I ytringsfrihetens navn

La meg først som sist understreke følgende; jeg er stor tilhenger av de siste årenes demokratisering av informasjon. En utvikling som i all hovedsak er å oppfatte som positiv. Selv er jeg blant dem som svært aktivt benytter meg av den ufiltrerte tilgangen det åpner for, hva informasjon gjennom media angår. Selv skriver jeg om temaer som opptar meg. Jeg deler av egne erfaringer og jeg oppsøker aktivt nettsteder som kan tilfredstille min bunnløse nysgjerrighet. Jeg fråtser i informasjonsveldet – og jeg nyter det.

På min vei gjennom det deilige veldet – og mulighetene det åpenbarer for enkeltindivider til å formidle seg – så hender det at jeg ikke bare blir oppbrakt og forbannet; jeg blir også bekymret.

Vi er gitt retten til fritt å formidle oss innen for gjeldende lovverk.  Det er dog ikke ensbetydende med at vi alle innehar den nødvendige kompetansen vi trenger for å forvalte denne rettigheten på en god og forsvarlig måte. Ikke ovenfor andre – og heller ikke ovenfor oss selv.

Som følge av min nitidige nysgjerrighet, ferdes jeg  i flere sosiale nettsamfunn. Fra tid til annen dumper jeg derfor borti innlegg jeg ikke kan unngå å engasjere meg i. Innleggene omtaler ikke nødvendigvis temaer jeg personlig er opptatt av, men jeg stopper opp fordi jeg fascineres av måten de formidles på, menneskene bak innleggene og ikke minst responsen de utløser.

Stadig oftere dveler jeg ved blogger og innlegg som kommer i konflikt med den forkjemperen for ytringsfrihet som tross alt bor i meg. Dette gjelder spesielt innlegg hvor personen som publiserer åpenbart (eller subtilt) og  grenseløst utleverer seg selv eller en uskyldig tredjepart. Jeg dveler også når innleggene inneholder bagatellisering og/eller latterliggjøring av temaer mange opplever som alvorlige, og attpåtil skjuler seg bak at det hele er ironisk ment. Jeg velger å tro at det er uvitenhet som er drivkraften bak slike innspill. Selvsagt kan det også hende at det rett og slett er så intelligent skrevet at (selv ikke) jeg forstår språket og ironien i det hele.

Goethe sa en gang at ironi er det lile saltkornet som gjør det som serveres spiselig.

Spiselig er derfor et godt stikkord i denne sammenheng. For smaken, ja – den vil forbli subjektiv for den gemene hop også i fremtiden. Allikevel, det betyr ikke at vi ikke selv er ansvarlig for hva vi formidler og hvordan vi formidler det. Formidler vi noe som overskrider grensene for smakløshet, så vi tåle reaksjoner. Mer enn én gang har jeg vært vitne til at slike motreaksjoner mottas med forakt, og med å avskrive menneskelige reaksjoner de ikke liker med snusfornuft eller grove beskyldninger mot den som utfordrer deres sannhet. Det er også min erfaring at dette ofte gjøres av de samme personene som selv ber om respekt for sine livsvalg, synspunkter og som ofte fremstår som usedvanlig åpne og utleverende om sitt eget privatliv.

Det finnes ingen lov mot idioti – ei heller mot uvitenhet. Jeg kan dog ikke fri meg fra å stille spørsmål ved om enkelte regelrett burde bli beskyttet mot seg selv. I små øyeblikk tenker jeg at de (få) det gjelder, bør ha begrenset tilgang til å formidle seg i enkelte nettsamfunn. Utopi selvsagt, men i øyeblikket det tenkes, er det et oppriktig ønske om at de som trenger det, får den nødvendige beskyttelsen de trenger mot å blamere seg selv eller andre.

I forlengelsen av disse spørsmålene, dukker det opp flere spørsmål enn svar.

For:

– Hvem skal i så fall ha ansvaret for å bestemme når man skal gripe inn?

– Hvor skal grensene gå?

– Vil eventuelle begrensninger svekke ytringsfriheten som en demokratisk rettighet?

– Vil det bli det samme som å si at ikke alle burde ha stemmerett?

– Er samfunnsgevinsten større ved at åpenheten får fritt spillerom, og at prisen er at noen driter seg ut, blamerer seg og tar med seg uskyldige i dragsuget?

Hvem har ansvaret når ytringsfriheten i sin mest ekstreme form, fører til manglende egenomsorg og utleverende påstander om andre?

Jeg påberoper meg på ingen måte å eie fasiten på disse spørsmålene. Personlig tror jeg heller ikke at det er riktig at noen gis myndighet til å bestemme svarene.

Derimot må noen tørre å mene noe. Noen må forholde seg aktivt til dem som stadig lever utsatt i forhold til å blamere seg selv eller andre offentlig. Jeg ser det daglig og er ikke upåvirket.

Påvirkes jeg fordi jeg ikke tåler den påtrengende åpenheten som provoserer og utfordrer meg, når det er snakk om temaer som barn, vold, sex og incest?

