Høytidsskammen

Mange voksne skammer seg over lite nettverk, dårlig økonomi eller personlige problemer, og trekker seg derfor unna i sosiale sammenhenger. I juletiden blir dette ofte ekstra synlig og sårt for dem som strever. Det kan være vanskelig å vite hvem som strever og hvem som trenger litt ekstra kontakt. Men, møter vi alle mennesker i nærmiljøet vårt med åpenhet, raushet og et ønske om å inkludere, vil vi treffe på noen det vil ha ekstra stor betydning for. Å se og inkludere andre voksne, er også å se barna.

Disse ordene skrev jeg på Facebook i dag, som en del av jobben min som fagansvarlig for prosjektet «Du kan være Den ene». Men ordene er ikke bare faglig korrekthet. De er også basert på personlige erfaringer med å være utenfor i jule- og nyttårstiden. Selv om det er skummelt, og jeg fortsatt kan kjenne på skammen over å være «en av dem», tør jeg endelig – inspirert av modige Kathrine Aspaas – å sette ord på noen av disse erfaringene.

Julen for 11 år siden var jeg nyskilt med delt omsorg for barna som da var nesten tre og fem år gamle. Fem tøffe måneder med sorg, fortvilelse og bekymring var tilbakelagt, og så skulle vi altså feire jul og nyttår. Etter en spesiell julaften sammen med min eksmanns familie, og juledager fylt med jobb, var det min tur til å ha barna da nyttårsaften kom. Det er fortsatt sårt å tenke tilbake på den dagen, og nyttårsaften fortsatte i mange år å være den vanskeligste av alle høytidsdager for meg.

Den første nyttårsaften som nyskilt feiret jeg alene med barna, og skamfull som jeg var, turde jeg ikke å fortelle noen at vi ikke var bedt noe sted. Jeg var fortsatt sår, motløs og uendelig sliten etter en tøff høst. Og jeg husker hvordan jeg lengtet etter fellesskap, trøst og det å kunne dele fine opplevelser med de nydelige barna mine, med andre voksne. Jeg husker jeg tenkte at det tross alt var bra at barna var så små at de ikke forstod så mye av nyttårsfeiringen, og heller ikke hadde noe forhold til hvordan de fleste andre markerte inngangen til det nye året – sammen. Jeg smilte bak tårene mens jeg lagde i stand til pølsefest. Jeg smilte bak tårene da vi var ute å tente stjerneskudd og akte i snøen etter barnetv. Og jeg gråt meg i søvn lenge før midnatt, etter å ha lovet meg selv at vi tre aldri skulle ha en slik nyttårsaften igjen – alene.

Vi har fortsatt å ha barna annenhver jul og nyttår. Barna er heldige – de opplever å være omgitt av alle sine i julen. Men nyttårsaften var lenge vanskelig. Ved en anledning lot jeg barna være hos pappaen sin fremfor hos meg, for nettopp å slippe at vi tre skulle være alene. Den beste løsningen for dem – og for meg – som kunne rømme på kveldsvakt og tjene ekstra penger til oss.

Etterhvert møtte jeg en ny mann og min eksmann en ny dame. Barna ble større, og en skulle tro at dette med nyttårsaften løste seg som en følge av dette. Men med dette bød nyttårsaften på nye utfordringer. De fleste av våre venner var i andre livsfaser enn oss. Enten hadde de små barn (betydelig mindre enn mine) – og feiret da med andre som hadde små barn, eller de var single og skulle feste. Det gjorde det vanskelige å skape egne tradisjoner med å be andre. Vi opplevde at «alle» hadde sine egne, og ville ikke trenge oss på.

Da vi en romjul med barna fortsatt ikke var bedt noe sted, kjente jeg panikken stige for hver dag vi nærmet oss nyttårsaften. På impuls, og i redsel for å bli sittende alene og skulle forklare det til barna, løste vi inn bonuspoeng og kastet oss på et fly til utlandet. Privilegerte som vi er (økonomisk) har vi siden reist til utlandet på nyttårsaften annethvert år. For min del alltid med et lite håp på forhånd om å bli invitert et sted med barn, alltid med litt usikkerhet rundt om økonomien ville tillate oss å reise – og alltid med billetter bestilt tett oppunder jul.

På den ene siden har dette fortsatt å være sårt – for meg. På den andre siden har det gitt oss mulighet til å skape en helt egen tradisjon sammen med barna. Det å oppleve nyttårsfering rundt i Europa har gitt oss mange fantastiske minner, og gjort oss enda mer sammensveiset som familie. Det er svært verdifullt, men også vanskelig å snakke om.

