Det trengs en hel landsby

Tanker etter Fakkeltog mot mobbing.

I november i fjor sa jeg ja til å være konferansier på Fakkeltog mot mobbing i Oslo. Jeg har verken før eller siden gått i fakkeltog, da jeg tenker det er lite forpliktende å stille opp for en god sak et par timer. Det er det daglige engasjementet, den daglige og systematiske jobbingen som i lengden vil gi resultater.

Likevel skal jeg innrømme at jeg håpet at fakkeltoget, som ble en sterk og rørende opplevelse, og de to ukene mediene var fylt med mobbesaker, skulle bli mer enn et blaff. Engasjementet var stort og fellesskapet sterkt. Vi var alle i mot mobbing disse dagene. Mange, som tidligere følte seg utenfor, fikk anledning til å fortelle sine historier og opplevde også massiv støtte – der og da. Aldri har jeg sett flere godord og varmende støtteerklæringer.

Til tross for at mediene har fulgt opp med noen saker i etterkant, har det likevel stilnet betydelig – også på Facebook og Twitter. Flere har attpåtil uttrykt at det er godt at vi endelig kan snakke om noe annet enn mobbing – noe jeg leste på Facebook for bare tre dager siden. De siste ukene har flere ungdommer kontaktet meg og fortalt, at med stillheten kom de vonde tankene tilbake, og at følelsen av å være akseptert og innafor bare var kortvarig. Hverdagen har ikke endret seg stort når alt kommer til alt, selv om jeg håpet det, skrev en jente til meg i julen.

Dessverre har jeg også nylig vært vitne til hvordan personer har blitt hengt ut og gått i åpen konflikt som direkte følge av fakkeltoget og Kongens tale. Det kan ikke være tvil om dette skader, mer enn det gagner denne viktige saken.

Alt dette får meg til å tenke på appellen jeg ble bedt om å holde denne fakkeltogsøndagen, hvor mitt hovedbudskap var: Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Kanskje er det viktigere enn noen sinne å minne hverandre på at mobbing ikke er noe som angår «de andre». Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Derfor angår det deg og meg, alltid.

Appellen i sin helhet

Som ansatt i UNICEF Norge, jobber mine kolleger og jeg hver eneste dag for at barns rettigheter skal bli ivaretatt både ute i verden og her i Norge. Og for å understreke alvoret i det som gjør at vi er samlet her i dag, har jeg lyst å dele med dere hva Barnekonvensjonen, som nettopp er ment å ivareta barns rettigheter, sier om mobbing: Den sier faktisk at mobbing av barn er et alvorlig brudd på barnets rettigheter. Og den har en egen bestemmelse (art. 19) som sier at barn skal beskyttes mot alle former for fysisk eller psykisk vold. Mobbing defineres altså som vold. Gjennom å tillate at mobbing skjer bidrar vi altså til å undergrave barns rettigheter, og begrenser deres muligheter til å utnytte sine potensialer. Mobbing er alvorlig, dere. Og det er ikke noe som angår ”de andre”. Mobbing er ikke bare et skoleproblem, men også et samfunnsproblem som angår oss alle – alltid.

Den siste uken spesielt, men når mobbing belyses i media generelt, kommer det stadig historier som forteller at barn og voksne ikke blir trodd når de forteller om det de opplever. Vi hører gang på gang om mobbing som blir bagatellisert, skjøvet under teppet og om barn som selv får skylda for at de mobbes.

Det er derfor all grunn til å stille spørsmål ved om barn generelt har dårligere rettssikkerhet enn voksne. Forvaltningssystemet er ikke lagt opp etter barns behov. Det fører til at barn ikke blir hørt eller trodd i tilstrekkeleg grad når de sier i fra om det de opplever. Dessverre er det nesten alltid de voksnes versjon som blir vektlagt. Dermed får ikke barn de tiltakene de har krav på, og heller ikke den beskyttelsen de trenger og har krav på. Slik kan vi ikke ha det, og det er jeg sikker på alle her OG politikerne på Stortinget, er helt enige om.

Det er mye sannhet i det gamle afrikanske ordtaket: Det må en hel landsby til for å oppdra et barn, og dette uttrykket er også høyst relevant når vi snakker om å forebygge og håndtere mobbing. Nøkkelen til å sørge for at alle barn får en trygg oppvekst, og sin rettmessige plass i fellesskapet, ligger nettopp i fellesskapets – eller landsbyens – evne og vilje til aktivt å ta ansvar for alle barn rundt seg – ikke bare sine egne. En investering i andres barn er en investering i egne barn. Og som vi sier i UNICEF: Alle barn er våre barn. Vi har ingen å miste.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å komme med en oppfordring nå som engasjementet vårt har vokst seg stort over hele landet, og følelsene våre er intense og sterke – på godt og vondt. Jeg vil be alle ta seg tid til å tenke over hvilke virkemidler også vi som privatpersoner bruker i kampen mot mobbing, og hvordan vi snakker om mobbing, mobbere og mobbeutsatte i det offentlige rom. I en fastlåst mobbesak finnes det ingen vinnere, og vi må passe oss så vi ikke plutselig befinner oss i en situasjon hvor vi benytter virkemidlene vi selv påberoper oss å kjempe i mot. Mobbing løses ikke med uthenging og sjikane. Det må vi huske også når sinnet koker og tårene spretter som følge av uretten vi er vitne til.

