Usynligheten er overalt

Jeg har lenge tenkt på hvordan- og om jeg skulle skrive om dette. Etter å ha konferert med et par av de involverte, har jeg kommet frem til at det er riktig – og viktig – å fortelle om usynligheten vi alle omgir oss med. De unge menneskene vi vet finnes, men som vi ikke ser.

De siste månedene har jeg fått flere henvendelser fra ungdommer som forteller om svik, mishandling og mobbing. Om selvskading og rus. Om det å være usynlig.

En ung gutt skrev til meg i forrige uke: «Jeg orker egentlig ikke leve, men jeg tør ikke dø – for tenk om det kanskje finnes noen som kan utgjøre en forskjell – noen som får meg til å føle det annerledes?» Da jeg spurte ham om hva skulle til for at et annet menneske kunne utgjøre en slik forskjell, svarte han: «At noen av dem som vet jeg sliter, allikevel stopper opp og spør meg hvordan jeg har det og at de tåler svaret mitt. Kanskje det skjer en dag.»

En jente jeg har hatt kontakt med en stund, spurte meg her en dag om jeg kunne være reservemammaen hennes. Etter litt betenkningstid – jeg må innrømme at jeg trengte det – svarte jeg at jeg kan være en som svarer på meldinger, som i blant spør hvordan det går og noen ganger kommer med råd – og at det å være reservemamma er en veldig alvorlig ting.

Hun svarte: «Kan du gi meg noen regler som jeg må følge? Kan du bestemme litt? Her bare maser alle på meg, og ingen bryr seg om hva jeg gjør, så jeg gjør masse dumme ting.» Jeg spurte henne om hvorfor hun ville at jeg skulle bestemme, og da svarte hun: » Fordi jeg tror du kan hjelpe meg å slutte og sånt. Og bli bra. Du er den eneste jeg vet som bryr seg om meg. Kan jeg sende deg en god morgen melding i morgen?»

Det er lenge siden jeg sluttet å tro at jeg kunne redde verden, og det er lenge siden jeg innså at jeg ikke kan være tilgjengelig for alle, alltid. Men det jeg kan være – jeg som lever et varmt og rikt liv – det er en som spør, en som tåler og en som rommer. Jeg kan være en som gjør usynligheten litt mindre. Det kan du også.

Her kan du forresten lese mer om hvordan: www.denene.no

Reklame

Utenforskap og Uteliv

For et år siden på denne tiden, var jeg stresset med tanke på julen. Dessuten var jeg sint – fryktelig sint. Jeg gruet meg til jul og kastet meg mer enn gjerne ut i diskusjoner om gratis heroin og behandling av rusmisbrukere. Slik kom også Erfaringsbloggen i stand, i begynnelsen av 2009. I ettertid ser jeg at jeg ikke alltid har fremstått like nyansert og heller ikke like hjertevarm som jeg ønsker å være – og vanligvis er.

Argumentasjonen har ved flere anledninger båret preg av et inderlig sinne og følelsen av å ha fått så altfor nok. Jeg hadde (og har fortsatt) behov for at verden åpner øynene og tar innover seg hvor mange vi er som belastes – som følge av den rusavhengiges liv.

Jeg er fortsatt skeptisk til utdeling av gratis heroin, og mener som tidligere at fokuset bør være på utbedring av det totale behandlingstilbudet og helheten – hvor også familien inngår som en viktig del. Men, jeg er ikke like skråsikker når det gjelder hva jeg mener om gratis heroin – og heller ikke like sint.

For første gang på flere år kan jeg møte en rusavhengig på gaten i Oslo og se ham i øynene uten å bli sint. Sinnet, en følge av min egen redsel for hva som ventet av press, nye kriser, trusler, lidelse, løgn og manipulering, er borte. Oppgjøret jeg  tok i forbindelse med  julen i fjor var nødvendig – jeg er ikke lenger forbanna, foraktfull og generaliserende. Oppgjøret og avstanden har gitt meg mulighet til å ta tilbake perspektivene.

