Bare gjør det!

Som jeg har skrevet tidligere, er jeg en dagdrømmer av rang. En nokså effektiv og handlekraftig dagdrømmer, vil nok mange påstå. Allikevel har jeg, særlig i tidligere tider, hatt en hang til å bli sittende fast i drømmene mine. I stedet for å omsette dem til virkelighet har jeg blitt sittende å beundre og kanskje til og med misunne dem som har kunnet- eller gjort ting jeg selv har ønsket å gjøre.

Det er fascinerende hvor produktiv og fantasifull man kan bli i sin egen unnvikenhet. Særlig når det gjelder å finne unnskyldninger for selv å la være å handle. Det siste året har vært et vendepunkt på mange måter – også når det gjelder effektuering av dagdrømmer.

1. Jeg har gått fra å drømme om å skrive og utgi en bok – til faktisk å gjøre det. I dag fikk jeg boken til satskorrektur. En nokså uvirkelig opplevelse å se det ferdige resultatet – 242 sider med sterke historier, bilder og mine personlige betrakninger. «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp», utgis i februar 2010 på Humanist Forlag.

2. Fra å synes at andre som får hjelp og støtte av venner er heldiggriser, har jeg selv begynt å ta i mot det venner og andre rundt meg ønsker å bidra med (og kanskje har ønsket å få bidra med i årevis). Det har resultert i nærhet som inspirerer og skaper trygghet

3. Jeg har fra jeg var 13-14 år, hatt flere franske forfattere blant mine favoritter. Simone De Beauvoir, Marguerite Duras og Jean-Marie Gustave Le Clézio, for å nevne noen. Omtrent like lenge har jeg latt meg forføre av franske filmer. Fra å drømme om å oppleve Paris og å kunne snakke og forstå fransk, hadde jeg i går mine første privattimer i en intim leilighet på Frogner. Jeg kom strålende hjem og har siden hatt Jaquelines vakre aksent i øret

4. Jeg har alltid hatt et sterkt samfunnsengasjement og har vært engasjert i mye. Allikevel – jeg har overvært mang en natur- og krigskatastrofe på TV og tenkt – tenkt at jeg burde bidra økonomisk, og endt opp med ikke å gjøre det. Unnskyldningene har vært mange – men sjelden gode. I dag har jeg, bl.a gjennom bloggen til UNICEFs generalsekretær Kjersti Fløgstad, fulgt dramaet på Haiti. 100 000 mennesker kan være døde og tilnærmet alt av utstyr mangler for å kunne hjelpe de som er rammet. Under middagen i dag, snakket barna om katastrofen og de var begge enige om at vi sannelig har det godt her i Norge. Plutselig sa den eldste smått irritert – har ikke du nettopp fått lønning, Mamma? Noe jeg kunne bekrefte. Hvorpå hun fortsetter – da får du jammen meg sette inn litt penger til UNICEF. Tenk på alt de gjør for barn – sikkert også på Haiti.

Som sagt, så gjort. I kveld sluttet jeg bare å tenke på å gi – jeg gav en enkeltgave på 300 kr øremerket UNICEFs arbeid på Haiti.

Det burde du også. Bare gjør det!