Helt til slutt vil jeg si: Det er lenge siden jeg sluttet å tro at jeg kunne redde verden alene, men nå, når jeg står her sammen med dere, så kjenner jeg sterkere enn noen gang, at sammen, så kan vi klare å gjøre verden til et tryggere og bedre sted for barn å vokse opp i. For er det noe vi vet med sikkerhet, så er det at ingen, verken barn eller voksne, klarer seg alene. Alle trenger å bli sett, trodd og anerkjent. Det er ikke bare skolens oppgave, men også landsbyens fremste oppgave.

PS.

Villemo og mammaen hennes fortjener en stor takk for sitt initiativ til Fakkeltog mot mobbing. Deres ståpåvilje og engasjement har inspirert – og inspirerer fortsatt – mange! Det gjorde også inntrykk å være tett på alle de frivillige som stilte opp for å gjøre arrangementet mulig. Listen over organisasjoner og enkeltpersoner ble lang. At det kom over 4000 mennesker, viser at når alle gode krefter drar i samme retning, er det mulig å utrette store ting på kort tid! Nå må vi finne sammen for å få det til å vare. 

Reklame

Den vanskelige åpenheten om barn som mobber

I arbeidet med boken ”Du er viktigere enn du tror”, forsøkte jeg å komme i kontakt med foreldre til barn som mobber, fordi jeg vet det er et skambelagt og vanskelig tema å snakke om. Dessverre lyktes jeg ikke i et slik omfang som jeg hadde håpet. Det er neppe fordi disse barna og deres familier ikke finnes. Til tross for forsikringer om at jeg ikke ønsket å moralisere over eller henge ut verken foreldre eller barn, var det kun én som sa seg villig til å fortelle historien om sin sønn, og hvordan det opplevdes fra en mors ståsted.

Jeg har derimot vært i kontakt med flere foreldre som har opplevd at barna deres har vært delaktige i ubehageligheter og det som kan oppfattes som mobbing. Jeg opplever at mange foreldre har vanskelig for å kalle det som skjer for mobbing. Ofte hører jeg de beskrive hendelser som etter min mening åpenbart dreier seg om mobbing, forklart som uheldige situasjoner, ubehageligheter eller ”bare plaging”. Denne motviljen mot å kalle det som skjer ved dets rette navn, tror jeg hindrer godt samarbeid og gode løsninger. I tillegg oppleves det som en provoserende bagatellisering for dem som utsettes for mobbingen.

Min erfaring er likevel at en del foreldre ser at barna sine mobber eller plager andre, og at det finnes foreldre som oppriktig for å få dem til å slutte. Dessverre opplever mange at de ikke klarer å nå frem eller hjelpe barnet sitt. Historiene ønsker de ikke gjengitt av hensyn til familien, men flere forteller om skammen over å være foreldre til et barn som viser seg å være slemme mot andre. For mange kommer skammen i tillegg til fordømmelsen og utestengningen både barna og de voksne opplever som en konsekvens av mobbingen barnet har vært med på.

Et foreldrepar jeg kjenner privat, forteller at de har opplevd å få mange sinte telefoner hjem fra andre foreldre. Og til tross for at de har forsøkt å samarbeide og være åpne om det som har skjedd, har de opplevd å bli ekskludert fra fellesmøter hvor situasjonen skulle diskuteres, og at tiltak ble besluttet uten at de fikk være delaktige. De opplevde også at sønnen, som følge av at det ble kjent for alle hva han hadde vært med på, sluttet å bli invitert i bursdager og alltid ble valgt til sist i lek og på treninger. De opplevde det de beskriver som en slags sosial aksept blant andre voksne – og barn – om­ at han skulle straffes og henges ut – helt uten mulighet til å gjøre opp for seg, og uten mulighet til å vise sine andre gode sider.

Samtidig vet jeg også av personlig erfaring, og gjennom hundrevis av andres historier, at mange møter foreldre som går i forsvar, som nekter å samarbeide og som ofte også skylder på barnet som blir mobbet. Angrep er det beste forsvar, hører jeg ofte. Jeg hører også ofte uttalelser som: ”Typisk at de foreldrene som trenger det mest ikke stiller på foreldremøter om mobbing”. Med tanke på hvordan det mange steder snakkes om barn som mobber og deres foreldre, er det kanskje ikke så rart at det er vanskelig å være åpen om dette?

Jeg er ikke ute etter å male et glansbilde av barn som mobber og deres foreldre. Derimot ønsker jeg å bidra til åpenhet og bevisstgjøring rundt hvorfor vi reagerer som vi gjør – enten vi er foreldre til et barn som mobber eller blir mobbet. Vi trenger en nyansert og utforskende holdning til hvorfor mobbingen oppstår i utgangspunktet, og vi må snakke mer om ansvaret som hviler på oss alle når det gjelder hvordan vi håndterer og snakker med og om dem som mobber. Det krever raushet og innsikt, ja – men alternativet kan fort bli at vi glemmer å se sammenhenger og nyanser, og ender med å legitimere det vi egentlig påberoper oss å kjempe i mot. Da må vi også tåle at «ingen foreldre har barn som mobber».

Ingen er bare det du ser

Det har etterhvert blitt langt mellom de personlige innleggene i denne bloggen, og selv om det er et bevisst valg, savner jeg allikevel å kunne være mer personlig.

Slik særlig det siste året har utviklet seg, har engasjementet mitt mot mobbing eskalert ytterligere. Jeg har holdt i overkant av tyve foredrag og jeg har gitt mange intervjuer både på TV og i aviser. Mobbe-Kristin, det er meg. Utad.

