erkjenne at jeg mistet for mange år siden. Jeg ønsker å slippe løgnene, svikene, truslene og frykten. I perioder kan jeg skjerme meg for omfanget av dem, men de forsvinner like fullt ikke helt. Aldri.

Skal man klandre folk som ikke opplever det de ønsker, eller til og med opplever virkelige negative hendelser/store belastninger? Og om det er slik at sinnet er en magnet og tiltrekker seg det som er
i samsvar med dets dominerende tilstand, så burde jeg kanskje unngå å tenke på hva slags sinn jeg egentlig er utstyrt med?

Jeg som tillater meg å forbanne, kjefte, gråte, sørge og som innrømmer at jeg en sjelden gang i blant ikke orke å stå opp av sengen fordi jeg er trist og fraværende. Jeg som lar alt dette være en variende del av livet mitt. Jeg som velger å være tilstede i livet, i steden for å skru av telefonen, kutte kontakten eller enda «bedre»; hente kosten og feiebrettet – for så å krype under pleddet og tenke rosa sukkerspinntanker?

Både verden og mitt krøllete sinn blir nemlig rosa. Det er helt sant. Om jeg bare ønsker, fortjener og/eller vil det nok.