Er du feit, er du lat

Det er leit å lese at folk som ellers støtter opp om mobbeforebyggende arbeid, nå synes å fryde seg over å kunne kalle overvektige for late og rope høyt om at det er deres egen feil. Tilsynelatende uten å være nysgjerrige på hva som gjør at mennesker havner i en slik situasjon, og ikke minst, hvorfor de ikke klarer å gjøre noe med det. Dessuten helt uten tanke for hvordan barn og unge lar seg påvirke av måten vi snakker om andre mennesker på.

Som de fleste av oss vet, strides de lærde om hvorvidt fedme er en sykdom eller ikke. Like fullt er det ikke til å komme forbi at fedme kan skyldes sykdom og ikke nødvendigvis bare speiler en daff livsstil, slik Kari Jaquesson hevder i sin blogg. Disse sykdommene kan være av fysisk, såvel som psykisk karakter, og i noen tilfeller kan også bivirkninger av medisiner gi overvekt. Det betyr selvsagt at de som i utgangspunktet er sårbare for dette, bør være ekstra påpasselige. Tross kunnskap om dette, kan det allikevel, av ulike årsaker, virke helt uoverkommelig for enkelte.

Det er som mange i debatten påpeker, hevet over enhver tvil at mindre inntak av mat i kombinasjon med mer aktivitet, fører til vektnedgang. Hva som får bedreviterne og de selvoppnevnte ekspertene til å tro at det er formidlingen av denne allmenngyldige sannheten de overvektige opplever som krenkende, er for meg nokså uforståelig. Uforståelig er det også at Jaquesson hylles som modig fordi hun tør å være så politisk ukorrekt at hun nok engang serverer oss en sannhet vi daglig eksponeres for i bladhyllene og i reklamesnutter på TV.

Kanskje er det bare semantikk, men…

Jeg er stor tilhenger av både debatt og folkeopplysning, og er selv en som skriver og holder foredrag om tabubelagte og stigmatiserte temaer. Dessverre blir det lite konstruktiv debatt, og nærmest et totalt fravær av opplysning om årsak-virkning, når Jaquesson og hennes tilhengerskare betegner overvektige som late og lite ansvarsfulle – uten samtidig å snakke om hva som ligger bak at folk blir overvektige i utgangspunktet. Det nevnes heller ikke med et ord hva som kan gjøre folk så handlingslammet at de ikke klarer å gjøre noe med overvekten sin, selv om den er livstruende. Bortsett fra at de er uansvarlige og late da, selvsagt.

Denne holdningen ikke bare opprettholder – den legitimerer – at man fortsetter å se ned på overvektige. Når folk ser en overvektig person på gata, tenker mange automatisk, og noen sier det sågar, at vedkommende er stygg og lat. Ser de et tynt og veltrent menneske, tenker de at personen er pen og har selvkontroll. Helt uten tanke for at det viktigste tross alt er at folk får lov til å være fornøyde og leve godt med den de er.

Du skulle skamme deg, så feit som du er

Det snakkes mye om at overvekt er et folkehelseproblem, og mange er opptatt av hvilke kostnader dette påfører samfunnet. Hva det gjør med folkehelsa, at folk som følge av samfunnets holdninger til annerledeshet og overvekt, skammer seg over egen kropp, virker svært få interessert i. Personlig kjenner jeg flere overvektige som ikke tør gå til legen i frykt for hva slags konfronterende og moraliserende holdninger de vil møte. De fleste har kunnskap om selvfølgeligheter som at sunn mat og mer trim vil hjelpe. Men mange trenger hjelp til å tenke annerledes om seg selv for å kunne ta tak i problemene. Med utgangspunkt i det mange nikker støttende til – at er man feit, er man er lat og man kan takke seg selv for elendigheten – så tenker mange overvektige – uavhengig av fedmens årsak – at de ikke fortjener hjelp, og lar dermed være å oppsøke den. Med det som resultat at enkelte faktisk talt skammer seg til døde.

Elin Ørjasæter ber Kari Jaquesson om å krenke henne mer. Slik jeg tolker henne, er det med håp om at det gjør hennes ønske om bli tynnere så sterkt at hun til slutt gjør noe med det. Heldigvis snakker hun bare for seg selv. Personlig har jeg like lite tro på at det å bli kalt lat eller krenket på andre måter, gir meg overskuddet jeg trenger for å slanke meg, som at mobbing fungerer fint som et sosialt korrektiv. Tøger Fimreite forstår ikke helt overvekten av kritikken, men toucher såvidt innom kjernen i mange overvektiges problem. De mangler ikke nødvendigvis kunnskap om en sunn livsstil, men de klarer ikke å anvende den, skriver han. Jeg håper ikke han mener å antyde at det utelukkende er latskap som gjør at de ikke får det til.

