I skrivende stund ligger jeg under pleddet og nyter formiddagskaffen til tonene av Nyttårskonserten. I mitt stille og tidvis krøllete sinn, gjør jeg opp status for året som har gått. Et år som i sannhet har båret preg av å inneholde A first time for a lot of things. Jeg surfer på nyheter fra det siste døgnet og hekter meg – for første gang i historien, ved Kongens nyttårstale. Ikke hele naturligvis – selv om den må sies å være en av de bedre han har lest opp fra arket sitt. Men én ting griper meg i særdeleshet; det lille avsnittet om å holde høyden for ikke å gå seg vill i fjellet. Om å ha en ledestjerne for å makte å se ut over sin egen situasjon selv i tunge tider.
2008 var kontrastenes år – på godt og vondt. Et turbulent år, med utfordringer som tilsynelatende ingen ende ville ta, og som også satte den fysiske helsen på store prøvelser. Men, mest av alt – i retrospektiv naturligvis, brakte det med seg klarsyn, handlekraft, mot, fleksibilitet, nærhet og berikelse.
2009 skal i følge en herlig dame jeg kjenner, bli Det beste året. For å siterer meg selv – og Freud i innlegget Lykke(lig)?: ”Lykke er fra naturens side bare et episodisk fenomen. Enhver situasjon som er ønsket ut i fra prinsippet om fornøyelse, vil bare produsere en mild følelse av tilfredshet. Vi er laget slik at vi bare kan kjenne intens nytelse og lykke når kontrastene finnes, men i veldig liten grad bare ut i fra “The state of things” – så bør også det kommende året inneholde kontraster. Slik det ekstreme 2008 åpenbarte seg, vil kontrastene fortsatt kjennes. Noen av dem kan dog med fordel utlignes eller forsterkes noe allikevel:
· Tids- og energityver: Jeg har de siste årene oppdaget at jeg har en tendens til å komme i kontakt med enkelte mennesker som veldig gjerne vil ha noe av meg, og gjerne mye av dette noe. Det er selvsagt ikke leit i utgangspunktet. Det er nemlig slik for meg; at den største lykken består faktisk i å glede andre. Og jeg har mye å dele av. Men, dette ”noe” viser seg i stor grad å handle om et ønske om bunnløse bekreftelser, råd, tilstedeværelse og trøst – uten en sjelden (og spontan) gang å kunne gi det samme eller andre ting tilbake. Etter hvert har jeg måtte bekjenne for meg selv at jeg ikke er utømmelig, og at jeg også trenger påfyll uten å måtte be om det. Derfor: I 2009 skal jeg bli mer gjerrig på bruk av tiden min. Noe som betyr at jeg skal sette av betydelig mer tid til dem og det som er viktig. Jeg skal nyte og elske mer.
· Regnskapsføring: Jeg har alltid vært en kløne med tall, noe mange sikkert gjerne bekrefter. Men, 2008 lærte meg ett og annet om en spesiell form for regnskapsføring; det å leve med regnskap som aldri går helt opp. Hvor mange mennesker skal slites i stykker, være engstelige, bli syke av bekymringer, skremmes og lures for at ett menneske velger, (ja, det kan diskuteres om det er et reelt valg), å gå til grunne? Mange vil hevde at også denne typen regnskapsføring er enkel, og at det bare er å gjøre sånn og slik, og trekke fra ”det/den” som (ikke) passer inn – alt ettersom. Jeg er ikke snauere enn at jeg kjenner det omtrentlige svaret på mitt komplekse regnskap. Men: Jeg skal greie å holde meg rimelig innenfor budsjettet, selv om det tidvis kan bli en utfordring å holde de røde tallene så lave som mulig.
· Åpenhet: I 2008 gikk jeg mange runder med meg selv i forhold til å skrive og snakke åpent om å være pårørende, og om det er noe som er i overkant personlig å dele med andre. (Jeg skal ikke slutte å gå disse rundene) Og ja, det er det kanskje? For mange foretrekker absolutt det ikke å vite. Dessuten foretrekker mange rundt meg at jeg bare skal være Happy Krøll, noe jeg absolutt er mesteparten av tiden. Allikevel, det å leve med en rusmisbruker tett inn på livet i mange, mange år, har begrenset livet mitt en hel del. Jeg har vært et gissel – både i min egen skam og sorg. Men, også fordi jeg har følt at jeg har måttet beskytte og hjelpe. Og fordi jeg har brukt resten av tiden på å rettferdiggjøre min egen samvittighet over å ha det bra. Så: Jeg har bestemt meg for 2009 skal være året for åpenhet. Kan jeg bidra til større åpenhet om dette temaet på generell basis, så skal jeg det! Jeg har et rimelig avklart og reflektert forhold til dette etter hvert. Dessuten har jeg mer erfaring enn jeg håper noen andre vil få. For meg har følgende skapt en slags mening med å gå igjennom dette: At jeg kan dele, delta og debattere – så flere kan forstå mer
Berikelser: Jeg har snart nevnt det til det kjedsommelige at 2008 var et kontrastenes år. Men, det har også vært et berikelsens- og utviklingens år. Av alle ting ble en luksuriøs familieferie i Egypt en sterkt medvirkende/utløsende faktor til en del viktige selverkjennelser og møter med meg selv i døren. I 2008 innså jeg for alvor at jeg begynte å bli en person jeg ikke helt kjente igjen på enkelte områder (jeg vet også hvorfor). En person i overkant opptatt av luksusferier, utdannelse og fete jobber. At folk som var sånn eller slik, ikke var forenlige med meg og mitt, og derfor ikke verdt nærmere bekjentskap. I 2008 ble jeg beriket og velsignet med nære og fine bekjentskaper med mennesker som både lever og tror annerledes enn meg. Mennesker jeg vet kommer til å forbli i hjertet mitt, selv om jeg ikke selger Audien eller flytter fra rekkehuset i Asker av den grunn. Mennesker som ser hvem jeg er – og som tåler at jeg ikke alltid har det bra. Mennesker som aksepterer valgene mine. Ekte, gode og nære opplevelser måles ikke i luksus – men ER (en nødvendig) luksus og ingen menneskerett. Derfor: 2009 skal være fortsettelsen på resten av det livet jeg ønsker meg. Jeg skal gå inn i det nye året med sansene og sinnet åpent. Jeg skal leve og være i utvikling. Jeg skal være den jeg er – og være tilfreds med det.
De siste årene spesielt, har jeg ofte erfart at kart og terreng ikke alltid stemmer overens. Jeg har gitt både kart, vær og skotøy skylden for avstikkerne mine – og for at jeg har gått meg vill. Irriterende nok, men heldigvis; så har jeg oppdaget at kartet jeg navigerte etter var gammelt. Nesten samtidig oppdaget jeg at det finnes andre måter å holde det på, slik at det blir lettere å tyde. Jeg utelukker ikke at jeg fortsatt kan komme til å gå meg vill iblant. Men. Jeg har oppdaget min lederstjerne og jeg er ikke lengre redd. Jeg vet så uendelig mye mer om hvordan jeg skal holde høyden i 2009.
A Curly Life 