Skammen

Et ungt menneske med venner kommer ramlende inn på togvognen jeg sitter i. De smiler og tøyser, og støyen de lager får meg til å heve blikket fra boken ett lite øyeblikk. Den ene av dem dulter borti sidemannen, og i det vedkommende rigger seg til på setet, møtes blikkene våre.

Vedkommende blir brått stille og tankefull – jeg ser det gjør vondt.  Jeg representerer alt som ikke var, men nå er. Skammen og stigmaet – psykiatrien.

I løpet av et nanosekund forsvinner gleden, leken og fremtidsblikket. Tilbake er sorgen og stillheten.

Jeg vender blikket ned i boken, men ordene fester seg ikke.

Neste gang jeg hever blikket er vedkommende borte.

Reklame

Tie eller tale? det er spørsmålet

Som jeg skrev i innlegget Stillhet og stigma, opplever jeg daglig ting jeg mer enn gjerne skulle ha delt med bloggosfæren. Når sant skal sies, må jeg i blant tvinne fingrene hardt sammen for ikke å ta tastaturet fatt. I dag er det nok en slik dag. Ikke fordi jeg har vært på jobb og opplevd noe spesielt, men fordi jeg nå i to dager har kunnet lese pressens omfattende dekning av Hank Von Helvetes korstog mot psykiatrien (db.no, budstikka.no, vg.no) og fordi jeg innser at mine uttalelser både om dekningen av saken – rent prinsippielt – og mine personlige meninger om HVH’s korstog, risikerer å bli oppfattet som uttalelser fra en leder og talsmann for arbeidsplassen min. Derfor skal jeg være snar til å understreke at min øverste leder på korrekt vis, har uttalt seg om saken her. Jeg stiller meg lojalt bak hans uttalelser og understreker samtidig at dette innlegget skrives av Curly som privatperson.

Jeg ble  i går kveld bedt om å kommentere og aller helst blogge noe om gårsdagens sak på db.no (som du kan lese her) Det skal ikke stikkes under en stol at jeg allerede da kjente en visse symptomer på skrivekløe. Halvt på fleip svarte jeg en Twitter-venn at – ja, det jeg kan godt – og det burde jeg – men da bør jeg vel skaffe meg en livvakt først? I dag har db.no fortsatt sin dekning av HVH’s korstog mot psykiatrien. abcnyheter.no dekker saken like glupsk og helt sikkert også under dekke av ytringsfriheten. Jeg burde tie, men er usikker på om jeg klarer det.

Når du først skal skrive noe, tenker kanskje du som leser dette, så burde du plukke fra hverandre Scientologkirkens skremmende ideologi – som jeg bevares – ikke bekjenner meg til på noe som helst måte, og som stadig virker å ødelegge menneskeliv. Som mange andre, har jeg sett og lest nok til klokelig å la være.

Jeg kjenner et snev av trang til å forsvare min egen bransje som nok en gang utsettes for massiv og unyansert generalisering. En bransje som på ingen måte er uten feil og mangler. Vel vitende om dette – og fordi de fleste av oss både er kompetente og gjør så godt vi kan – er jeg allikevel stolt over å ha av mitt daglige virke i psykiatrien.

Jeg har dessuten en inderlig trang til å stille spørsmålstegn ved pressens dekning av saken – sett fra flere perspektiv. For i hvilken grad bryr den seg om å beskytte mennesker fra å blamere seg? Kjenner pressen overhodet intet ansvar for konsekvensene det kan få når alvorlige temaer og triste skjebner tabloidiseres gjennom overskrifter som at Psykiatrien dreper barn? Jeg nøyer meg med å mene at det å gå til korstog mot psykiatrien på generell basis – med skremmende virkemidler som pressen applauderer – dessverre bidrar til å opprettholde stigmaet. Ikke bare rundt psykiatrien – men verst alt – stigamet rundt psykiatriske pasienter.