I blant blir jeg gjenkjent på gaten og stadig får jeg henvendelser fra folk som trenger noen å dele sine erfaringer med. I blant kommer det også sms og telefoner fra folk jeg ikke kjenner, men som føler de kjenner meg. I blant sier også enkelte at de synes jeg deler så mye av meg selv, og takker for rausheten. Noen opplever engasjementet mitt som masete, og andre blir matte av kraften de opplever ligger i det, og føler seg mer slitne og ubrukelige fordi jeg «får til så mye».

Helt ærlig, så er jeg sliten av det selv. Sliten, fordi jeg er så uendelig mye mer. Fordi det er bunn i meg – jeg tåler ikke alt. Fordi tiden ikke strekker til. Fordi jeg har bekymringer, sorg og mange, mange gleder som strekker seg langt utover det å få inn kronikker eller å bli sitert.

I går hadde jeg en etterlengtet kveld med 10 av de aller fineste damene jeg vet om, og som alle har en helt spesiell betydning i livet mitt. Vi koste oss med deilig mat, uante mengder vin, latter og tårer. Ei av damene sa til meg under en lang fin prat, at hun ikke kunne forstå hvor jeg hentet krefter til å arrangere en slik kveld. Når sant skal sies, skjønner jeg det ikke selv, svarte jeg – og fortalte om hvordan jeg noen timer før festen lå utslått på sofaen og fintenkte på hvordan jeg kunne komme unna med å avlyse festen, fordi jeg var sliten og fullstendig tom for ord.

Til tross for kreftene det kostet ikke å avlyse, ble det en av de viktigste kveldene i livet mitt dette året. For første gang på lenge klarte jeg å si det høyt – at jeg er sliten og at jeg trenger at noen ser bakenfor alt jeg «får til». Ingen er bare det du ser. Og jeg er fortsatt den samme.

Anbefaler forøvrig min gode venninne Live Landmarks innlegg «Motgang gjør deg sterk» – om å verdsette seg selv for den man er, ikke det man gjør.

Skammer seg syke

Denne kronikken hadde jeg på trykk i VG (kun papir), søndag 30.oktober:

I kjølvannet av det store fokuset media har hatt på mobbing i 2011, registrerer jeg at det flere steder diskuteres om det ikke er for lett å påberope seg mobbing. Mange, heriblant noen av de ivrigste debattantene og kritikerne, gir inntrykk av å mene at folk ikke tåler uenighet og kritiske blikk lenger, og at folk velger å dra mobbekortet i hytt og pine – i mangel på gode argumenter.

Tabu og stigma

Som mange andre er jeg bekymret for at begrepet mobbing er i ferd med miste sin tyngde og sitt innhold, og jeg er opptatt av at dette er et begrep som skal omgås med edruelighet. Men, etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres erfaringer med mobbing – enten som mobbeutsatt, mobber eller pårørende – sitter jeg allikevel igjen med et inntrykk av at det er et langt større problem at folk ikke forteller om det de opplever, enn at de drar mobbekortet i utide. Til tross for stort fokus på temaet over en årrekke, er mobbing fortsatt forbundet med tabu og stigma, og folk flest opplever i liten grad status forbundet med det å være et offer.

Min erfaring er at både barn og voksne bruker mye krefter på å dekke over at de har havnet i en situasjon hvor de mobbes. Mange voksne forteller ikke engang livspartneren sin om mobbing, i frykt for at det skal endre deres syn på vedkommende – for mobbeofrene er, må vite, svake, annerledes og ute av stand til å ta igjen eller beskytte seg selv.

Barn og voksne tier og skammer seg syke i frykt for å bli ytterligere ydmyket og latterliggjort, om de tilkjennegir egne grenser – og at de er overskredet.

Sosiale medier

Dessverre er det slik at mange selv erfarer, eller er vitne til at andre ikke blir trodd, når de omsider forteller hva de opplever. I sosiale medier som Twitter, bloggsfæren og på Facebook, ser jeg ofte folk bli latterliggjort og beskyldt for å påberope seg mobbing på sviktende grunnlag, når de sier i fra om at trykket er for stort og at de føler seg uthengt og latterliggjort.

Kritikere og debattanter – som ofte er i posisjon til å skape en sterk opinion mot en person eller sak – underkjenner folks opplevelse, og påberoper seg samtidig definisjonsmakten. Ikke bare under dekke av ytringsfriheten, men også ved i tydelige ordelag tilkjennegi at: Om man stikker hodet frem, så får man tåle det som kommer. Tilsynelatende uten å tenke over at mengden av sterk uenighet, kritikk, flåsete og sarkastiske kommentarer iblandet nedsettende personkarakteristikker, vil kunne ha samme effekt som mobbing – og i sum også kan være mobbing.

Når man ser hvordan voksne håndterer slike situasjoner, åpenbarer det seg flere dilemma knyttet til samtidig å oppfordre og anbefale barn og unge til å si i fra om det de opplever. For, hvordan skal vi forvente at barn håndterer en slik motstand og underkjennelse av sine opplevelser?