Et ungt og aktivt menneske jeg kjenner, sa følgende da hun så overskriften ”Feite er late – ikke syke”, i tirsdagens VG:

Ikke bare får jeg høre at jeg er litt større enn de andre i klassen, men nå kommer alle til å tro at jeg er lat i tillegg – og det kommer jeg til å få høre…

Vi skal ikke slutte å opplyse folk om fakta, eller la være å inspirere hverandre til et sunnere liv. Men – vi har alle et ansvar for måten vi formidler dette budskapet på. At overvektige er late, udisiplinerte og lite ansvarsfulle, er etter min mening en unyansert og flåsete generalisering som legitimerer utstøting, lager grobunn for mobbing og ikke krymper annet enn mangfoldet mange av oss foretrekker å være en del av.

Tillegg: Rett etter jeg postet dette innlegget, oppdaget jeg en oppdatering på Kari Jaquessons blogg. Der tilbakeviser hun å ha sagt det VG bruker som overskrift på forsiden: Feite er late – ikke syke, og henviser til at VG ved å bruke den overskriften, har tatt seg en kreativ frihet som ikke er godkjent av henne.

Reklame

Du skulle skamme deg!

Både som barn og voksen har jeg vært opptatt av temaer forbundet med stillhet, skam og stigma. Som voksen tenker jeg at dette har hatt en naturlig sammenheng med min grunnleggende trang til å legitimere min egen annerledeshet, og til å forstå skammen den i tidligere tider brakte med seg.

Gjennom arbeidet med «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar» (Humanist forlag), og de utallige tilbakemeldingene jeg har fått fra mennesker som har lest den, står det klart for meg at ikke bare blir vi bærere av skam som et resultat av andres handlinger og holdninger – men vi skammer oss over at vi skammer oss.

Skam er i beskjeden grad beskrevet i norsk litteratur, og mange med meg vil hevde at vi fortsatt mangler innsikt i skammens opphav, funksjon og konsekvenser. Det er nemlig slik at vi i liten grad snakker om at vi skammer oss, og heller ikke om i hvilken grad skammen påvirker evnen til å bygge nære og gode relasjoner eller hvordan den fratar mennesker muligheten til å sette pris på- og ha tro seg selv. Dessuten – skam begrenser livsgleden – og for mange også ønsket om å leve.

Humanist forlag har, gjennom å gi meg ny bokkontrakt, nok en gang gitt meg mulighet til å skrive en viktig og annerledes bok. Gjennom dybdeintervjuer av kjente og ukjente kvinner og menn – mange av dem stemmeløse til nå – håper jeg å avdekke nye momenter ved skammen- og skamløshetens opphav, ubalanse og omfang. Jeg håper og tror at «Du skulle skamme deg» blir et viktig bidrag når det gjelder åpenhet om et tema som legger store føringer og begrensninger i forhold til menneskers livsvalg, livskvalitet og overlevelse.

Jeg anbefaler innlegget «Skammen» og det sterke kommentarfeltet. Innlegget er med å danne utgangspunktet for boken som kommer ut i 2011.

Skammen

Et ungt menneske med venner kommer ramlende inn på togvognen jeg sitter i. De smiler og tøyser, og støyen de lager får meg til å heve blikket fra boken ett lite øyeblikk. Den ene av dem dulter borti sidemannen, og i det vedkommende rigger seg til på setet, møtes blikkene våre.

Vedkommende blir brått stille og tankefull – jeg ser det gjør vondt.  Jeg representerer alt som ikke var, men nå er. Skammen og stigmaet – psykiatrien.

I løpet av et nanosekund forsvinner gleden, leken og fremtidsblikket. Tilbake er sorgen og stillheten.

Jeg vender blikket ned i boken, men ordene fester seg ikke.

Neste gang jeg hever blikket er vedkommende borte.

Et hjerte i et bilde i en bok

Jeg sitter sammenkrøpet i sofaen med krøllene rett til værs og lurer på hva som egentlig har truffet meg de siste dagene. Det er en forunderlig og spennende følelse, og når jeg tenker etter så kan jeg formelig kjenne i hele kroppen, hva det er som har truffet meg. Det er en slags storm.

En god Twitter-venn definerte nettopp følelsen av storm på denne måten: Å få åpnet dører inn til nye skattekammere i livets labyrint. Og det er omtrent slik det føles å ha dratt i gang prosjektet Den store mobbeboka for voksne. Jeg oppdager stadig nye skattekammere og jeg opplever et nærvær og et engasjement jeg ikke i min villeste fantasi hadde drømt om.