Videre har jeg egentlig lyst til å skrive om hvordan det er å jobbe med barn som pårørende av psykisk syke og selv ha familiemedlemmer som er syke. Jeg skulle også gjerne ha skrevet noen Pauli ord om hvordan det er å ha barn og ha oppklarende samtaler – både om Scientologikirkens ideologi og at psykiatrien visstnok dreper barn.

Paradoksalt nok – og i ytringsfrihetens navn – mens Hank Von Helvete har fritt leide i norske medier, må jeg som profilert blogger og ansatt i psykiatrien, tie, for ikke å risikere og påvirke arbeidsplassens renomme. Men viktigst av alt –  jeg tie for ikke å skape belastende konsekvenser for familien og i ytterste konskevens sette deres sikkerhet i fare.

Som et lite apropos – enten sammenhengen mellom HVH og Scientologi-kirken er medieskapt eller ei – ta deg tid til å se denne snutten  som inneholder svært sterke bilder og ikke er for sarte sjeler:


Stillhet og stigma

Jeg opplever daglig ting jeg mer enn gjerne skulle ha delt med bloggosfæren. Når sant skal sies, må jeg i blant tvinne fingrene hardt sammen for ikke å ta tastaturet fatt. Taushetsplikten er klar, og vi snakker ikke om å overskride den. Allikevel er terskelen for å beskrive min virkelighet og det som opptar en stor del av mitt liv, svært høy. Man kan saktens undre på hvorfor. Riktig nok kan vi – helt uten skrupler – skjule oss bak løftet vi har avgitt om taushetsplikt og at VI, fremfor noen, er forpliktet til å beskytte de psykisk syke. Men, beskytte dem mot hva?

Er det ikke slik at det evige argumentet om stillhet for å beskytte, vil være et argument som i ytterste konsekvens er med på å opprettholde stigmaet? Som om alle psykiatriske pasienter ikke er samtykkekompetente og ikke vet sitt eget beste? Som om hver eneste psykiatriske pasient – som Virrvarr så treffende uttrykker det – er en potensiell drapsmaskin som stadig begår grove kriminelle handlinger? Eller – som mange mener å tro og vite – at de aller, aller fleste går på tunge medisiner, snøvler, forsømmer barna sine og stikker av?

Beskytter vi andre fra å få lyst til å ta livet av seg, om vi lar være å fortelle om hvordan det er å bære noens liv i sine egne hender – gjennom uker og måneder? Beskytter vi noen om vi lar være å sette ord på hvordan det oppleves når en pasient for første gang i sitt liv betror seg til akkurat deg, at han har hørt stemmer i årevis, men har klart å skjule det for medstudenter og arbeidsgiver i frykt for konsekvensene? Hva med kvinnen som ikke orker å kjempe seg tilbake nok en gang, etter å ha satt hus og hjem på spill på grunn av gambling med aksjer, og nå ber om å få lov til å dø. Hvordan er det å bære et annet menneskes håp, når vedkommende ikke lengre orker å leve livet sitt? Hvem beskytter vi når vi ikke forteller om hvordan det oppleves – at kvinnen er jevngammel med deg og har barn på samme trinn – og at du kjenner langt inne i hjertet ditt at denne kvinnen kunne ha vært deg ?

Hvem beskytter vi når vi lar være å fortelle om hvordan det oppleves å bli takket for aldri å ha gitt opp håpet om bedring, og for at du var der med hele deg uten å fordømme, for at du så «henne» og ikke bare sykdommen? En takk for at du var med å redde et liv? Er det noen som ikke tåler å høre om hvordan en ekstra røyk og en toast kl.01.50 (helt utenom reglementet må vite) var det som skulle til for å avverge en utageringsepisode, at pasienten sov til lunsj neste dag og på grunn sammenhengende søvn ikke lengre var psykotisk?silence1

Hvorfor er jeg redd for å beskrive takknemligheten enkelte viser over at noen endelig har turd å stille spørsmål om hvordan det er å være syk og ha ansvaret for barn alene, og om de trenger hjelp etter utskrivelse?