Sosial læring

Det er viktig å ruste barn til å tåle konstruktiv kritikk, takle uenighet og det faktum at livet til tider er nokså urettferdig, uten at det er synonymt med å være et offer. I dette sorteringsarbeidet må barn og unge få god veiledning, og kanskje finner man ut sammen, at dette ikke var mobbing, men alvorlig og vond uenighet. En erfaring som gjør både barn og voksne bedre rustet til å identifisere vanskelige situasjoner senere. Minst like viktig er det at barn lærer å kjempe for seg selv, ta igjen og ikke minst kunne inneha og formidle forventninger til hvordan omgivelsene skal behandle dem.

Voksne må være gode forbilder, ikke bare når det gjelder å formidle raushet og inkluderende holdninger, men også gjennom måten vi selv håndterer urett på. Vi må vise at vi beskytter oss, står opp for oss selv – og at vi ikke aktivt velger å innta en offerrolle. Men, vi har også et ansvar for – gjennom handling – å vise at vi er lydhøre i forhold til hvor andres grenser går, og at vi respekterer dem. Det betyr ikke at man ikke skal stille kritiske spørsmål til en sak, eller måten den formidles på. Kritiske tilbakemeldinger er også en del av den sosiale læringen som ruster oss – men at andre er sleivete og uheldige med uttalelsene sine, fritar ikke oss andre fra å ta klokere vurderinger. Å stikke seg frem, er ikke synonymt med å være fritt vilt. Ingen mobbes fordi de fortjener det.

Gjennom voksnes usaklige personangrep, latterliggjøring og underkjennelse av andres følelser, skaper vi aksept for at også barn og unge opptrer slik ovenfor hverandre – og at enda flere tier om alvorlig mobbing.

Graden av smerte forbundet med sjikanering, uthenging og mobbing, kan gjøre livet ulevelig – både for voksne og barn. Det burde gjøre oss langt mer bekymret enn at enkelte drar mobbekortet i utide.

Veien ut av mobbehelvete

I dag kom jeg over et blogginnlegg med utgangspunkt i portrettintervjuet Dagbladet har gjort av meg, om oppveksten min og hvordan jeg klarte meg tross utfordringer i barneårene. Bloggeren Astrid stiller spørsmålstegn ved om det ikke er litt for mye fokus på «reis deg opp», når det samtidig er et faktum at mange av dem som opplever mobbing får livene sine ødelagt for alltid – og aldri klarer å reise seg igjen. Hun synes holdninger som at ”man må reise uansett”, er skumle – for det er nødvendigvis ikke så enkelt for alle. Det siste har hun rett i – det finnes dessverre ingen enkel vei ut av mobbehelvete.

Jeg har tenkt mye på dette de siste årene – hva gjør at noen klarer seg og andre ikke?

Min erfaring – etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres mobbehistorier – er at noe av det de fleste har manglet underveis, det er håp. Håp om at livet kan bli bra igjen – og derfor er jeg glad for Dagbladets vinkling i denne saken. For – vil det hjelpe noen om avisene skriver om dem som fikk livene sine fullstendig ødelagt hver gang temaet skal belyses?

Mitt liv kunne ha vært ødelagt – og med summen av belastningene jeg hadde i livet mitt som barn – så ville mange ha forstått det svært godt om det gikk dårlig med meg. At jeg har klart meg, betyr ikke at veien til det livet jeg lever i dag har vært enkel, eller at jeg ikke har hatt lyst til å gi opp innimellom. På veien dit jeg er i dag, har jeg tidvis vært vrang, deprimert, pessimistisk – og noen ganger uten håp.

Livet er i perioder en kamp for mange – også meg. Men jeg er takknemlig for at min mor, og enkelte andre voksne jeg hadde rundt meg, aldri gav meg opp og heller aldri aksepterte at jeg gav opp eller gav meg over. Slik jeg ser det, så har jeg måttet ta noen valg underveis (mer eller mindre frivillig, selvsagt, da min mor har vært tøff og tydelig på hvilke alternativer jeg har hatt). Disse valgene har gjort at jeg har klart meg. Det betyr ikke at jeg mener alle er i stand til å klare det, men igjen så kommer vi tilbake til dette med håpet. For når er det egentlig ok å gi opp – når kan man være sikker på at livet aldri blir bedre igjen?

Jeg har jobbet mange år i psykiatrien, og kjenner dessverre mange som har fått livene sine ødelagt av mobbing. Jeg kjenner også mange som har tatt livet av seg på grunn av mobbing. Men mange av dem jeg har møtt, har også funnet tilbake troen på at livet er godt ment og at de kan få det bedre. Og mange får det også bedre – med hjelp til å bære håpet, anerkjennelse og råd om gode alternativer å handle ut i fra.

Når det er sagt – de som allikevel ikke får det bedre skal vi andre selvsagt ikke moralisere over. Men jeg tror og vet, etter utgivelsen av ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, at min og mange andres historier om hvordan livet tross alt ble bra, har inspirert mange til å tørre og ta tak i eget liv.  At man en gang har vært et offer, trenger ikke å bety at man for alltid er et. Det finnes veier ut av mobbehelvete.

Her kan du lese hele portrettet i Dagbladet på nett

Når samholdet blir ekskluderende

Fra de første skolene åpnet dørene igjen etter ferien, har jeg daglig blitt kontaktet av svært fortvilede og gråtende foreldre som forteller om alvorlig mobbing som ikke tar slutt og en tøff skolestart for barna.

Blir ikke trodd

En av dem jeg har snakket med, frykter for livet til barnet sitt. Barnet sier det ikke makter mer av utestengningen og ønsker å ta livet av seg. En annen lurer på hvor mye det er meningen at de skal tåle, og forteller at de føler seg brysomme som sier ifra gang på gang. Likevel føler de seg usynlige. De blir ikke trodd.