For noen uker siden, da jeg skulle ta siste toget hjem fra Nationalteateret stasjon, kom jeg i snakk med en rusavhengig som hadde rigget seg til for natten ved nedgangen til togene. Med stolthet og engasjement fortalte han om hvordan han feier gatene og plukker søppel både her og andre steder i byen, fordi det er viktig at det ser pent ut rundt oss – og at det er det minste han kan gi tilbake til byen sin.  Årsaken til at vi kom i snakk i utgangspunktet, var at jeg skulle til å legge noen mynter i koppen som stod diskret ved siden av gitaren hans. Det slo meg, der jeg hastet ned til toget, at det viktigste for ham ikke var å få de 30 kronene jeg puttet i koppen – men at jeg stoppet, lyttet og smilte.

Mens jeg satt på toget gikk det plutselig opp for meg at han jeg møtte – og så – var en annen enn det jeg ville tenkt han var for ett år siden. Han jeg så den natten var et menneske som kjempet for å beholde verdigheten og som fortalte meg hvor viktig det er at vi lar ham få lov til å høre til.

Noen dager etter møtet på Nationalteateret stasjon, var jeg på lanseringsfesten til boken «Uteliv» av David Ålekjær og Jan Luneborg (utgitt på Humanist Forlag). En vakker og hjerteskjærende bok som tar oss med på en helt spesiell byvandring. En bok som gir oss historiene til mange av dem vi går forbi hver dag – de med knekk i knærne, bøyd hode og skamfulle ansikter. Tekstene, i kombinasjon med ærlige og nakne bilder, forteller om skjøre håp, ønsket om aksept og viktigheten av å få lov til å høre til – tross sitt utenforskap og uteliv.

Det er mange måter vi kan utgjøre en forskjell på. Vi kan bruke en 50-lapp på = Oslo eller søke blikket til en med bøyd nakke og gi vedkommende et varmt smil. Du kan også bidra ved å kjøpe boken Uteliv – hvor overskuddet av boken går til hjelpetiltak for de som bor ute.

Andre og viktige bidrag er nytenkning på det politisk plan. Vi trenger tiltak som sikrer og styrker rusavhengiges pasientrettigheter, som ivaretar og gir dem verdigheten tilbake.

Men – store reformer og drastiske tiltak løser ikke alt alene. Vi trenger nytenkning også på det personlige plan. Ved å si hei, ikke vike blikket og la dem fortelle sin historie, blir vi gitt unik innsikt og viktige påminnelser om at det finnes et mennesket bak rusen. Et menneske som ønsker tilhørighet og verdighet – akkurat som deg og meg.

Innlegget er også postet i Erfaringsbloggen

Om å holde høyden

I skrivende stund ligger jeg under pleddet og nyter formiddagskaffen til tonene av Nyttårskonserten. I mitt stille og tidvis krøllete sinn, gjør jeg opp status for året som har gått. Et år som i sannhet har båret preg av å inneholde A first time for a lot of things. Jeg surfer på nyheter fra det siste døgnet og hekter meg – for første gang i historien, ved Kongens nyttårstale. Ikke hele naturligvis – selv om den må sies å være en av de bedre han har lest opp fra arket sitt. Men én ting griper meg i særdeleshet; det lille avsnittet om å holde høyden for ikke å gå seg vill i fjellet. Om å ha en ledestjerne for å makte å se ut over sin egen situasjon selv i tunge tider.

2008 var kontrastenes år – på godt og vondt. Et turbulent år, med utfordringer som tilsynelatende ingen ende ville ta, og som også satte den fysiske helsen på store prøvelser. Men, mest av alt – i retrospektiv naturligvis, brakte det med seg klarsyn, handlekraft, mot, fleksibilitet, nærhet og berikelse.