Hvem beskytter jeg ved å la være og fortelle verden om hvordan og på hvilken måte jeg berikes – og hvor priviligert jeg er som får bygge og jobbe med interpersonelle relasjoner?

Hvorfor er jeg redd for å beskrive med ord hvor lite som egentlig skal til – og at det viktigste redskapet man har er seg selv og det å være et medmenneske som byr på litt menneskelighet?

Hvem beskytter vi egentlig?

(For ordens skyld – eksemplene er ikke hentet fra virkeligeheten, men kunne ha vært det)

«Det skal klaske litt….»

klaske

Småfrosne, men høye etter å ha sett Max Manus, ankom vi den lille sjarmerende restauranten på Oslos vestkant. Det hele starter allerede mens jeg prøver å bestemme meg for om jeg skal ha hot kylling eller asiatisk grønnsaksbiff.

Hun: «Jeg har to elskere jeg nå! Sexologen min – hun som heter **** og holder til ******,  sier det er riktig at jeg går til dette skrittet nå, og at jeg har all rett til å prioritere meg selv etter alt jeg har vært igjennom»

(Venninnen mumler noe jeg ikke kan høre)

Hun: «Og du, angående julen, så skal du selvsagt ikke sitte alene med alle dine bekymringer og ditt eget helvete. Du skal selvsagt komme til oss. Her står døren alltid åpen, bortsett fra for slike idioter som eksen din. Han kan bare prøve seg. Du vet hva jeg er i stand til, du! Vi har mer enn nok av mat, og jeg forventer at du kommer. Skal vi forresten dele en dessert? Nei, vi tar hver vår + en vanlig kaffe.»

(Venninnen sier at hun egentlig er ganske mett, men takker for omtanken og forsøker å si at hun skal tenke på det med julen, men blir avbrutt)

Hun: » Jeg skal virkelig fortelle ****** (navnet på barnebarnet) hvordan det hele er, jeg. At det er bestefar sin skyld at det ble slik, og at det er fordi han ikke vil kjæresten min lengre. Det er klart han må få vite at jeg ikke har noe med dette bruddet å gjøre. Han er tross alt 5 år, og forstår mye nå. Dessuten, er det ikke rart du, at *** (navnet på eksmannen) bare for ett år siden, sa til meg sent en kveld, at det er bra barnevernet kom til den konklusjonen de gjorde – for vi to sammen kan tilby ****** (barnebarnet) alt. Som han sa: Vi lever i stabilt parforhold, har et godt forhold og er trygge på oss selv og hverandre. Tenk du, det sa han – i våres var det faktisk. Og da visste ikke jeg at han allerede da hadde møtt opp til flere andre og egentlig var på vei bort fra meg. Tenk at det går an å være så falsk?! Nei, han skal jammen få smake sin egen medisin fremover. Haha – kanskje han burde slutte på Viagra? Jeg sa det til ham her for noen dager siden; at han bare kunne glemme å feire jul sammen med oss andre. Og at det var på bakgrunn av hans egne valg. Han mente vi måtte tenke på ****** og legge våre egne følelser tilside den ene kvelden. Hørt for noe tull? Nei, jeg lot ham tro at han ikke var velkommen i noen dager, men nå har jeg sagt han komme. Men han får ikke ligge over. Selvsagt ikke. Vet du forresten hva? Jeg har sluttet på medisinene mine, legen min likte det ikke helt, men nå kjenner jeg at jeg lever i det minste.»