Gjentatte ganger har foreldre spurt om jeg kan komme hjem til dem og snakke med familien. De ønsker veiledning og har behov for å få formidlet håp og noe som gjør situasjonen lettere å bære. Noen unnskylder seg fordi de er opptatt av sin egen situasjon, når så mange har det mye verre etter terroren 22/7.

Ungdommer jeg har snakket med, forteller om en skolestart som i liten grad bærer preg av et varmere og mer inkluderende samfunn etter 22/7. Som en jente skrev på SMS: «Alt var som før da skolen begynte igjen. Som vanlig blir jeg holdt utenfor og driti ut med de andre til stede. Jeg trodde folk hadde skjerpet seg litt nå. Alle snakker jo om at vi må holde sammen osv.».

En annen jente skrev at da hun fortalte hjemme at hun var blitt enda reddere etter 22/7. Hun gruet seg veldig til å begynne på videregående skole og fikk høre at hun var selvopptatt som tenkte på sine egne problemer etter at så mange ble rammet og drept i terrorangrepet.

Enda mer ensom

I likhet med alle andre nikker jeg samtykkende til at inkludering og raushet er viktigere enn noensinne. Mens vi nikker iherdig og snakker om varme og åpenhet, slutter vi oss til Kronprinsens ord om at vi har svart på terrorhandlingene med å vise hva vi står for: Vi har svart med nærhet og samhold. Og det er i sannhet godt å kjenne styrken i dette samholdet, særlig for oss som ér inkludert, ikke opplever mobbing og som har et godt nettverk.

Mange barn og foreldre håpet og trodde at noe skulle bli annerledes. Tilbake i skolehverdagen møter de en annen virkelighet. Fortsatt opplever barn og unge å bli holdt utenfor, latterliggjort, truet og baksnakket. Foreldre kjemper fortsatt for å bli trodd når de forteller skolen hva barna deres opplever og om konsekvensene det får.

Selv om hele nasjonen føler seg rammet av terroren, og selv om mange ble drept og såret, er disse menneskenes bekymring og fortvilelse like reell som før. De er kanskje enda mer ensom etter 22/7.

Samholdsrus

I vår sterke samholdsrus, må vi vokte oss for å tro at mobbingens ekskluderende dynamikk endres ved at vi fylles av store tanker om samhold og nærhet, samtidig som vi knytter oss enda tettere til dem vi allerede kjenner nærhet til. Endring forutsetter at vi som allerede er en del fellesskapet viser at vi er rause og våger nærhet også til det som er annerledes og ubehagelig.

Vi må bli tøffere når det gjelder og slå ned på krenkende utsagn. Vi må i større grad ta et oppgjør med hvordan vi selv omtaler andre mennesker og hvordan vi takler uenighet. Viktigst av alt er at vi tør å se og inkludere dem som av svært ulike grunner faller utenfor i hverdagen vår. Gjennom handling fra fellesskapet, kan de som lever i utenforskap unngå å bli mer ensomme enn de var før 22/7.

Voksnes ansvar

For noen dager siden ble jeg kontaktet av en far som fortalte om en situasjon barnet hans nylig hadde opplevd. Han uttrykte bekymring for hva slags konsekvenser hendelsen ville få for hans barn på sikt, men mest av alt var han opptatt av hva man kunne gjøre for gutten som hadde påført barnet hans dette. Denne gutten skal tidligere ha blitt mobbet selv, og han var bekymret for hva som ville skje dersom ryktet om det som hadde skjedd begynte å spre seg. Han var redd for at gutten ville oppleve mobbing som hevn. Det ble en fin samtale om å være tydelig på at handlingene ikke var akseptable, men viktigheten av ikke å fordømme ham som menneske av den grunn. Vi som voksne har et spesielt ansvar. Vi snakket om forskjellen på å forstå bakgrunnen for handlingen og å forsvare den. I sin raushet søkte denne pappaen å forstå fremfor å fordømme. Han var opptatt av å inkludere fremfor å ekskludere.

Det er ikke bare terrorhandlingene vi skal møte med nærhet og samhold. Vi må også møte mobbing og utenforskap slik – sammen.

(Innlegget stod også på trykk i VG lørdag 3.september)

Når de tyngste ofres lett

På nrk.no, kan man i dag lese at Bodø kommune i morgen legger frem en innstilling til helse- og sosialkomiteen, om at kun de tyngste elevene på 3.trinn skal plukkes ut for veiing. Dette til tross for at de nasjonale føringene sier at alle barn på 1., 3. og 8.trinn, skal veies for å forhindre overvekt. (En ordning som forøvrig ble avviklet i 1997, blant annet med begrunnelse i at det kunne oppleves som traumatisk for overvektige barn). Bodø kommune viser til at det ikke finnes nok ressurser til å gjennomføre veiingen, og ser med det sitt snitt til å belyse bemanningssituasjonen i kommunen sett opp mot statlige krav – på bekostning av en allerede utsatt gruppe.

Opposisjonen i kommunen har allerede reagert kraftig på den varslede innstillingen, og både Rødt og FrP er klinkende klare på at dersom kommunen velger ut en gruppe, vil dette være trøblete og stigmatiserende. Arbeiderpartiet på sin side, som sitter med ledervervet i helse- og sosialkomiteen, avdramatiserer det hele og tillater seg attpåtil å si at det at opposisjonen i det hele tatt reiser en debatt rundt denne innstillingen, gjør dem ansvarlig for å forsterke stigmatiseringen.

