Jeg har ikke alt, men mangler ingenting

Jeg kjenner at jeg er bakpå når det gjelder å svare på kommentarer, eposter og meldinger. Jeg vet med sikkerhet at enkelte tror det er fordi jeg er oppslukt av bokprosjektet og alt som skjer rundt meg. Og noen synes helt sikkert også at jeg virker å nyte det i overkant mye. Smålighet blir lett synlig når andre lykkes, det erfarer jeg også nå.

Allikevel så tillater jeg meg å være både opprømt og stolt – og innimellom også oppslukt. Jeg er overveldet og forundret, men også fortvilet over at jeg ikke alltid har overskudd til å følge det opp, slik det hadde fortjent. Det er nemlig ikke grenser for positiv respons og vennlighet rundt meg. Jeg må stadig klype meg i armen, for å sjekke at det jeg opplever nå virkelig skjer. Heldigvis har jeg mange gode mennesker rundt meg, som både gleder seg- og gjennom ærlige tilbakemeldinger, hjelper meg å balansere. Det skal ikke legges skjul på at jeg den siste tiden har vært nødt til å ta ett og annet oppgjør med «tids- og energityveriene» rundt meg – noe som har vært vanskelig – men nødvendig.

Midt i gleden over alt det fine som skjer, er det også et faktum at jeg på kort tid, har hatt to alvorlige sykdomsepisoder og at jeg av den grunn er pålagt å leve rolig en periode. Som legen sier – rolig, men mest mulig normalt. Et paradoks for meg som elsker fart og spenning! Så for å gjøre noe positivt ut av en situasjon jeg på ingen måter ønsker meg rent helsemessig, benytter jeg tiden til å skrive og knytte viktige kontakter for fremtiden. Det er vesentlig for meg ikke bare å bli liggende på sofaen og sture over medisiner som ikke virker slik de burde, og at jeg ikke kan være så fysisk aktiv som jeg liker å være. I disse dager tar jeg derfor sats – fra sofaen, hagen eller stranden – og skaper meg et meningsfullt innhold i dagene som allikevel raser avgårde.

Jeg er rørt over all omtanken jeg møter. Omtrent daglig får jeg meldinger hvor folk som bryr seg om meg, ber meg huske på at jeg må ta vare på meg selv midt i alt som skjer. At jeg må roe ned og lytte til kroppens signaler. Det er viktige påminnelser for en krølltopp som de siste 10 årene har kjørt på som om hun hadde fanden i hælene. Noe jeg på sett og vis også har hatt. Jeg har nemlig hatt meg selv i hælene. Jeg har, gjennom å jobbe altfor mye, sosialisere mye eller isolere meg, forsøkt å skyve unna og rømme fra ubehag og alvor som i altfor stor grad har preget livet mitt. På et tidspunkt orket jeg ikke løpe mer.

De siste årene har jeg derfor brukt mye tid på å ta tilbake kontrollen over hvor mye alvor og ubehag jeg skal slippe til i livet mitt. Omsider har jeg lykkes. Sannheten er at jeg aldri har tatt livet mer med ro eller har levd bedre enn jeg gjør i øyeblikket. Det har åpnet seg reserver fylt med kreativitet, innsikt, mot og en tro på meg selv som jeg ikke tidligere har hatt tilgang til.

For første gang i mitt 35-årige liv, kan jeg med hånden på hjertet fastslå at – jeg ikke har alt, men jeg mangler heller ingenting. Selv om mye kunne ha vært annerledes…