Juledagsmorgen – stillhet og ettertanke

Det er juledagsmorgen og helt stille i huset. De siste dagene har vært intense og svært kontrastfylte. Jeg er sliten og trøtt til tross for 10 timer søvn. Hodet er fullt av krøllete tanker og hjertet flommer over.

Dagene har vært fylt med hyggelige juleforbredelser, lykkelige barn med store forventninger til julen, fine pakker og familiesamvær. Samværet ble annerledes enn det som var tenkt. Grunnet en smertelig titt på baksiden av det å være en person med sterk stemme og offentlig profil, var jeg både lei meg og litt fraværende.

Hendelsen satte i gang mange tanker og nødvendige oppgjør med meg selv. For, som mor til verdens beste barn, har jeg et ansvar langt utover mitt eget ve og vel. Til tross for over hundre varme og støttende tilbakemeldinger i etterkant, er jeg nødt til å ta stilling til om jeg for det ene kan betale prisen det har – og om jeg er tøff nok til det. For det andre – om jeg er villig til å betale prisen. Akkurat nå er jeg bare sliten og besitter ingen åpenbare svar.

De siste dagene har også vært fylt av spesielle vakter på jobb. Det slutter aldri å gripe og berøre meg dypt, det å være en del av andre menneskers liv når de er på sitt mest sårbare og livet kjennes ulevelig. Å få være det i juletiden – hvor det som er godt blir enda bedre og det som er sårt og vondt, desto vondere – er forbundet med en sterk følelse av ydmykhet. Jeg jobbet kveldsvakt i går, og til tross for alvoret som preger en psykiatrisk avdeling, hadde jeg en av de fineste julaftene på mange år. Det var en kveld fylt av nære stunder, alvorlige samtaler, glede, fortvilelse, samhold og håp. Masse håp.

På vei til midnattsmesse i Trefoldighetskirken etter vaktens slutt, smilte og gråt jeg om hverandre ved tanken på at jeg har verdens beste, mest slitsomme og viktige jobb.

Da jeg omsider sank ned på en benk i den vakre kirken sent i går kveld – allerede berørt – så opplevde jeg noe jeg har lovet meg selv aldri å glemme, og som får meg til å tenke på en god venninnes mantra: Alt er slik det er ment å være.

For – til tross for at hele resten av «vår benk» var tom, satt vi (av en eller annen grunn) ikke helt inntil kanten på benkeraden. Rett før messen startet, kom en enslig eldre dame bort til oss. Hun nikket hei og ønsket god jul som om vi var kjente, før hun satte seg ned på den lille ledige plassen inntil kanten. Så var vi plutselig ikke alene noen av oss. Midt på benken foran oss (som ellers var tom) satt en enslig mann. En man kunne se hadde levd- og fortsatt lever hardt. En som i sitt utenforskap satt med varme, oppspilte øyne og nikket smilende til alle rundt seg i kirken. Rett etter «vår dame» hadde satt seg, kom fire venninner og satte seg ved siden av den enslige mannen. Han hilste høflig på alle fire og ønsket dem velkommen til å sitte hos seg. Så var heller ikke han- og heller ikke jentene alene.

Under messen var det lagt inn at man kunne ta dem som var i nærheten i hånden og ønske dem fred. Mannen på raden foran oss håndhilste fast og gav alle på samme benk, benken foran og oss på benken bak, verdens varmeste klem. Da det like etter var bønn for alle hjemløse, de som sitter i fengsel, er innlagt på sykehus og alle som ikke kan være sammen med barna sine, kom tårene og tankene.

Vi avsluttet med å synge Deilig er jorden og mannen på benken foran oss gråt så han ristet.

Fylt av egne bekymringer og savn, kjente jeg sterkt på meg at de klemmene og håndtrykkene han delte så generøst med oss rundt seg – oss med iPhone i lomma, Audi utenfor kirken, sprengfylte kjøleskap og dusinvis av gaver og julekort – kanskje var det han opplevde av fysisk kontakt og fellesskap dette året.

