Å være i en tekst

Kan du kjenne igjen følelsen av plutselig å forsvinne fra nuet, for så å finne deg selv igjen i en tekst?

Det kan helt sikkert være vanskelig for en utenforstående å forstå. Faktisk kan det noen ganger fortone seg vanskelig selv for eieren av teksten å forstå. For ikke å glemme, det kan være høyst upassende at det skjer.

Det kan nemlig arte seg slik at en tekst plutselig oppstår – uavhengig av hvor jeg er. Alt rundt meg blir stående stille når ordene plutselig danner setninger og setningene plutselig gir mening. Noen ganger dannes ordene for så å bli til setninger uten åpenbar betydning. Tenk, «ingen betydning» eksisterer også i et kreativt sinn. Alt må ikke alltid ha en dypere mening. Noen ganger er det av minst like stor betydning det å kunne fundere på- og leke med ordene. På den måten kan jeg kan forsvinne og gi meg selv anledning til å være borte en liten stund.

Det er ikke alltid at det kreative sinnets eier er oppmerksom på verdien av det kreative aspektet i sin lek med ord, og det kan også være vanskelig å forstå for dem som bivåner prosjektet. Noen ganger vil nemlig det kreative sinnet la seg utfordre og gjøre ordene om til lek og prosjekter som til alt overmål kan vise seg å bli svært suksessfulle. Men også disse prosjektene må ivaretas omhyggelig for ikke å forsvinne og bli til ingenting. Det kreative sinnet er sensitivt og svært sårbart i forhold til forstyrrende elementer som åpenbarer seg i ulike kamuflerte variasjoner.

header1Det kan i sannhet være en belastning å befinne seg i en tekst som er omgitt av forstyrrende elementer. Når jeg forsvinner i en tekst, ønsker jeg å få lov til å forsvinne uten at det oppfattes som truende eller skummelt for omgivelsen. Jeg må helst ikke under noen omstendighet rykkes ut av denne verdenen. Min verden – som er full av ord og funderinger som blir til setninger. Om et ordprosjekt er i fokus, kreves det nemlig arbeid – et helt spesielt og verdifullt arbeid. Slik det må være, om ordene skal skrives ned i det som skal bli et vellykket prosjekt. Forøvrig; et kreativt sinn tar gjerne en sjanse og lar seg utfordre, selv om det ikke alltid ender opp slik det var tenkt…

Når et kreativt sinn først får den plassen det trenger for å utfolde seg, kan det avstedkomme at de vakreste tanker og ord spinnes sammen med følelser og fornøyelser. Det er av vesentlig betydning at det skapes rom for ordene slik at de får fritt leide til å utfolde seg.  Om ikke, kan de raskere enn man aner, begi seg ut på en forunderlig reise som selv for et kreativt sinn kan være en belastning. Ordene skal passe sammen, må vite. De skal gi mening og forme seg til en tekst som blir skrevet til en ganske spesiell mottaker. Teksten må passe mottageren for å ha en verdi. Et kreativt univers er unikt, og det å finne ord som passer, er en ganske spesiell – og noen ganger krevende – evne å være i besittelse av.

Om man er heldig å være velsignet med en slik nådegave, kan den – ikke rent sjelden – bære frukter også for andre. Man kan faktisk lære noe av tekster og man kan selvsagt la være – om det er det man vil. Det er sjelden mulig å forbrede seg fullt og helt på hvordan en tekst vil forme seg. I blant kan det fortone seg et mer nyansert bilde av teksten enn man først hadde trodd. Man kan fundere, leke med og endre underveis. Et kreativt sinn har ofte evne til å kunne forestille seg den verdenen som teksten beveger seg inn i og omhandler. Jeg liker å leve meg inn i denne verdenen.

Jeg mistenker dessuten at tekstene ofte selv velger sin eier. Dessuten at jeg som eier egentlig ikke har så mye jeg skulle ha sagt, selv om jeg til en viss grad kan velge å ignorere impulsene og la være følge opp ordene som kommer. Når jeg forfølger en tekst, kreves det ofte en helt spesiell innlevelse. En innlevelse som ofte fortoner seg som en spennende reise til et nytt og fargestrålende univers. Der finnes utallige berikende forum, hvor teksten kan inneholde alt det som ikke nødvendigvis eksisterer i min virkelige verden. Et sted å flykte til for å leve ut lidenskap.

Å være i en tekst kan være berusende og det mest vidunderlige av alt.

Reklame

Ordtanker

Ingenting er så irriterende som øredøvende stillhet når jeg har lyst til å prate.  Eller noen som bare snakker og snakker når jeg ønsker ro til å tenke..

ordkraft1Jada, det skrevne ord kan oppleves både romantisk og nesten like komplisert som en såpeopera. Substantiv på hemmelig jakt etter adjektiv. Verbene som blir uten verdi når de står alene. Morsomme grammatiske regler som underholder enkelte like mye som de skaper bry for andre.

Akkurat som mennesker, er enkelte ord mer elskelige enn andre. Noen elsker vi betingelsesløst, mens andre forsøker vi iherdig å glemme. Ganske pinglete i sin form, men like fult kraftfulle som våpen. I dag anses bruk av ord som fullstendig nødvendig og logisk. Politikere i særdeleshet er munnfulle av store og viktige ord om velstand og fremgang. Litt mindre prat, og litt mer handling…

Vi andre prater for å overdøve sjelen, som spiller på en annen frekvens. Vi prater for å markere sosial identitet. Vi prater for å besverge tvilen i oss selv. Vi prater for å rømme fra sjelens ubotelige ensomhet. Vi prater for å skape virkelighet. Når ord bare blir støy, markering og flinkisme foretrekker jeg stillheten.

Noen ganger lurer jeg på om ikke prating allikevel er overvurdert. Man kan ikke gjøre noe som er sagt usagt, og man kan heller ikke alltid forutse konsekvensene av ordene som faller. Finnes det ord uten konsekvenser?

Hva om vi faktisk kunne «speak without talking and hear without listening», slik «The Sound of Silence» foreslår? Hva om mesteparten av snakkingen faktisk er bortkastet energi? Om vi sluttet å snakke, ville verden da bli et bedre sted?

Sannsynligvis ikke. Men, det ville iblant ha gjort det så mye mer fredelig og lettere å få sove…

Jeg håper min stillhet blir hørt.