Det er flere ting som er opprørende med denne reportasjen. Blant annet Arbeiderpartiets nonchalante holdning til en sak som berører svært mange barn. Og det fra partiet som i andre sammenhenger smykker seg med en statsminister som står bak Manifest mot mobbing: ”Et forpliktende samarbeid for et godt og inkluderende oppvekst- og læringsmiljø”.  Nå skal de altså velge ut én gruppe, som allerede er mer synlig enn de selv ønsker å være. Og når «vi andre» protesterer – og ønsker å kjempe i mot en slik innstilling – svarer de med at det er vi som er uenig i deres holdning til saken, som forsterker stigmatiseringen. Så vi skal altså trues til taushet, og stilletiende akseptere en ordning som for mange barn vil oppleves krenkende – og alt annet enn inkluderende?

For ordens skyld – jeg er ikke fullstendig i mot veiing av barn. Vel og merke hvis alle blir veid under samme forutsetning: At de som trenger det – enten det er som følge av under- eller overvekt, får den oppfølgingen de ønsker i ettertid. Og at ingen tvinges til å bli veid.

Mange voksne vil si at helsesøstrene helt sikkert vil finne gode måter å plukke ut disse barna på – med sitt trenede øye –  og at de vil gjøre det på en så ivaretagende måte som mulig. Det tror jeg også de vil forsøke etter beste evne. Helsesøstre vil barn godt. Men det mange voksne – i dette tilfelle de som bestemmer i Bodø kommune – ikke tenker på, er at barn følger godt med på hva andre barn foretar seg, og lett prater om det de opplever. I tillegg er det en kjensgjerning at barn kan være fullstendig hensynsløse mot hverandre, når det gjelder kroppslig annerledeshet.

Når dette i tillegg har blitt en offentlig sak, vil svært mange barn – og deres foreldre – sitte med frykt for å være blant de utvalgte, og også frykte for hvordan dette vil bli snakket om av andre. Vel vitende om at det er store stigma forbundet med det å være overvektig – enten det er som barn eller voksen. Det å føle seg mindre verdt i en klassesituasjon er for de færreste en motivasjonsfaktor for å gjøre noe med eventuell overvekt. Det bidrar heller ikke uttalelser som ”Er du feit, er du lat” fra kjente mediepersonligheter til heller. Uttalelser mange barn kjent med. Også i en alder av 8 år. At barn kan være sunne og aktive, men samtidig veie for mye – akkurat som oss voksne – er det derimot få som snakker om. Heller ikke at mange barn er overstimulerte på aktivitetsfronten – og underernærte.

Det hårreisende forslaget, som har fått flere til å spørre seg om det er 1.april i dag,  vitner om svært dårlig dømmekraft og manglende innsikt hos de ansvarlige. Forslaget vil kunne sette mange barn i en sårbar situasjon og påføre dem en merbelastning ikke alle vil tåle – og ingen av dem fortjener. Jeg frykter også at det å bruke denne problemstillingen som pressmiddel, og  se sitt snitt til å belyse en politisk betent sak – som egentlig handler om disponering av midler, dessverre kan bli et eksempel til etterfølgelse for flere kommuner som sliter med økonomien.

11.mars 2011, signerte Bodø kommune det mye omtalte Mobbemanifestet: Et forpliktende samarbeid for et godt og inkluderende oppvekst- og læringsmiljø.

Enkelte steder kan det synes langt mellom liv og lære.

Frihet, toleranse og fellesskap

En annerledes 17.mai-tale. 

Etter ønske fra flere, legger jeg ut talen jeg skal holde under flaggheisingen på Blakstad skole i morgen, den 17.mai. Den er skrevet i taleform – omtrent slik jeg har tenkt å fremføre den.

Kjære alle sammen, 

I dag er endelig en av årets fineste og viktigste dager her. I dag feirer vi at det er 197 år siden Norge fikk sin egen grunnlov. Selv om vi ikke fikk vår fullstendige frihet den dagen – den fikk vi først i 1905 – fikk vi allikevel retten til å styre landet vårt selv, den 17.mai i 1814. At vi er så mange samlet her i dag, viser at det fortsatt er verdt å feire.

For de aller fleste av oss som er til stede, er det en selvfølge, det å bestemme selv. Vi lever i et land hvor vi kan ta frie valg, vi har ytringsfrihet og i utgangspunktet like rettigheter. I Norge har vi mange fordeler som ikke er en selvfølge for andre.

Andre steder i verden lever dessverre millioner av mennesker på flukt fra krig, overgrep og sult. Mange barn lever uten mulighet til å gå på skole eller å få den maten de trenger for å overleve. Mange lever uten identitet – og uten å tilhøre en nasjon, slik vi er heldige å gjøre.

Hva vil det egentlig si, det å tilhøre en nasjon? Enkelt sagt betyr det å dele en historie og være en del av et fellesskap.

Dessverre kan det noen ganger virke som man må være lik alle andre, for å få være en del av dette fellesskapet. Men slik er det ikke! Fellesskap er ikke er det samme som likhet, og det er ikke slik at vi må tenke, handle og VÆRE som alle andre for å få en plass.

Fellesskapet oppnår vi gjennom å være inkluderende, vise respekt og toleranse. På den måten skapes det plass til alle de spennende ulikhetene våre.

