”Jeg stiller meg helt uforstående til dette, men beklager hvis hun kan ha opplevd tilværelsen i klassen slik.” (Min lærer til Dagbladet, 23.september 2011)
Fredag 13.juni kunne vi høre på Kveldsnytt at 1 av 10 elever opplever mobbing fra læreren, eller andre voksne på skolen. Dersom man går ut i fra at disse tallene stemmer, mobbes flere elever av voksne på skolen, enn av medelever. Det gir all grunn til å undre seg over om det kan være en sammenheng mellom manglende inngripen og voksnes egne aktive rolle som mobbere. En ubehagelig tanke riktignok, som aldri vil bli bekreftet, men kan det være slik at noen lærere faktisk synes enkelte elever får som fortjent?
Jeg har tidligere både snakket og skrevet åpent om mine barneskoleår, som i stor grad var preget av mobbing. Jeg hadde for stort hår (Tranby-heksa, det var meg), utstående tenner, var klønete, hadde feil klær og trodde jeg var noe, ifølge de andre barna. De første årene fikk jeg også ofte spørsmål om hvorfor jeg hadde så rare klær og om det var fordi vi var fattige. En tung bør å bære for et barn.
Likevel, når jeg tenker tilbake på disse årene, så var ikke mobbingen fra barna på skolen det vondeste. Manglende inngripen, systematisk uthenging og mobbing fra læreren var det vondeste da – og det vondeste å tenke på som voksen. Selv om mobbingen er et tilbakelagt stadiet for mange år siden, kan jeg likevel som 40-åring, huske følelsen av å være maktesløs, ydmyket og fullstendig prisgitt dette voksne mennesket som hadde all makt over mine skoledager.
Da som nå, var jeg et krevende og engasjert hvem-hva-hvordan-hvorfor-menneske. Det var ikke særlig velkomment. Både jeg og andre husker fortsatt hvordan læreren tydelig tilkjennega sin oppgitthet med de andre barna tilstede. Dette kom til uttrykk gjennom sukking, himling med øynene, brå bevegelser og det faktum at jeg ble oversett når jeg rakk opp hånden. Med det som resultat at jeg konstant følte meg som en brysom unge, og ble enda mer usikker og klønete. Før sommerferien pleide læreren å sende et personlig brev til alle elevene i klassen – brev vi selvsagt sammenlignet. Alle brev ble avsluttet likt; læreren skrev for eksempel til Anita: «Det er veldig hyggelig å ha Anita i klassen.» Den linjen fikk aldri jeg.
At min mor forsøkte å tale min sak på konferansetimer, og fortelle om hvordan jeg hadde det, gjorde læreren mer negativt innstilt til meg. Forholdet ble så anstrengt at moren min ved flere anledninger måtte velge å sende en god venninne på skolearrangementer, så jeg ikke skulle måtte betale for det dagen etter.
Til min mors store forskrekkelse, tok skolen ved en anledning initiativ til at jeg skulle underlegges observasjon i klasserommet. Dette skjedde med bakgrunn i at at læreren mente det måtte være noe galt med meg som var så krevende. En psykolog var til stede i noen skoletimer. Hun konkluderte med at «eleven var velfungerende og intellektuelt hadde stor kapasitet». Ingenting tilsa videre oppfølging, og slik ble det heller ikke.
I forbindelse med et Dagbladet-intervju i 2011, tok avisen kontakt med min gamle lærer, som ønsket at følgende skulle komme på trykk: ”Jeg stiller meg helt uforstående til dette, men beklager hvis hun kan ha opplevd tilværelsen i klassen slik”.
I to samtaler med Dagbladet gjentar læreren en rekke ganger, at hvis jeg følte meg utenfor, var det familien min som hadde skylden for det, og at terskelen for hva som kalles mobbing i dag er blitt veldig lav.
Da jeg fikk gjengitt disse sitatene av journalisten, kjente jeg i et lite øyeblikk usikkerhet og redsel for at jeg hadde tatt feil – at jeg hadde overdrevet, og at det faktisk var min egen og min families skyld. Fortsatt, så mange år etterpå, klarte læreren å mobilisere den samme sterke følelsen av annerledeshet og frykt. Etter å ha fordøyet ordene, kom lettelsen. Uttalelsene var en etterlengtet bekreftelse på at det jeg opplevde den gang, faktisk hadde skjedd – og at det ikke handlet om meg, men om et menneske som ikke hadde forandret seg på nesten 30 år.
Ettersom årene har gått, og jeg har snakket åpent om mine opplevelser, har flere tidligere klassekamerater tatt kontakt. Noen for å si at jeg kunne fortalt langt verre historier fra den tiden (historier jeg selv har fortrengt). Andre har tatt kontakt for å fortelle hvordan de selv opplevde å bli uthengt og latterliggjort av den samme læreren: For å glemme ting hjemme og ikke å kunne lese godt nok.
Skolen skal være et sted hvor barn undervises, ikke reduseres. Skolen skal være et sted hvor det er en del av den voksnes jobb å finne noe å like ved hver eneste elev. Dette gjelder også de som utfordrer, trigger negative følelser og skaper uro. Det er voksnes fordømte plikt å ha raushet til å se bakenfor for det de ikke liker og ikke forstår.
Man trenger ikke å være barnepsykolog for å forstå at all atferd har en årsak. Det er voksnes ansvar å huske at barn ikke er vanskelig, barn har det vanskelig. Ingen blir mobbet, såret eller utestengt fordi de fortjener det.
A Curly Life 