Eller er det fordi jeg ikke liker meg selv når jeg leser det jeg innerst inne oppfatter som et rop om hjelp – og fordi jeg som ellers i livet har lav terskel for å gripe inn, bry meg om og holde rundt, lar være  i – ytringsfrihetens navn?


Reklame

Manglende selvsensur?

La meg først nevne det, jeg er en stor tilhenger av de siste årenes demokratisering av informasjon. En utvikling som i all hovedsak er å oppfatte som positiv. Selv er jeg blant dem som svært aktivt benytter meg av den ufiltrerte tilgangen det åpner for, hva informasjon gjennom media angår. Jeg skriver om temaer som opptar meg. Jeg deler av egne erfaringer og jeg oppsøker aktivt nettsteder som kan tilfredstille min bunnløse nysgjerrighet på kreti og pleti.

På min vei gjennom informasjonsveldet og mulighetene det åpenbarer for det enkelte individ til å formidle seg, så hender det – ikke så ofte heldigvis, at jeg blir både oppbrakt og forbannet. Men, jeg blir også bekymret. Vi er gitt retten til fritt å formidle oss innen for gjeldende lovverk.  Det er dog ikke ensbetydende med at vi alle innehar den nødvendige kompetansen man trenger for å forvalte denne rettigheten på en god og forsvarlig måte.

Som følge av min nitidige nysgjerrighet, ferdes jeg  i flere sosiale nettsamfunn. Fra tid til annen dumper jeg derfor borti innlegg jeg ikke kan unngå å engasjere meg i. Innleggene omtaler ikke nødvendigvis temaer jeg personlig er opptatt av. Jeg stopper opp fordi jeg fascineres av måten de formidles på, menneskene bak innleggene og ikke minst responsen de utløser.

Stadig oftere dveler jeg ved blogger og innlegg som kommer i konflikt med den forkjemperen for ytringsfrihet som tross alt bor i meg. Dette gjelder spesielt i innlegg hvor personen som publiserer åpenbart (eller subtilt) og  grenseløst utleverer seg selv eller en uskyldig 3.part. Jeg dveler også når innleggene inneholder bagatellisering og/eller latterliggjøring av temaer mange opplever som alvorlige, og attpåtil skjuler seg bak at det hele er ironisk ment. Jeg velger å tro at det er uvitenhet som er drivkraften bak slike innspill. Selvsagt kan det også hende at det rett og slett er så intelligent skrevet at jeg ikke forstår språket og ironien i det hele. Ironi er en kunstform. Det krever sin mann eller kvinne å beherske denne intelligente formen for humor. Spesielt når det gjelder sårbare temaer som selvmord, seksuelt misbruk og seksuell legning. Goethe oppsumerer poenget mitt: «Ironi er det lille saltkornet som gjør det som serveres spiselig.»

Spiselig er derfor et godt stikkord i denne sammenheng. For smaken, ja – den vil forbli subjektiv for den gemene hop også i fremtiden. Allikevel, det betyr ikke at vi ikke selv er ansvarlig for hva vi formidler og hvordan vi formidler det. Formidler vi noe som overskrider grensene for smakløshet, så man tåle reaksjoner. Mer enn én gang har jeg vært vitne til at slike reaksjoner mottas med forakt og med å avskrive menneskelige reaksjoner de ikke liker med snusfornuft. For så å velge og slette kommentarene som ikke passer inn. Det er også min erfaring at dette ofte gjøres av de samme personene som selv ber om respekt for sine livsvalg, synspunkter og som ofte fremstår som usedvanlig åpne og utleverende om sitt eget privatliv.

Det finnes ingen lov mot idioti – ei heller mot uvitenhet. Jeg kan dog ikke fri meg fra å stille spørsmål ved om enkelte regelrett burde bli beskyttet mot seg selv. I enkelte øyeblikk tenker jeg at de (få) det gjelder, bør ha begrenset tilgang til å formidle seg i enkelte nettsamfunn.

I forlengelsen av disse spørsmålene, dukker det opp flere spørsmål enn svar.

For: Hvem skal i så fall ha ansvaret for å bestemme når man skal gripe inn? Hvor skal grensene gå? Vil eventuelle begrensninger svekke ytringsfriheten som en demokratisk rettighet? Vil det bli det samme som å si at ikke alle burde ha stemmerett?  Er samfunnsgevinsten større ved at åpenheten får fritt spillerom, og prisen er at noen driter seg ut og tar med noen få uskyldige i dragsuget?

Hvem har ansvaret når ytringsfriheten i sin mest ekstreme form, fører til manglende egenomsorg og utleverende påstander om andre?

Jeg påberoper meg ikke å eie fasiten på disse spørsmålene. Jeg tror heller ikke det er riktig at noen gis myndighet til å bestemme svarene. Derimot må noen tørre å mene noe. Noen må forholde seg aktivt til dem som i sin uvitenhet om konsekvensene, stadig lever utsatt i forhold til å blamere seg selv eller andre offentlig.

«Fornuften er en sjælden vare
enhver, som ejer den, bør spare»
(Piet Hein)

Åpenhet – for hvem?

