Jeg ligger under pleddet i nyvasket og ferieklart hus. Det har vært en intens og kontrastfylt sommer så langt, men jeg kjenner en inderlig ro og tilfredshet jeg ikke har kjent på lenge. Ferien har såvidt begynt – og jeg er allerede fylt av gode sommerminner og hjertemøter.
Bokutgivelse, foredrag og ny jobb har på sett og vis snudd opp ned på livet. Jeg opplever utrolige og spennende ting, jeg møter stadig nye mennesker – og jeg vet jeg er privilegert. Men, det skal ikke underslås at jeg tidvis har følt meg utmattet og oppspist – både av egne og andres forventninger til engasjement og tilstedeværelse. Det, i kombinasjon med å miste betydningsfull alenetid, som tidligere har blitt brukt til å tenke, skrive og bare være til, har gjort meg både sliten og trist. Stadig oftere har jeg tatt meg selv i å lure på hvor denne tomhetsfølelsen og tristheten kommer fra – jeg som har alt og tilsynelatende får til mye. Sommeren har gitt meg svar på det opplagte – jeg har hatt- og tatt meg for lite tid til de viktige tingene.
Roen og tilfredsheten jeg kjenner, handler om mye – om valg som er tatt og om stier som skal utforskes. Men mest av alt handler det om betydningen av ekte vennskap. Om å ha venner som tåler at jeg har vært sliten, at jeg har avlyst kaffekopper og middager, at jeg har vært trist og sinna. Venner som med tydelig nærhet og ro, har vært der, hørt på- og holdt ut med meg. Venner som ikke har klandret meg eller beskyldt meg for å være overfladisk og selvopptatt når jeg har trengt tid til å samle meg.
Aldri har jeg hatt en sommer hvor jeg har ledd mer, delt flere hemmeligheter, danset til flere lyse morgener eller drukket mer vin.
Aldri har jeg kjent betydningen av ekte vennskap mer enn i sommer.
A Curly Life 