Å stå sammen som en nasjon handler om å ta vare på minner, om å føre den historiske arven vi alle er så stolte av videre – det handler om i fellesskap å ta vare på friheten forfedrene våre kjempet for og som vi skal synge om i ”Ja, vi elsker” etterpå. Men det handler om mer. Det handler også om å bry seg om- og se de rundt seg. Særlig de som ikke har det like bra som oss.

Det er ikke uten grunn at vi kaller 17.mai for barnas festdag. Vi går i tog, spiser oss mette på is og god mat. Vi er sammen med venner og familie. Vi leker, jubler og synger. 17.mai er i det hele tatt en dag det er forventet at man skal være glad og i festhumør. Men for barn og unge som av ulike grunner føler seg utenfor, og ikke har så mange venner, er ikke 17.mai slik.

Derfor har jeg, på vegne av FAU ved Blakstad skole, og som en av mange stolte foreldre, to spesielle ønsker for dagen i dag:

At alle bidrar, slik at både voksne og barn skal få kjenne hvor fint det er å være en del av nasjonen vår – og av fellesskapet vårt. Og at ingen – verken store eller små – blir gående alene eller stående utenfor i dag.

Vi håper det blir en varm og inkluderende 17.mai – med latter, glede og mange, mange is i magen. Gratulerer med dagen, alle – og god tur rundt Skaugum!

Tillegg: Jeg håper alle med egne barn eller som skal feire med andres, tar seg tid til å snakke med dem om hvordan de og dere kan inkludere de barna dere vet trenger det. Alle kan bidra til å gjøre usynligheten litt mindre på slike dager. Også voksne kan trenge å bli sett. Det er ikke så mye som skal til – én som bryr seg kan være nok.

Når målet ikke helliger middelet – om medias dekning av mobbesaker

I går, 3.mars, la VG ut saken «Hengt ut på Facebook i brutal mobbevideo». En video som medførte uthenging av både mobbeoffer og mobbere. Den mye omtalte videoen ble senere fjernet fra nettet, men Bergensavisen (BA) har en «anonymisert» versjon liggende på sine nettsider, som VG har valgt å lenke til. Jeg synes det er bra at slike saker ikke dør hen, men jeg støtter ikke VGs vurdering om at det er hensiktsmessig og riktig å lenke til videoen.

Selv om videoen er forsøkt anonymisert, og selv om VG har innhentet tillatelse fra mobbeofferets familie, finnes det en annen dimensjon som er viktig å belyse – og som jeg skulle ønske media var interessert i å forholde seg til. I denne saken, hvor det er mindreårige barn på begge sider, har alle krav på beskyttelse.

Jeg er selv mor til et barn som har opplevd fysisk mobbing. Ikke vold, slik som her, men allikevel fysisk. Jeg vet hvor sorgfull og sint man kan bli, og hvordan man kan fylles av hat og hevntanker når man opplever at ens eget barn kommer i en situasjon hvor det fratas muligheten til å forsvare seg selv, og senere bærer preg av det som har skjedd.

Jeg både gråt og vemmes da jeg så videoen første gang. Handlingene er fullstendig uakseptable, sjokkerende og uforståelige. Instinktivt tenkte jeg, som mange andre, at dette har vi godt av å se – vi trenger å få virkeligheten midt i fjeset. Så jeg postet den anonymiserte versjonen på Facebook, jeg også, da TV2 laget en sak for en tid tilbake. Kommentarfeltet fyltes straks med hatske og svært sinte meldinger rettet mot mobberne og deres familier.

Jeg har all forståelse for at videoen vekker sterke følelser, men jeg ønsket – verken da eller nå – å bidra til uthenging og sjikane av mobberne. Etter noen minutter så jeg meg derfor nødt til å slette lenka. Leser man kommentarfeltene på VG Nett og BA, ser man at det jeg opplevde på min Facebook-side, på langt nær er enestående. Svært få av reaksjonene tyder på at videoen trigger den delen av ansvarsfølelsen og avskyfølelsen, jeg i alle fall hadde håpet på å treffe i folk.

BA har hatt omfangsrik dekning av denne aktuelle saken, og på et tidspunkt kom jeg over et innlegg fra faren til en av mobberne. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Han skriver ikke for å påkalle seg sympati eller forsvare handlingene – de tar han tydelig avstand fra. Men han forteller om trusler og sjikane i kommentarfeltene, rettet både mot dem som foreldre og mot sønnen. Han forteller at det som har skjedd har gått kraftig inn på sønnen som er bekymret for mobbeofferet, som angrer og som er i ferd med å ta alvoret innover seg. Og han sier noe svært viktig avslutningsvis: ”Men dette bunner ikke i mangel på oppdragelse eller dårlige hjem. Ingen foreldre kan garantere at det ikke er deres barn som gjør noe slikt neste gang.”

Når det gang på gang lenkes til en dårlig anonymisert video fra en navngitt skole i Bergen, burde det ikke være vanskelig å forstå hva slags belastning dette er, ikke bare for offeret, men også for mobbernes familier som opplever å bli kraftig fordømt, sjikanert, truet og hengt ut – ikke bare i lokalmiljøet, men i hele landet.

