Skammen

Et ungt menneske med venner kommer ramlende inn på togvognen jeg sitter i. De smiler og tøyser, og støyen de lager får meg til å heve blikket fra boken ett lite øyeblikk. Den ene av dem dulter borti sidemannen, og i det vedkommende rigger seg til på setet, møtes blikkene våre.

Vedkommende blir brått stille og tankefull – jeg ser det gjør vondt.  Jeg representerer alt som ikke var, men nå er. Skammen og stigmaet – psykiatrien.

I løpet av et nanosekund forsvinner gleden, leken og fremtidsblikket. Tilbake er sorgen og stillheten.

Jeg vender blikket ned i boken, men ordene fester seg ikke.

Neste gang jeg hever blikket er vedkommende borte.

Reklame