Åpenhet, engasjement og generøsitet er ord som beskriver de siste dagers stormfulle kappløp mot å realisere den største drømmen av alle – en bokutgivelse. Tilbakemeldingene fra forlaget er så langt overveldende. De følger prosjektet på nettet og heier fra sidelinjen mens de ber meg holde frem som jeg stevner (sitat).

Stormen symboliserer håp. Jeg er truffet av håp! Håp om at det blir et meningsfylt prosjekt som gjør kunnskap om til innsikt, og på den måten bidrar til varig endring.

Dette bildet har en av dem som står meg aller nærmest, Tone Sem-Jacobsen, malt som sitt bidrag til Den store mobbeboka for voksne. Med litt hjelp fra Markus Design, skal dette bli bloggens og bokas logo. Går alt som jeg ønsker, blir det også forsiden på boken:

Jeg ønsket meg et bilde til boken som symboliserte håp og oppgjør med skam. Jeg fikk så uendelig mye mer. Bildet viser med tydelighet følelsen av å være utenfor. Skammen som sitter i hjørnet velger jeg å tenke er et symbol på skammen man kan føle både over å være utsatt for mobbing, men også over å være en som har mobbet. Uansett så er det mulig å parkere den i hjørnet. En tredje dimensjon er at ikke alle klarer å reise seg – noen blir for alltid sittende der – enten som mobber eller offer.

Som en som selv har blitt mobbet, så treffende skrev det på Facebook: Det var et veldig fint bilde. Det illustrerer veldig godt hvordan mobbeoffere har det – de har et stort hjerte, men folk rundt ser det ikke 🙂 Man danner ofte et skall rundt seg som tøff, men er egentlig veldig liten inne i seg.

Jeg liker også å tenke at den som virkelig er stor og som kan stå der rak i ryggen, er den som beholder hjertet synlig og på rett sted.

For å understreke hva mer som traff meg – dette skrev Tone da jeg fikk bildet: Det er ditt fordi du er min venn for alltid, og fordi du betyr så uendelig mye for meg.

Om å holde høyden

I skrivende stund ligger jeg under pleddet og nyter formiddagskaffen til tonene av Nyttårskonserten. I mitt stille og tidvis krøllete sinn, gjør jeg opp status for året som har gått. Et år som i sannhet har båret preg av å inneholde A first time for a lot of things. Jeg surfer på nyheter fra det siste døgnet og hekter meg – for første gang i historien, ved Kongens nyttårstale. Ikke hele naturligvis – selv om den må sies å være en av de bedre han har lest opp fra arket sitt. Men én ting griper meg i særdeleshet; det lille avsnittet om å holde høyden for ikke å gå seg vill i fjellet. Om å ha en ledestjerne for å makte å se ut over sin egen situasjon selv i tunge tider.

2008 var kontrastenes år – på godt og vondt. Et turbulent år, med utfordringer som tilsynelatende ingen ende ville ta, og som også satte den fysiske helsen på store prøvelser. Men, mest av alt – i retrospektiv naturligvis, brakte det med seg klarsyn, handlekraft, mot, fleksibilitet, nærhet og berikelse.

2009 skal i følge en herlig dame jeg kjenner, bli Det beste året. For å siterer meg selv – og Freud i innlegget Lykke(lig)?: ”Lykke er fra naturens side bare et episodisk fenomen. Enhver situasjon som er ønsket ut i fra prinsippet om fornøyelse, vil bare produsere en mild følelse av tilfredshet. Vi er laget slik at vi bare kan kjenne intens nytelse og lykke når kontrastene finnes, men i veldig liten grad bare ut i fra “The state of things” – så bør også det kommende året inneholde kontraster. Slik det ekstreme 2008 åpenbarte seg, vil kontrastene fortsatt kjennes. Noen av dem kan dog med fordel utlignes eller forsterkes noe allikevel:

· Tids- og energityver: Jeg har de siste årene oppdaget at jeg har en tendens til å komme i kontakt med enkelte mennesker som veldig gjerne vil ha noe av meg, og gjerne mye av dette noe. Det er selvsagt ikke leit i utgangspunktet. Det er nemlig slik for meg; at den største lykken består faktisk i å glede andre. Og jeg har mye å dele av. Men, dette ”noe” viser seg i stor grad å handle om et ønske om bunnløse bekreftelser, råd, tilstedeværelse og trøst – uten en sjelden (og spontan) gang å kunne gi det samme eller andre ting tilbake. Etter hvert har jeg måtte bekjenne for meg selv at jeg ikke er utømmelig, og at jeg også trenger påfyll uten å måtte be om det. Derfor: I 2009 skal jeg bli mer gjerrig på bruk av tiden min. Noe som betyr at jeg skal sette av betydelig mer tid til dem og det som er viktig. Jeg skal nyte og elske mer.