(Venninnen forsøker å komme med et innspill om at det alltid er lurt å konsultere lege når det gjelder å seponere så viktige medisiner, men blir igjen avbrutt)

Hun: «Og, du – angående medisiner. Vet du, datteren min – hun ruser seg lite nå, og tar medisinene sine som hun skal. Det er en stor lettelse for oss, som tross alt har måttet ta over sønnen hennes. Det er jo begrenset hva jeg orker å gjøre for henne nå etter alt jeg har gjort for henne. Og vet du, hun var jo innlagt på **** (navnet på psykiatrisk sykehus), og der gjorde de en så elendig jobb. Tenk at de bare lot henne ligge der inne på rommet sitt hele tiden, mens de egentlig burde ha bygget opp selvtilliten hennes? Nehei.. Norsk helsevesen altså. Men jeg har sagt det til dem jeg, at jeg er villig til å gå til pressen om så er. Det er da virkelig ikke noe behandling. Og tenk på oss pårørende? Enda godt hun kom til den avdelingen hvor de er spesialister på rus og selvskading, selv om hun kanskje er bipolar. Hun er jo for gammel til barne- og ungdomspsykiatrien. Tror forresten hun bare røyker hasj nå. Det var jo hasjen vet du, som startet det hele. Nei, det spørs om hun noensinne kommer til å klare seg alene igjen. Nå er det forresten lenge siden vi skålet! Skåååål!»

(Venninnen sier det er godt at det går bedre med datteren og at hun håper at hun vil klare å ta kloke valg og litt ansvar selv fremover)

På dette tidspunktet har maten blitt servert og  jeg kan knapt høre mine egne tanker. Langt mindre kan jeg snakke om eller fordøye inntrykkene fra filmen. Jeg blir sittende å måpe (antageligvis med munnen halvveis oppe hele tiden) og vi tenker begge to at hun minner om «Skravlekjerringa fra Fredrikstad» i VG-reklamen – bare i Frogner(fitte)-utgaven.

Min middagspartner jobber innen PR og kommunikasjon, og jeg som kjent for mange, innen psykiatrien. Således har vi ofte ulike innfallsvinkler i mange diskusjoner. Men, det vi har til felles er fascinasjonen for mennesker – og kommunikasjon. Vi har gjennom årene hatt mange livlige diskusjoner om redaktøransvar og om å beskytte mennesker mot seg selv (jfr Sven O.Høiby feks). Men under denne middagen enes vi tvert om at dette er på grensen til hva som er akseptabel oppførsel. For det ene – vi føler oss faktisk innvadert. For det andre –  flere enn de nevnte menneskene utlevert, i et ikke folketomt lokale. Mens vi diskuterer dette, fortsetter «Hun» utleveringen av eksmannen på et svært detaljert og nedlatende vis.

Jeg, som ellers er både tolerant og sindig, kjenner meg svært provosert. Mens jeg sluker maten jeg ellers nyter, varsler jeg selskapet mitt om at jeg ikke kan gå derfra uten å foreta meg noe. I det jeg betaler regningen og forbereder meg på en tur bortom bordet deres, kommer det som får meg til å sette Sprite Zeroen i vranga, og storme harkende ut av restauranten i en blanding av latter, vrede og vantro:

Hun: «Jasså, så du har en elsker du også? Sannelig på tide at du får deg noe du også. Håper han vet å ta deg skikkelig. Vet du, det er så deilig nå som jeg har disse elskerene. **** (navnet på eksmannen) var jo ikke sånn vet du. Jeg kjente ham jo knapt når han var inni meg! Den burde vært lagt i støpeformen og retta ut, haha! Nei, det må være god størrelse på utstyret skal det være noen hensikt i å ha seg heretter. Det skal helst klaske litt…»

Jeg har tenkte mye på episoden i etterkant – og selvsagt er den pyntet noe på. En del er sågar utelatt av hensyn til vedkommendes eget beste. Men historien slipper meg ikke, og jeg blir sittende igjen med fire spørsmål:

– Hva ville du ha gjort?

– Hva burde jeg ha gjort?

– Bør man foreta seg noe som helst i en slik situasjon?

– Hvordan forholder vi oss til mennesker som utleverer seg og sine på nett?