2009 skal i følge en herlig dame jeg kjenner, bli Det beste året. For å siterer meg selv – og Freud i innlegget Lykke(lig)?: ”Lykke er fra naturens side bare et episodisk fenomen. Enhver situasjon som er ønsket ut i fra prinsippet om fornøyelse, vil bare produsere en mild følelse av tilfredshet. Vi er laget slik at vi bare kan kjenne intens nytelse og lykke når kontrastene finnes, men i veldig liten grad bare ut i fra “The state of things” – så bør også det kommende året inneholde kontraster. Slik det ekstreme 2008 åpenbarte seg, vil kontrastene fortsatt kjennes. Noen av dem kan dog med fordel utlignes eller forsterkes noe allikevel:

· Tids- og energityver: Jeg har de siste årene oppdaget at jeg har en tendens til å komme i kontakt med enkelte mennesker som veldig gjerne vil ha noe av meg, og gjerne mye av dette noe. Det er selvsagt ikke leit i utgangspunktet. Det er nemlig slik for meg; at den største lykken består faktisk i å glede andre. Og jeg har mye å dele av. Men, dette ”noe” viser seg i stor grad å handle om et ønske om bunnløse bekreftelser, råd, tilstedeværelse og trøst – uten en sjelden (og spontan) gang å kunne gi det samme eller andre ting tilbake. Etter hvert har jeg måtte bekjenne for meg selv at jeg ikke er utømmelig, og at jeg også trenger påfyll uten å måtte be om det. Derfor: I 2009 skal jeg bli mer gjerrig på bruk av tiden min. Noe som betyr at jeg skal sette av betydelig mer tid til dem og det som er viktig. Jeg skal nyte og elske mer.

· Regnskapsføring: Jeg har alltid vært en kløne med tall, noe mange sikkert gjerne bekrefter. Men, 2008 lærte meg ett og annet om en spesiell form for regnskapsføring; det å leve med regnskap som aldri går helt opp. Hvor mange mennesker skal slites i stykker, være engstelige, bli syke av bekymringer, skremmes og lures for at ett menneske velger, (ja, det kan diskuteres om det er et reelt valg), å gå til grunne? Mange vil hevde at også denne typen regnskapsføring er enkel, og at det bare er å gjøre sånn og slik, og trekke fra ”det/den” som (ikke) passer inn – alt ettersom. Jeg er ikke snauere enn at jeg kjenner det omtrentlige svaret på mitt komplekse regnskap. Men: Jeg skal greie å holde meg rimelig innenfor budsjettet, selv om det tidvis kan bli en utfordring å holde de røde tallene så lave som mulig.

· Åpenhet: I 2008 gikk jeg mange runder med meg selv i forhold til å skrive og snakke åpent om å være pårørende, og om det er noe som er i overkant personlig å dele med andre. (Jeg skal ikke slutte å gå disse rundene) Og ja, det er det kanskje? For mange foretrekker absolutt det ikke å vite. Dessuten foretrekker mange rundt meg at jeg bare skal være Happy Krøll, noe jeg absolutt er mesteparten av tiden. Allikevel, det å leve med en rusmisbruker tett inn på livet i mange, mange år, har begrenset livet mitt en hel del. Jeg har vært et gissel – både i min egen skam og sorg. Men, også fordi jeg har følt at jeg har måttet beskytte og hjelpe. Og fordi jeg har brukt resten av tiden på å rettferdiggjøre min egen samvittighet over å ha det bra. Så: Jeg har bestemt meg for 2009 skal være året for åpenhet. Kan jeg bidra til større åpenhet om dette temaet på generell basis, så skal jeg det! Jeg har et rimelig avklart og reflektert forhold til dette etter hvert. Dessuten har jeg mer erfaring enn jeg håper noen andre vil få. For meg har følgende skapt en slags mening med å gå igjennom dette: At jeg kan dele, delta og debattere – så flere kan forstå mer

