Jeg har ikke alt, men mangler ingenting

Jeg kjenner at jeg er bakpå når det gjelder å svare på kommentarer, eposter og meldinger. Jeg vet med sikkerhet at enkelte tror det er fordi jeg er oppslukt av bokprosjektet og alt som skjer rundt meg. Og noen synes helt sikkert også at jeg virker å nyte det i overkant mye. Smålighet blir lett synlig når andre lykkes, det erfarer jeg også nå.

Allikevel så tillater jeg meg å være både opprømt og stolt – og innimellom også oppslukt. Jeg er overveldet og forundret, men også fortvilet over at jeg ikke alltid har overskudd til å følge det opp, slik det hadde fortjent. Det er nemlig ikke grenser for positiv respons og vennlighet rundt meg. Jeg må stadig klype meg i armen, for å sjekke at det jeg opplever nå virkelig skjer. Heldigvis har jeg mange gode mennesker rundt meg, som både gleder seg- og gjennom ærlige tilbakemeldinger, hjelper meg å balansere. Det skal ikke legges skjul på at jeg den siste tiden har vært nødt til å ta ett og annet oppgjør med «tids- og energityveriene» rundt meg – noe som har vært vanskelig – men nødvendig.

Midt i gleden over alt det fine som skjer, er det også et faktum at jeg på kort tid, har hatt to alvorlige sykdomsepisoder og at jeg av den grunn er pålagt å leve rolig en periode. Som legen sier – rolig, men mest mulig normalt. Et paradoks for meg som elsker fart og spenning! Så for å gjøre noe positivt ut av en situasjon jeg på ingen måter ønsker meg rent helsemessig, benytter jeg tiden til å skrive og knytte viktige kontakter for fremtiden. Det er vesentlig for meg ikke bare å bli liggende på sofaen og sture over medisiner som ikke virker slik de burde, og at jeg ikke kan være så fysisk aktiv som jeg liker å være. I disse dager tar jeg derfor sats – fra sofaen, hagen eller stranden – og skaper meg et meningsfullt innhold i dagene som allikevel raser avgårde.

Jeg er rørt over all omtanken jeg møter. Omtrent daglig får jeg meldinger hvor folk som bryr seg om meg, ber meg huske på at jeg må ta vare på meg selv midt i alt som skjer. At jeg må roe ned og lytte til kroppens signaler. Det er viktige påminnelser for en krølltopp som de siste 10 årene har kjørt på som om hun hadde fanden i hælene. Noe jeg på sett og vis også har hatt. Jeg har nemlig hatt meg selv i hælene. Jeg har, gjennom å jobbe altfor mye, sosialisere mye eller isolere meg, forsøkt å skyve unna og rømme fra ubehag og alvor som i altfor stor grad har preget livet mitt. På et tidspunkt orket jeg ikke løpe mer.

De siste årene har jeg derfor brukt mye tid på å ta tilbake kontrollen over hvor mye alvor og ubehag jeg skal slippe til i livet mitt. Omsider har jeg lykkes. Sannheten er at jeg aldri har tatt livet mer med ro eller har levd bedre enn jeg gjør i øyeblikket. Det har åpnet seg reserver fylt med kreativitet, innsikt, mot og en tro på meg selv som jeg ikke tidligere har hatt tilgang til.

For første gang i mitt 35-årige liv, kan jeg med hånden på hjertet fastslå at – jeg ikke har alt, men jeg mangler heller ingenting. Selv om mye kunne ha vært annerledes…

Misunnelse og et åpent sinn

open-mind

Jeg har alltid trivdes best med mennesker som skiller seg ut i mengden, de som nekter å være grå mus og la seg styre av hva alle andre mener. Det er utrolig givende med mennesker som er uforutsigbare i tankesett og handlemåte, de som kommer med de rareste utsagn og de sprøeste idéer. Jeg ler hjertelig med dem – kanskje nettopp fordi; på seg selv kjenner man faktisk andre.

Innerst i et hvert originalt hjerte, ligger det noe alvor. Det kan være evnen til å glede andre som trenger det, å gjøre noe godt for noen som trenger det, å formidle et budskap som trengs å høres. Å glede seg på noens vegne. Menneskelighet. Det ligger menneskelighet der inne. Slike mennesker burde være en inspirasjon for alle til ikke å gå i andres fotspor, ikke kopiere de nærmeste, å tørre tenke og handle originalt, å finne styrke til å være seg selv. Å være bra nok som seg selv.

Allikevel – selv om mange av oss tenker slik, og kan hende også er slik – orginale og bra nok som oss selv, så kan det by på visse utfordringer å være en av disse. Mulig dette av enkelte kan oppfattes som å banne i kirken, men misunnelsen er nærmere enn man tror. Og sterkere enn man kanskje vil innrømme. Det har jeg nylig fått erfare.

Misunnelsen jeg selv nylig opplevde fra en venn, er av den typen som oppstår når andre mennesker (meg, i dette tilfellet) lykkes i noe man selv ikke får til – eller ikke får oppleve i sitt eget liv . Denne vonde følelsen blir således en påminnelse om ens egen utilstrekkelighet – og er en gave for dem som kan bruke den. Mindre bevisste mennesker vender den vonde følelsen utover mot verden og reduserer således den andres glede som et middel for å gjøre avstanden mellom seg selv og den andre så liten som mulig. Derav dempes også den vonde følelsen. En relativt kjent og normalpsykologisk reaksjon.

Selv er jeg ikke blant dem som tør påstå at jeg ikke innimellom kan kjenne på et snev av misunnelse. Derimot tror jeg på at det finnes en reaksjon som er uendelig mye mer hensiktsmessig enn å projisere sin egen følelse av utilstrekkelig over på andre. Jeg kan nemlig velge å stanse opp, skamme meg litt og vedkjenne meg misunnelsen. Da innrømmer jeg samtidig at ja, det er viktig for meg å være modig, klok og vakker. Ok. Hvordan skal jeg bli det? Ikke godt å si, og det er heller ikke det viktige her. Poenget er at dette er livsnavigasjon med misunnelse som kompass.

Nå er det slett ikke sikkert at mot, klokskap og skjønnhet er nøkkelen til et lykkelig liv. Men jeg har i alle fall gitt meg selv muligheten til å søke mot drømmen. Litt ubehagelig er det selvsagt, men jeg erkjenner misunnelsen – som kan være vond enten man flykter fra den eller ser den i hvitøyet.

For meg er det er graden av bevissthet, et åpent sinn og tilstedeværelse som driver menneskets utvikling. En utvikling man selv er ansvarlig for – og som man skal unne andre.

BTW:

fuck-janteloven