Når man vet, blant annet gjennom Olweus’ forskning, at mobberne ofte ikke klarer seg så godt på sikt – de er mer sårbare når det gjelder kriminalitet, rus og mer mobbing, burde vi ikke da tenke at disse også trenger hjelp – at noen må se og hjelpe dem, at dét også er en samfunnsinvestering? Er vi tjent med at det gjennom kommentarfelt som ikke modereres, skapes legitimitet for å mobbe mobberne? Og hvordan skal disse mindreårige mobberne noen sinne få gjort opp for seg – hvordan skal de kunne leve opp til andre forventninger enn det som ligger i mobberens rolle?

VG argumenterer med at lenkingen til den brutale videoen skjer i samråd med mobbeofferets familie. I samme artikkel peker ett av medlemmene i VGs ekspertpanel på den ekstra belastningen en voldsepisode får, med et stort og ukontrollert nettpublikum i tillegg. Denne belastningen rammer ikke bare mobbeofferet, men også de mindreårige guttene som utførte dem. I denne saken er det bare tapere, men dessverre tas det ikke hensyn til alle.

Slike saker skal ikke ties i hjel, og i utgangspunktet er det bra at vi lar oss berøre og engasjere. De sterke reaksjonene er kanskje naturlige, men ikke alltid konstruktive. Dessverre er de i sin ytterste konsekvens med på å opprettholde mobbingens dynamikk – og legitimere dens eksistens. Det burde alle vi som skriver og snakker om dette temaet, være svært klar over – og ikke minst bruke vår unike posisjon og ansvaret det medfører, til å påvirke i en annen, mer konstruktiv retning.

Som en del av ekspertpanelet i VGs antimobbekampanje ”Bry deg”, finner  jeg det derfor riktig å understreke at jeg er uenig i VGs vurdering i denne saken. Den strider i mot prinsipper som er dypt forankret i meg når det gjelder arbeidet mot mobbing: Å bidra til å henge ut mindreårige mobbere, enten det er direkte eller indirekte – og belastningene det medfører for deres familier – er ikke en del av løsningen når mobbing skal forebygges og bekjempes.

Presisering: Jeg har en ryddig og god dialog med VG om vår uenighet i denne saken. De er på forhånd informert om innholdet i dette innlegget.

Folk «føler» for mye i øst og vest

I avisa Nordlys kan man i dag lese psykolog Jan Atle Andersens uttalelser om at mobbeofre må slutte å la seg mobbe. I Aftenposten har han utdypet noe mer, og sier: «Problemet er at folk «føler» for mye i øst og vest. Hvem som helst kan bli anklaget for mobbing, det er nok om noen føler seg mobbet».

Jeg har hørt Andersen uttale lignende ting tidligere, og som mange andre blir jeg rystet over hans manglende kunnskap når det gjelder det faktum at mennesker som blir mobbet, som regel ikke har mulighet til å komme ut av offerrollen ved å endre væremåte. Hans tenkning og menneskesyn må ikke skape presedens for hvordan vi tenker om dem som opplever krenkelser i form av mobbing eller andre typer overgrep.

Min erfaring, etter å ha snakket med hundrevis av mennesker som har opplevd mobbing eller andre overgrep, er at det å være et offer er forbundet med svært lite status og opplevelse av makt. Det siste de fleste ønsker, er at noen skal oppdage at de har blitt mobbet. Vel vitende om at flere enn Andersen, forbinder det med svakhet og stakkarslighet. Når Andersen snakker om ofre slik han gjør, er han med på å opprettholde stigma rundt hvem det er som blir mobbet, uten tanke for at mange av dem både er kloke, innsiktsfulle og velfungerende mennesker – tross sin sårbarhet.  At noen mennesker er sårbare og mottagelige for mobbing, gir ikke andre rett til å utsette dem for krenkelser og overgrep.

I boken «Fordi jeg fortjener det?», har jeg skrevet om viktigheten av at vi som voksne lærer barna våre å sette tydelige grenser for seg selv, slik at de blir mindre sårbare. Vi må utstyre barna med en indre GPS som gjør dem i stand til å navigere gjennom livet. Det handler både om å være rause og inkluderende forbilder som foreldre, men like viktig er det å være gode forbilder når det gjelder å sette grenser for seg selv, og vise barna at vi ikke godtar å bli dårlig behandlet. På samme måte som barn lar seg påvirke av våre holdninger når det gjelder å ha romslighet for annerledeshet, så blir barn også påvirket av å være vitne til hva vi voksne lever med av overtramp og urettferdighet på egne vegne.

Vi som voksne har et ansvar for å gjøre barn best mulig rustet til å møte en verden hvor ting både kan være ubehagelig, vanskelig og potensielt krenkende. En viktig del av dette er å hjelpe barn å sortere det de opplever – ikke alt som er ubehagelig eller medfører uenighet og kamp, er mobbing.  Det er dog ikke ensbetydende med at barn blir i stand til å kunne velge bort å bli såret – noe som heller ikke skal være et mål. Det må aldri bli legitimt å latterliggjøre noen for å tilkjennegi følelser.

Mange barn, unge og voksne tror at de fortjener å bli mobbet. Ikke bare fordi de ikke passet inn i samfunnsmalen, men også fordi de attpåtil ikke klarte å beskytte seg selv. Jeg er redd Andersens uttalelser underbygger deres følelse av utilstrekkelighet og skam, og gjør det enda vanskeligere å be om hjelp – i en for enkelte – uutholdelig livssituasjon.

Det bør være hevet over enhver tvil, at det aldri er mobbeofferets skyld at det blir mobbet – like lite som det er voldtektsofferets skyld at det blir voldtatt.