Berikelser: Jeg har snart nevnt det til det kjedsommelige at 2008 var et kontrastenes år. Men, det har også vært et berikelsens- og utviklingens år. Av alle ting ble en luksuriøs familieferie i Egypt en sterkt medvirkende/utløsende faktor til en del viktige selverkjennelser og møter med meg selv i døren. I 2008 innså jeg for alvor at jeg begynte å bli en person jeg ikke helt kjente igjen på enkelte områder (jeg vet også hvorfor). En person i overkant opptatt av luksusferier, utdannelse og fete jobber. At folk som var sånn eller slik, ikke var forenlige med meg og mitt, og derfor ikke verdt nærmere bekjentskap. I 2008 ble jeg beriket og velsignet med nære og fine bekjentskaper med mennesker som både lever og tror annerledes enn meg. Mennesker jeg vet kommer til å forbli i hjertet mitt, selv om jeg ikke selger Audien eller flytter fra rekkehuset i Asker av den grunn. Mennesker som ser hvem jeg er – og som tåler at jeg ikke alltid har det bra. Mennesker som aksepterer valgene mine. Ekte, gode og nære opplevelser måles ikke i luksus – men ER (en nødvendig) luksus og ingen menneskerett. Derfor: 2009 skal være fortsettelsen på resten av det livet jeg ønsker meg. Jeg skal gå inn i det nye året med sansene og sinnet åpent. Jeg skal leve og være i utvikling. Jeg skal være den jeg er – og være tilfreds med det.

De siste årene spesielt, har jeg ofte erfart at kart og terreng ikke alltid stemmer overens. Jeg har gitt både kart, vær og skotøy skylden for avstikkerne mine – og for at jeg har gått meg vill. Irriterende nok, men heldigvis; så har jeg oppdaget at kartet jeg navigerte etter var gammelt. Nesten samtidig oppdaget jeg at det finnes andre måter å holde det på, slik at det blir lettere å tyde. Jeg utelukker ikke at jeg fortsatt kan komme til å gå meg vill iblant. Men. Jeg har oppdaget min lederstjerne og jeg er ikke lengre redd. Jeg vet så uendelig mye mer om hvordan jeg skal holde høyden i 2009.

Skal jeg, eller skal jeg ikke fortelle deg det?

Har du noen gang tenkt på hvordan man svært ofte tar hensyn til hvordan omgivelsene vil ta i mot et budskap – hvordan man tilpasser historier og utelater detaljer? Og hvordan man derfor – om det er et ubehagelig budskap, ofte lar være å formidle det av hensyn til den andres følelser, selv om man egentlig har behov for å dele det?

I dag er det nærliggende å tenke seg at den andres følelser handler om juleglede. Det er tross alt natt til 1.juledag når dette skrives. Derfor er jeg også ambivalent til om jeg skal poste dette lille notatet om min julekveld. Om jeg virkelig skal formidle at jeg har hatt mitt livs verste julaften – på en dag hvor alle skal vise kjærlighet, glede og oppleve samhold?

For de fleste av oss er julen forbundet nettopp med disse følelsene. Ja, tenk – til og med for meg! Og kan hende er det også derfor det gjør ekstra vondt, når ikke julekvelden ble slik jeg ønsket og er vant til – men omtrent som forutsett, bare enda litt verre.

Før jeg skriver videre, vil jeg formidle én viktig ting: Dette er ikke skrevet i selvmedlidenhet og heller ikke skrevet med et ønske om å bli synes synd på. Jeg kan strengt tatt ikke tenke meg noe verre og mindre nyttig akkurat nå. Derimot vil jeg at du som leser dette, bare tåler at min julaften ikke har vært århundrets høydare – helt uten å komme med bedrevitende løsninger, og helt uten å synes veeeldig synd på meg. Jeg vil helt enkelt bare at du tåler at jeg er tankefull og trist.

Jeg vet at mange har fått med seg at jeg har hatt en noe vekslende oppladning til denne julefeiringen. Mange vet også at jeg for noen uker siden tok en viktig avgjørelse i forhold til hvordan denne julen skulle feires – og med hvem. En del færre har nok fått med seg at jeg måtte gjøre om denne avgjørelsen nærmest i siste liten – og hvorfor.