Til de få vennene jeg har fortalt om bakgrunnen for tradisjonen vår, er reaksjonene nesten alltid de samme: «Dere som har så stort nettverk – dere må da ha mange å være sammen med?» Andre har sagt: «Men dere kunne jo ha kommet til oss, hvis vi hadde visst at dere ikke hadde noen å være sammen med! Vi som trodde dere hadde mange å velge mellom». Og nettopp slike reaksjoner har gjort det ekstra vanskelig å snakke om hvordan vi opplever dette. For hvordan sier man i fra til andre om dette? Inviterer man seg selv, risikere å være til bry, trenge seg på og inn i andres tradisjoner? Vi er ressursterke og sosiale mennesker, som har vært utafor selv om vi i det daglige er fullstendig innafor.

Livet har forandret seg betydelig de siste par årene. For min del har livet aldri vært bedre. Barna er fjortiser, og vi er omgitt av gode venner og fin familie. I år velger vi faktisk å reise en siste gang til utlandet med barna på nyttårsaften. Neste gang de er hos på nyttårsaften vil de være opptatt med egne venner og festligheter. Nå vil vi nyte samværet med dem så lenge vi kan. Og jeg er ikke lenger redd for å være alene på nyttårsaften.

Med ønske om en raus og inkluderende jule- og nyttårsfeiring!

Reklame

Frihet, toleranse og fellesskap

En annerledes 17.mai-tale. 

Etter ønske fra flere, legger jeg ut talen jeg skal holde under flaggheisingen på Blakstad skole i morgen, den 17.mai. Den er skrevet i taleform – omtrent slik jeg har tenkt å fremføre den.

Kjære alle sammen, 

I dag er endelig en av årets fineste og viktigste dager her. I dag feirer vi at det er 197 år siden Norge fikk sin egen grunnlov. Selv om vi ikke fikk vår fullstendige frihet den dagen – den fikk vi først i 1905 – fikk vi allikevel retten til å styre landet vårt selv, den 17.mai i 1814. At vi er så mange samlet her i dag, viser at det fortsatt er verdt å feire.

For de aller fleste av oss som er til stede, er det en selvfølge, det å bestemme selv. Vi lever i et land hvor vi kan ta frie valg, vi har ytringsfrihet og i utgangspunktet like rettigheter. I Norge har vi mange fordeler som ikke er en selvfølge for andre.

Andre steder i verden lever dessverre millioner av mennesker på flukt fra krig, overgrep og sult. Mange barn lever uten mulighet til å gå på skole eller å få den maten de trenger for å overleve. Mange lever uten identitet – og uten å tilhøre en nasjon, slik vi er heldige å gjøre.

Hva vil det egentlig si, det å tilhøre en nasjon? Enkelt sagt betyr det å dele en historie og være en del av et fellesskap.

Dessverre kan det noen ganger virke som man må være lik alle andre, for å få være en del av dette fellesskapet. Men slik er det ikke! Fellesskap er ikke er det samme som likhet, og det er ikke slik at vi må tenke, handle og VÆRE som alle andre for å få en plass.

Fellesskapet oppnår vi gjennom å være inkluderende, vise respekt og toleranse. På den måten skapes det plass til alle de spennende ulikhetene våre.

Å stå sammen som en nasjon handler om å ta vare på minner, om å føre den historiske arven vi alle er så stolte av videre – det handler om i fellesskap å ta vare på friheten forfedrene våre kjempet for og som vi skal synge om i ”Ja, vi elsker” etterpå. Men det handler om mer. Det handler også om å bry seg om- og se de rundt seg. Særlig de som ikke har det like bra som oss.

Det er ikke uten grunn at vi kaller 17.mai for barnas festdag. Vi går i tog, spiser oss mette på is og god mat. Vi er sammen med venner og familie. Vi leker, jubler og synger. 17.mai er i det hele tatt en dag det er forventet at man skal være glad og i festhumør. Men for barn og unge som av ulike grunner føler seg utenfor, og ikke har så mange venner, er ikke 17.mai slik.

Derfor har jeg, på vegne av FAU ved Blakstad skole, og som en av mange stolte foreldre, to spesielle ønsker for dagen i dag:

At alle bidrar, slik at både voksne og barn skal få kjenne hvor fint det er å være en del av nasjonen vår – og av fellesskapet vårt. Og at ingen – verken store eller små – blir gående alene eller stående utenfor i dag.

Vi håper det blir en varm og inkluderende 17.mai – med latter, glede og mange, mange is i magen. Gratulerer med dagen, alle – og god tur rundt Skaugum!

Tillegg: Jeg håper alle med egne barn eller som skal feire med andres, tar seg tid til å snakke med dem om hvordan de og dere kan inkludere de barna dere vet trenger det. Alle kan bidra til å gjøre usynligheten litt mindre på slike dager. Også voksne kan trenge å bli sett. Det er ikke så mye som skal til – én som bryr seg kan være nok.