Som et tilsvar til J B’s kommentar (som BØR leses) i: http://gcicommunique.wordpress.com/2008/02/28/hjelp-barnet-mitt-er-pa-nett/#comment-72

Åpenhet, J B, det èr politisk korrekt – og også noe jeg er opptatt av å ha med mine små døtre. Jeg ser at dette er med på utvikle dem til reflekterte og solide mennesker. Jeg er ydmyk i forhold til at jeg får være med å forme dem til nettopp det. Og jeg blir stadig både stolt og overrasket over at jeg uten kraftanstrengelser, hver dag etter skoletid, får sms fra den eldste med spørsmål om hun får lov til å bruke pcen – og om det er greit at hun går inn på den og den nettsiden.

Tilbake til temaet ditt – åpenhet. Selv er jeg et ektefødt hippiebarn med alt hva det har innebåret gjennom oppveksten. I hele mitt yrkesaktive liv har jeg jobbet med mennesker i krise og mennesker som har fått grensene sine tråkket over i ulike sammenhenger. De senere årene har jeg jobbet spesielt med barn av psykisk syke – uten at jeg på noe måte mener å ha grunnlag for å mene at du er det, J B. Dog er det noen likhetstrekk mellom deg og mine hippieforeldre – samt foreldre som av grunner de ikke selv er herre over, tråkker over et barns grenser.

De fleste definisjoner om overgrep mot barn legger vekt på at overgrepet skjer ut fra den eldres (overgripers) behov, og på bekostning av den yngres (barnets) behov. På denne måten pålegges den eldste ansvaret for handlingene, uavhengig av barnas reaksjoner, oppførsel eller handlinger (Poulsson 1992). Slik jeg tolker det vil man altså være opptatt av hvem som intellektuelt sett er den svakeste parten (dette gjelder også når det foregår grenseoverskridelser mellom to voksne). Konklusjonen blir at overgrep/grenseoveskridelser skjer når det er manglende likevekt mellom personene i handlingen. Og det er her jeg kjenner vemmelsen komme over meg. Jeg sitter ikke her og påstår at jeg vet hva som er riktig for andres barn – heller ikke ditt. Men, jeg vet mye om å være et barn som tidlig får innsyn i – samt en slags subtil deltagelse i de voksnes verden. Alt på grunnlag av en misforstått oppfatning om at åpenhet er det eneste saliggjørende og riktige.

Åpenhet for hvem – og hvorfor?

Selv opplevde jeg jeg det som krenkende og svært utrygt – dette å bli vist og forklart i detalj om temaer jeg ikke ante fantes eller ønsket å utforske. Som voksen tenker jeg at det lå en slags rettferdiggjøring over egen livsstil og valg i de handlingene. I tillegg tror jeg oppriktig på at det ikke var vondt ment. Allikevel så følte jeg både som barn – og senere som voksen, at jeg ble påtvunget en innsikt og kunnskap jeg ikke ønsket å ha, og som jeg heller ikke visste hva jeg skulle bruke til. Selvsagt protesterte jeg ikke heller, for jeg trodde at dette var det “normale”. Dvs . intuisjonen min sa alltid noe annet, men som barn har man nødvendigvis ikke ordene for den sjette sansen.

I vennegjengen fikk jeg masse kred for å ha den kuleste og peneste moren som man kunne snakke med om alt. Innvendig skjemtes jeg ofte, og fryktet i blant at disse temaene skulle komme opp når jeg hadde venner på besøk. Selvsagt skjønner jeg i dag at de var drevet av en normal barnlig nysgjerrighet – og at det hele hadde et eksotisk preg muligens. Men, dog – for meg var det like fullt, og uten at jeg på noe tidspunkt kunne tilkjennegi det, ofte forbundet med usikkerhet og flauhet. Selv om jeg utad bare var stolt over den kule moren min som vennene oppfattet mer som venninne enn mor. Og faren min som i gode perioder fremstod som tøff og annerledes, med sin ring i øret og svære stereoanlegg. Det skal også nevnes at jeg mer enn gjerne briljerte med min kunnskap for å styrke min posisjon.

Når alt dette er sagt; jeg er overhodet ikke å betrakte som et offer i noen forstand. Men, jeg er blant dem som velmenende nok, har opplevd å få grensene sine tråkket over altfor tidlig – ved å bli dyttet inn i de voksnes verden på premisser som ikke alltid var mine egne. Dette har selvsagt hatt konsekvenser for meg i forhold til hvordan og hva jeg har tenkt om sex, nærhet og tabuer – og det har gitt meg utfordringer jeg gjerne skulle ha vært spart for. Hovedpoenget mitt er; at åpenhet – ja, det er riktig og bra. Men informasjonen må være tilpasset og i takt med barnets utvikling og modenhet. Noe som utelukkende er den voksnes ansvar. Hvilke forutsetniger hadde DITT barn, J B, for å protestere mot informasjonen hun ble gitt?

Sett også fra et profesjonelt ståsted etter mange år med klinisk erfaring på området, så er min påstand at: Barn har krav på tilpasset informasjon, beskyttelse og visshet om de får være nettopp barn – med alt hva det innebærer av uskyld, EGNE oppdagelser og naivitet.