Brått fikk mine egne bekymringer og savn en ny dimensjon og en viktig påminner – jeg har ikke alt, men jeg mangler heller ingenting.

Å være en som lar seg skinne på

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at det har vært stille fra meg fordi jeg har vært opptatt med det jeg burde være opptatt med – sluttføringen av Den store mobbeboka for voksne. Dessverre er ikke det tilfellet. Sannheten er at ordene har druknet i en overveldende flom av tanker, sorg, uro og bekymringer. I utmattende og sterk kontrast til alt det fantastiske som har skjedd – og som fortsatt skjer.

Jeg har ventet og tenkt – at en morgen eller natt – så våkner jeg med svarene jeg mangler. Da vil tomrommene som har vært årsak til våkenetter og bekymringer igjen fylles. I helgen – en magisk, intens og befriende helg på vakre og sjelfulle Englegaard – fant jeg ro og mange svar.

Lørdag kveld var vi på konsert med Bjørn Eidsvåg i Ansgar Kapell rett utenfor Kristiansand. Et kapell som best kan beskrives som et varmt og vakkert rom fyllt med betydelig mer enn bibelsk symbolikk. Bjørn Eidsvåg hadde på forhånd antydet at han trodde det kom til å bli en vakker opplevelse i dette hellige rommet for stillhet, undring og endring.

Jeg var døsig og mett på deilig mat og god vin da vi ankom kapellet, men bråvåknet under åpningssangen Bakom. «Å tørre og være en som lar seg skinne på» – ordene jeg manglet for uroen jeg har følt de siste ukene. Følelsen av stå foran noe stort og fantastisk som åpenbarer seg og inviterer deg inn, men som det er skummelt å ta i mot, fordi det betyr å gi avkall på det som er trygt – men ikke nødvendigvis godt. Redselen for å mislykkes med det jeg holder på med og frykten for å skuffe alle som tror på-  og heier på meg. Vegringen mot å ta i mot andres godhet, hjelp og omtanke. Redselen for å velge og overgi seg til troen på at livet er godt ment.

I det hellige rommet for stillhet, undring og endring, ble det plutselig tydelig – men også gyldig – at det i blant krever mot å tørre og ha det godt.

Litt senere – under sangen Evig hvile, med et mektig og svært høytidelig akkompagnement – kjente jeg gammel sorg forlate kroppen idet jeg tok inn ordene «Ingenting blir noen gang som før, og før kommer aldri mer igjen». Etter å ha speidet etter muligheter og håp, virket det plutselig opplagt hva jeg må gjøre og hvor jeg må begynne. Mens tårene trillet, kjente jeg en inderlig lykke og tilfredshet over svaret.

Etter konserten ble vi sittende på et hyggelig utested å drikke, le og fryde oss før vi kjørte tilbake til Englegaard. Under bilturen opplevde jeg noe jeg ikke har opplevd på flere år. Etter en fantastisk kommentar fra baksetet, begynte vi å le alle fire – vi gapskrattet og klarte ikke å slutte. Jeg lo med hele kroppen. Jeg lo så jeg gråt og tårene sprutet.

I det øyeblikket kjente jeg at jeg egentlig aldri har glemt hvem jeg er – jeg har bare latt det sove.

I kritthvit himmelseng på rommet Roligheden, har jeg sovet mange timer sammenhengende. Jeg har ledd, drukket, spist, lyttet, diskutert, grått, betrodd og blitt betrodd. To døgn i forskjellighet, nærhet og fellesskap.

Jeg har åpnet opp og tar i mot. Jeg er en som lar seg skinne på.