Men, altså; min julaften handlet om kompliserte familieforhold. Om min bror – som sovnet – både under middagen, etter middagen, under pakkeutdelingen og under kaffen. Som sølte ut glasset sitt minst to ganger og som veltet et telys uten å ense det. En bror som tidvis snakket usammenhengende, men samtidig – i våkne øyeblikk, som en «stor kar» med urealistiske lovnader om blant annet merkeklær til barna.  En stor mann som gråt av savn etter sitt eget barn, og som lukket øynene og forsvant inn i en egen indre verden når gleden og de oppstemte diskusjonene ble for høylydte rundt ham.  En mann som ikke eier skrupler og som ikke husker eller vedkjenner seg de siste måneders (manipulative og truende) turbulens, som var årsaken til at han for noen dager siden ikke var velkommen til feiring. Den handlet om en onkel til to prinsesser som ikke fant ham igjen – selv om de kjente igjen skallet hans – og som på sitt barnlige vis forsøkte å gjøre ham glad og forvisse seg om at han hadde en fin julaften som fikk være her sammen med oss som er glad i ham. Min julekveld handlet om min mor som er utslitt og syk av bekymring, mine idealistiske og kloke stebrødre, om sorg, uro og vantro over hva vi har vært vitne til i kveld. Det siste vel vitende om at det var siste gang – hvertfall for mitt vedkommende.

Dessuten handlet min julekveld om å måtte snakke med mine gråtende barn på sengekanten, og forklare at: Ja, det er vondt å se ham slik. Jeg forstår at dere ble både triste og redde. Det ble jeg også. Det er ikke barns ansvar å sørge for at voksne har det bra og tar kloke valg. Han hadde nok tatt for mye medisiner – men nei,  jeg tror ikke han hadde tatt narkotika. Ja, man kan huske litt dårlig av enkelte medisiner. Ja, jeg håper lykkekatten du gav ham i julegave, og som har brakt deg lykke; også bringer lykke for onkel. Nei, vi kan ikke slette minnene vi har etter å ha sett ham slik, men vi kan finne gode måter å leve med dem på – selv om det er vondt nå. Vi må huske på at det at vi lot ham få komme hit i dag, var å gjøre noe veldig fint både for ham, men også for flere andre. Jeg er stolt av dere, og vi skal være stolte av å ha ønsket ham velkommen. Ja, han hadde veldig triste øyne i dag. Det er lov å glede seg over alt man har fått og opplevd ellers i dag, selv om han har det vondt. Det er lov å gråte og være sint for at det ble slik akkurat på julaften. Det er ikke hemmelig for andre at vår julaften ble slik. Ikke si mer til andre enn dere orker – men jeg tror det er lurt at pappa får vite litt.

Og nei, dere skal ALDRI måtte oppleve dette én eneste gang til…

Heldigvis bestod kvelden også av deilig mat, fine samtaler, barneglede og overraskende pakker.

Allikevel, vår julekveld handlet mest av alt om at det ikke fantes noe annet alternativ akkurat denne kvelden.

Juleglede og vanskelige valg

Jeg er et utpreget julemenneske som allerede i oktober pleier å hamstre kalendergaver til prinsessene og sette opp gavelister. (I år kjøpte jeg de første jule- og adventsgavene i Hellas i august) 1. søndag i advent pyntes det med lys i vinduene og adventstaken får sin faste plass på peisen. Julen og dens forbredelser handler om tradisjoner – og det å gjøre hver jul spesiell og minneverdig.

I år blir det i sannhet en spesiell jul. Jeg kjenner meg handlingslammet og har aldri vært så lite forberedt på desembermåneden som i år. Jeg vet ikke riktig om jeg ønsker jul i år, skal jeg være ærlig. Jeg har lyst til å stoppe tiden eller hoppe over den. Denne julen handler nemlig så langt mest om vanskelige valg.

Jeg er ikke lengre skamfull over at jeg har en bror som er rusmisbruker. En halvveis rehabilitert sådan. En bror som ut i fra sine forutsetninger kjemper for livet sitt, og det han mener er viktig i sin opplevelse av virkeligheten. Det har vært mange turbulente år for ham – og for oss som står ham nær. Han har klart mye, men mye gjenstår. Og alt har sin tålegrense. Tenk, til og med det å være storesøster har sin tålegrense – selv om blod fortsatt er tykkere enn vann.