· Regnskapsføring: Jeg har alltid vært en kløne med tall, noe mange sikkert gjerne bekrefter. Men, 2008 lærte meg ett og annet om en spesiell form for regnskapsføring; det å leve med regnskap som aldri går helt opp. Hvor mange mennesker skal slites i stykker, være engstelige, bli syke av bekymringer, skremmes og lures for at ett menneske velger, (ja, det kan diskuteres om det er et reelt valg), å gå til grunne? Mange vil hevde at også denne typen regnskapsføring er enkel, og at det bare er å gjøre sånn og slik, og trekke fra ”det/den” som (ikke) passer inn – alt ettersom. Jeg er ikke snauere enn at jeg kjenner det omtrentlige svaret på mitt komplekse regnskap. Men: Jeg skal greie å holde meg rimelig innenfor budsjettet, selv om det tidvis kan bli en utfordring å holde de røde tallene så lave som mulig.

· Åpenhet: I 2008 gikk jeg mange runder med meg selv i forhold til å skrive og snakke åpent om å være pårørende, og om det er noe som er i overkant personlig å dele med andre. (Jeg skal ikke slutte å gå disse rundene) Og ja, det er det kanskje? For mange foretrekker absolutt det ikke å vite. Dessuten foretrekker mange rundt meg at jeg bare skal være Happy Krøll, noe jeg absolutt er mesteparten av tiden. Allikevel, det å leve med en rusmisbruker tett inn på livet i mange, mange år, har begrenset livet mitt en hel del. Jeg har vært et gissel – både i min egen skam og sorg. Men, også fordi jeg har følt at jeg har måttet beskytte og hjelpe. Og fordi jeg har brukt resten av tiden på å rettferdiggjøre min egen samvittighet over å ha det bra. Så: Jeg har bestemt meg for 2009 skal være året for åpenhet. Kan jeg bidra til større åpenhet om dette temaet på generell basis, så skal jeg det! Jeg har et rimelig avklart og reflektert forhold til dette etter hvert. Dessuten har jeg mer erfaring enn jeg håper noen andre vil få. For meg har følgende skapt en slags mening med å gå igjennom dette: At jeg kan dele, delta og debattere – så flere kan forstå mer

Berikelser: Jeg har snart nevnt det til det kjedsommelige at 2008 var et kontrastenes år. Men, det har også vært et berikelsens- og utviklingens år. Av alle ting ble en luksuriøs familieferie i Egypt en sterkt medvirkende/utløsende faktor til en del viktige selverkjennelser og møter med meg selv i døren. I 2008 innså jeg for alvor at jeg begynte å bli en person jeg ikke helt kjente igjen på enkelte områder (jeg vet også hvorfor). En person i overkant opptatt av luksusferier, utdannelse og fete jobber. At folk som var sånn eller slik, ikke var forenlige med meg og mitt, og derfor ikke verdt nærmere bekjentskap. I 2008 ble jeg beriket og velsignet med nære og fine bekjentskaper med mennesker som både lever og tror annerledes enn meg. Mennesker jeg vet kommer til å forbli i hjertet mitt, selv om jeg ikke selger Audien eller flytter fra rekkehuset i Asker av den grunn. Mennesker som ser hvem jeg er – og som tåler at jeg ikke alltid har det bra. Mennesker som aksepterer valgene mine. Ekte, gode og nære opplevelser måles ikke i luksus – men ER (en nødvendig) luksus og ingen menneskerett. Derfor: 2009 skal være fortsettelsen på resten av det livet jeg ønsker meg. Jeg skal gå inn i det nye året med sansene og sinnet åpent. Jeg skal leve og være i utvikling. Jeg skal være den jeg er – og være tilfreds med det.

De siste årene spesielt, har jeg ofte erfart at kart og terreng ikke alltid stemmer overens. Jeg har gitt både kart, vær og skotøy skylden for avstikkerne mine – og for at jeg har gått meg vill. Irriterende nok, men heldigvis; så har jeg oppdaget at kartet jeg navigerte etter var gammelt. Nesten samtidig oppdaget jeg at det finnes andre måter å holde det på, slik at det blir lettere å tyde. Jeg utelukker ikke at jeg fortsatt kan komme til å gå meg vill iblant. Men. Jeg har oppdaget min lederstjerne og jeg er ikke lengre redd. Jeg vet så uendelig mye mer om hvordan jeg skal holde høyden i 2009.