Ingenting er så irriterende som øredøvende stillhet når jeg har lyst til å prate. Eller noen som bare snakker og snakker når jeg ønsker ro til å tenke..
Jada, det skrevne ord kan oppleves både romantisk og nesten like komplisert som en såpeopera. Substantiv på hemmelig jakt etter adjektiv. Verbene som blir uten verdi når de står alene. Morsomme grammatiske regler som underholder enkelte like mye som de skaper bry for andre.
Akkurat som mennesker, er enkelte ord mer elskelige enn andre. Noen elsker vi betingelsesløst, mens andre forsøker vi iherdig å glemme. Ganske pinglete i sin form, men like fult kraftfulle som våpen. I dag anses bruk av ord som fullstendig nødvendig og logisk. Politikere i særdeleshet er munnfulle av store og viktige ord om velstand og fremgang. Litt mindre prat, og litt mer handling…
Vi andre prater for å overdøve sjelen, som spiller på en annen frekvens. Vi prater for å markere sosial identitet. Vi prater for å besverge tvilen i oss selv. Vi prater for å rømme fra sjelens ubotelige ensomhet. Vi prater for å skape virkelighet. Når ord bare blir støy, markering og flinkisme foretrekker jeg stillheten.
Noen ganger lurer jeg på om ikke prating allikevel er overvurdert. Man kan ikke gjøre noe som er sagt usagt, og man kan heller ikke alltid forutse konsekvensene av ordene som faller. Finnes det ord uten konsekvenser?
Hva om vi faktisk kunne «speak without talking and hear without listening», slik «The Sound of Silence» foreslår? Hva om mesteparten av snakkingen faktisk er bortkastet energi? Om vi sluttet å snakke, ville verden da bli et bedre sted?
Sannsynligvis ikke. Men, det ville iblant ha gjort det så mye mer fredelig og lettere å få sove…
A Curly Life 