Hjertemøter

I natt har jeg grått og ledd om hverandre. Til tross for mye vin og lite søvn, er jeg overraskende opplagt og i svært godt humør. Jeg har rett og slett – for første gang mitt liv – opplevd ikke å være for mye, og det til tross for en erfaringskoffert som til tider er i overkant sprekkferdig – på godt vondt.

Jeg har det meste av livet levd med en følelse av ikke å bli sett som den jeg er. I tidligere år, gav jeg andre skylden for dette. Jeg mener fortsatt at det har et snev av sannhet i seg; det handler om vilje, lyst og mot til å se – eller manglende sådan.

Som voksen, blir det stadig tydeligere for meg at det i mange, mange år også har handlet om hva jeg selv ikke har turd å se og at jeg nærmest har vært besatt av ikke bare å være sterk – men å være den sterkeste. For å kunne klare det, har det som regel – for å være på den sikre siden – lønnet seg å holde en armelengdes avstand. Slikt blir man egentlig ganske sliten av.

hjertemøterSå skjer det, slik jeg har vært heldig å erfare det siste halvåret, at man møter mennesker som tar en med storm. Mennesker som sier hva de ser, anerkjenner, spør og  konfronterer. Som griper tak i armen når du er i ferd med å sykle utfor fortauskanten. Fine mennesker som røsker tak i hjerterota uten planer om noen gang å slippe. Jeg har hatt et par slike hjertemøter i det siste.

Det finnes mange former for kjærlighet og jeg er rik!

Reklame