For noen måneder siden ante jeg konturene av noe som mest minnet om en utvisket grense, tegnet med kritt. Etter flere tapte anrop og manipulerende meldinger åpenbarte den seg som en middels tykk og sort linjalstrek. Etter ytterligere tapte anrop på nattestid, halvkvedede trusler, desperate bønner, løgner, manipulerende og beskyldende meldinger og samtaler, så åpenbarte den seg for noen uker siden, som en tykk knallrød og blinkende grense.

Rett i forkant av den blinkende åpenbaringen, hadde den eldste prinsessen fått oppfylt sitt store for ønske for denne julen; hun ville stå opp der hun skulle åpne pakkene. Hun ville feire jul i vår stue og alle skulle med største selvfølgelighet inviteres til oss – inkludert onkel. Da ønsket ble innvilget var det en noe mindre turbulent periode (les: et par uker), og selvsagt ble onkel også invitert.

Etter noen uker kjente jeg en snikende uro i magen. Uroen ble ble bekreftet av et utall meldinger, snøvlete telefonsamtaler og krisemaksimeringer. Det begynte å ane meg at jeg stod foran et ubehagelig oppgjør, og at det ikke lengre var så opplagt at alle kunne være velkommen her allikevel. For mange kan det virke hjerterått, det innser jeg – å sparke en som allerede er på vei ned, ikke rekke ut en hånd osv. Det er jo julen det er snakk om, og vi må ta vare på hverandre. Ja, det er synd på rusmisbrukere – og ja, de har all grunn til å føle seg avvist til tider.

Desverre kommer det altfor sjelden frem at det faktisk finnes en historie bak mange avvisninger – og bak hver dør som smeller igjen rett foran nesen på dem. Min historie handler om trusler, løgner, tyverier, manipulering, ruset person i bursdager, avbrutte juleselskaper pga abstinenser, utrykning til husbråk, kjøring for å kjøpe rus, press for å få låne penger som aldri blir betalt tilbake, utallige timer i telefonen med advokater, politi og barnevern – bare for å nevne noe.

Min rødblinkende strek kan sammenlignes med et regnskap. Et regnskap som er så enkelt, men samtidig så komplekst. Hvor mange mennesker skal slites i stykker, være engstelige, bli syke av bekymringer, skremmes og lures for at ett menneske velger, (ja, det kan diskuteres om det er et reelt valg), å gå til grunne?

Hvor lenge synes DU at døren skal stå åpen for ham som igjen er på vei ned?

I mitt stille sinn gikk jeg for noen uker siden og håpet på et juleunder. Et under som kunne gjøre at jeg slapp å ta avgjørelsen om å lukke døren på julaften. Det skjærer en som både har husrom og hjerterom tvers igjennom hjertet å tenke den tanken fullt ut. Men så skjedde altså det som akkurat da best kunne betegnes som et under – eller rettere kalt: Innkalling til soning. Tanken på soning kjentes selvsagt ikke optimal ut, men den ville sikre oss julefred og en visshet om at han var et sted med tilsyn og med trygge rammer. Og at prinsessene kunne åpne pakkene sine med ekte juleglede.

Men. Så kom utsettelsen – og bror jublet over å slippe og feire julen i fengsel. Som den eneste med den reaksjonen. Jeg kjenner det er med en viss vemmelse over meg selv, at jeg innrømmer at jeg fikk årets nedtur da advokaten orienterte meg om det glade budskap.

Jeg jobber med oppfølging av barn som er pårørende til psykisk syke og/eller rusmisbrukere. Og heldigvis har jeg gjennom årene som barneansvarlig lært meg ett og annet om å samtale med barn om vanskelige ting. Viktigheten av åpenhet er essensiell. Derfor har jeg også i noe grad vært åpen med prinsessene om onkel og om hvorfor jeg i blant kjefter på telefonen, er irritabel fordi jeg sover dårlig m.m. De vet mye, men ikke alt – og det av den «enkle» grunn at de elsker onkel og han dem.

For å være proaktiv med tanke på hva som kan vente av valg før jul og bakgrunnen for de eventuelle valgene, så tvang det seg frem en alvorsprat. En prat som også måtte handle om min egen barndom med en rusmisbrukende far, om svik og utrygghet og redsel for hvordan julaften kunne komme til å bli. En nær og vond samtale. En nydelig samtale hvor vi gråt og lo alle tre, og hvor et viktig bakgrunnsteppe ble vevet sammen.

I går lånte jeg jentene mine noen timer for å feire bursdagen min med pizza på Dolly Dimple. I bilen sier den minste prinsessen at hun må fortelle meg noe viktig om julen. Hun forteller at de hadde snakket om julen på skolen og at hun plutselig hadde blitt lei seg uten å vite hvorfor. I friminuttet hadde hun plutselig skjønt hvorfor, da en av vennene hadde kommet bort til henne. Hun hadde blitt trist på grunn av onkel og julen. Hun var trist fordi hun var redd han ikke ville kunne komme til å klare og oppføre seg bra nok så han kunne klare å være hos oss. Og hun var redd for hva han ville kunne komme til å finne på dersom han ikke fikk lov til å komme. Hun hadde derfor fortalt tre venner om onkel, slik at de kunne forstå henne dersom hun ikke alltid gledet seg over jul. Vennen hadde lovet å passe på henne om det skjedde igjen og de hadde også fortalt læreren om det. (Søte små mennesker som vet å ordne opp)

Jeg trygget henne så godt jeg kunne på at vi uansett skal ha en fin jul og prøvde som den optimistiske personen jeg prøver å være – å fokusere på alt vi har å glede oss til både før jul og i julen. Hun avbryter meg midt i resonnementet mitt og sier:

«Tror du han plutselig kan komme full eller med masse narkotika i hodet sitt, selv om han ikke får lov – og at han kan komme til å stjele julegavene våre? Jeg håper du synes det er greit at vi låser døren for sikkerhets skyld, Mamma?»

En ting er sikkert; det blir en slags jul i år også.

Loven om Tiltrekning og en rosa verden

Fra Loven om Tiltrekning:

«Ikke forvent å få noe du ikke vil ha, og ønsk deg aldri noe du ikke
forventer å få. Når du forventer å få noe du ikke ønsker deg, tiltrekker du
deg det du ikke ønsker, og hvis du ønsker deg noe som du ikke forventer å
få, ødsler du ganske enkelt bort verdifull mental kraft. Hvis du derimot
kontinuerlig forventer å få det du uopphørlig ønsker deg, vil din evne til å
tiltrekke bli uimotståelig. Sinnet er en magnet og tiltrekker seg det som er
i samsvar med dets dominerende tilstand.»

(Dr. Raymond Holliwell,
Working with the Law)

Jeg er blant dem som med noe vaklende overbevisning er villig til å vedgå at enkelte elementer i Loven om Tiltrekning kan ha gode ting for seg. For mitt vedkommende handler det om tingene som berører den enkeltes innstilling til livet man lever. Selv om jeg på ingen måte kan bekjenne meg fullt og helt til magnetteoriene.

Det jeg personlig henter ut av «Loven», omhandler det som får en til å snu en negativ trend, få ny giv i forhold til noe, brette opp ermene og ikke la seg kveles av egen pessimisme. De tingene som får en til å se hvor heldig man er, som får en til å legge merke til andres gode bidrag på jobb, i et vennskap og i en familie. Det som får en til å trekke pusten dypt og smile før man går ut på en scene foran et stort publikum.

Jeg har tenkt mer enn vanlig de siste dagene. Men jeg har også hatt noen helt uvanlige dager. Slik mine dager ofte er. Jeg har i løpet av den siste tiden konkludert med at en slik teori godt kan fungere om man allerede er i en slags medvind. Dersom man setter seg inn i – og erkjenner at smertefulle og uforutsette ting i blant rammer oss mennesker, så ryker derimot denne teorien for mitt vedkommende. Faktisk ender den opp med å fremstå som en neglisjering av viktige realiteter når det gjelder det å tørre og være menneske. På meg virker den nærmest som en oppmuntring til å dyrke glansbildesamfunnet – hvor alt bare skal være vakkert og enkelt, og hvor man tror det blir slik bare man ønsker det nok, fortjener det nok – eller bare husker å feie ting langt nok under teppet.

Om mulig, skulle jeg gjerne ha visst for mange år siden hvordan jeg kunne ha unngått denne «tilstanden» som har fulgt meg nærmest fra før unnfangelsen. Ikke minst vil jeg gjerne få greie på hva slags «tilstand» det i «Lovens forstand» er snakk om, som rimeliggjør en del av belastningene og utfordringene jeg har hatt og fortsatt har i livet mitt. Ting jeg aldri kan ta full kontroll over eller tilstrekkelig avstand fra. Nettopp fordi det handler om betydningsfulle mennesker i livet mitt – om alvorlig sykdom og om hvordan en som står meg svært nær, lever et liv med rus og utrygghet. Begge deler er faktum som det er umulig å forbli upåvirket av, og som stadig får konsekvenser for mitt eget liv – ENTEN JEG VIL ELLER IKKE.

Antageligvis er det noe i begrepet «Det handler ikke så mye om hvordan du har det, men hvordan du tar det» (som i mine øyne har en sterk relevans til Loven om Tiltrekning). Gudene skal vite at jeg har forbannet det uttrykket mer enn én gang. Det kan være en lang og smertefull prosess det å lære seg å sette grenser i forhold til hvor mye bekymring man skal tillate seg i livet. Selv om jeg har blitt mer bevisst på hva jég tillater i mitt, så er det noe som krever kontinuerlig jobbing – og som tidvis er en stor energityv.

Hvordan er det forresten rimelig «å ta det», lurer jeg på. Når man i perioder lever i konstant frykt for at et menneske man er svært i glad i, når som helst kan velge å avslutte sitt eget eller andres liv?  Når man ikke vet hvor vedkommende er, om han lever eller er død – kanskje uten å ha blitt funnet? Når du ser at kreftene og evnen til å kjempe for seg selv, for sin egen helse og egen fremtid ikke lengre er der? Når du må innse at din eksistens alene ikke er sterk nok motivasjonsfaktor for vedkommende til å fortsette kampen for et bedre og lengre liv? Hvordan er det rimelig som pårørende å ta dét?

Livet er slitsomt og svært komplisert til tider, bevares. Men uten kontrastene tror jeg ikke følelsen av glede heller vil kunne kjennes så sterkt. Selv om jeg erkjenner kontrastenes nødvendige eksistens, så ønsker jeg meg allikevel betydelig færre søvnløse netter og tapte anrop om natten. Selvsagt ønsker jeg også å slippe den sterke følelsen av sorg over noe(n) jeg enda ikke har mistet, men som jeg allikevel har måttet erkjenne at jeg mistet for mange år siden. Jeg ønsker å slippe løgnene, svikene, truslene og frykten. I perioder kan jeg skjerme meg for omfanget av dem, men de forsvinner like fullt ikke helt. Aldri.

Skal man klandre folk som ikke opplever det de ønsker, eller til og med opplever virkelige negative hendelser/store belastninger? Og om det er slik at sinnet er en magnet og tiltrekker seg det som er
i samsvar med dets dominerende tilstand, så burde jeg kanskje unngå å tenke på hva slags sinn jeg egentlig er utstyrt med?

Jeg som tillater meg å forbanne, kjefte, gråte, sørge og som innrømmer at jeg en sjelden gang i blant ikke orke å stå opp av sengen fordi jeg er trist og fraværende. Jeg som lar alt dette være en variende del av livet mitt. Jeg som velger å være tilstede i livet, i steden for å skru av telefonen, kutte kontakten eller enda «bedre»; hente kosten og feiebrettet – for så å krype under pleddet og tenke rosa sukkerspinntanker?

Både verden og mitt krøllete sinn blir nemlig rosa. Det er helt sant. Om jeg bare ønsker, fortjener og/eller vil det nok.