Verdens bokdag – for ettertanke og fellesskap

Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg hatt et ytterst lidenskapelig forhold til å bli lest for, selv lese og ikke minst til å eie bøker. For noen år siden, etter en periode med studier og små barn, ble sjokket derfor stort da jeg gikk jeg inn i en  kataton tilstand av lesevegring. Jeg fortsatte å kjøpe bøker, men bøkene forble uåpnede over en lang periode. I en samtale med min mor, hvor jeg i kraftige ordelag gav uttrykk for det jeg opplevde som et stort tap, sa hun noe jeg ikke glemmer – Det er ikke det minste rart at du trenger en pause fra bøkene. Faktisk er jeg lettet over at du lar andre impulser komme til. Du er ikke bare belest, du er jo forlest…

et-lite-utvalgHun utdypet påstanden ved å fortelle om bekymringene hun hadde hatt for meg og en nær venninne i ungdomsårene. Som 12-13 åringer låste vi oss inne på badet og rigget oss til på det oppvarmede badegulvet med bøker og stearinlys. Der leste- og diskuterte vi oss igjennom bøker som Vinterbarn av Dea Trier Mørch, Psykoanalysen av Sigmund Freud, Profeten av Kahlil Gibran og sist men ikke minst Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera – forøvrig en av de viktigste bøkene i livet mitt så langt.

Som voksen smiler jeg godt av denne perioden. Som forelder selv, forstår jeg at bekymringen hennes bunnet i et ønske om at vi skulle gjøre mer lystige ting som barn (vi opplevde ikke oss selv som barn…) vanligvis driver med i den alderen. I ettertid tror jeg ikke at jeg gikk glipp av noe annet og viktigere ved å ligge på badegulvet og lese. Tvert i mot er jeg overbevist om at fri tilgang  til bøker – gjennom en mor som selv er mer enn middels belest – har vært med å forme meg til den jeg er. I tillegg til å bli opplyst og få svar på de underligste spørsmål gjennom litteraturen, fungerer fortsatt bøkene som en hverdagsflukt til et univers hvor bare ordene og jeg eksisterer.

Som mor selv, er det en fryd å oppleve at egne barn for lengst har utviklet et lidenskapelig forhold til bøker og litteratur generelt. Begge elsker å eie bøker og har siden de var små, sovnet med sengene fulle av bøker og blader. Den eldste ønsker seg som regel – mest av alt – bøker til jul og bursdager. Sammen kan vi gå timesvis i store bokhandlere. Ingen av oss liker å bli avbrutt av velmenende selgere mens vi dypdykker i hyllene…

Fra barna var små har jeg avsluttet hver kveld med høytlesning under pleddet i sofaen eller i sengen. Ingen stunder er prinsessehyllebedre eller har større betydning enn akkurat disse øyeblikkene hvor vi har ledd og grått oss igjennom bøker som Alice i Eventyrland av Lewis Caroll (ikke ante jeg at det egentlig var en reise i galskap og like mye en bok for voksne…), Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéri (vakker og lyrisk filosofi for barn og voksne) og for ikke å glemme Don Quijote fortalt til barn av Rosa Navorro Durán (opprinnelig av Miguel de Cervantes) – med fantastiske illustrasjoner av Francesc Rovira. Dustene av Roald Dahl er forøvrig en bok ingen av oss heller glemmer, etter at den eldste en smule betuttet over sin egen oppdagelse, uttrykte med referanse til Fru Dust, som har blitt skrekkelig stygg av alle de stygge tankene hun tenker – Ikke rart jeg har blitt så pen da, jeg som  bare tenker gode tanker…

Nå skal jeg sette meg ut i solen og nyte resten av den nydelige novellesamlingen Bavian av Naja Marie Aidt. Når dag har blitt til kveld, skal vi avslutte sammen på sengekanten til minsteprinsessen med Adam den tredje i fjerde av Torun Lian – en sterk og vakker skildring om mobbing, vennskap og forelskelse.

Dagens tips: Twitter får du mange gode anbefalinger samt lenker til bloggposter om Verdens bokdag ved å søke opp #bokdag.

«Samme sommer begynte moren å lære ham å lese. Bøkene hadde han eid lenge og tenkt meget på hvorledes det skulle gå til når også de begynte å tale» (Bjørnstjerne Bjørnson)

Fra bokhandlerforeningens nettsider i anledning Verdens bokdag:

  • Verdens bokdag bygger på en gammel tradisjon fra Barcelona, der man hvert år på samme dag setter byen i bokens tegn.
  • I 1995 bestemte UNESCO at 23. april skal være Verdens bok- og opphavsrettdag. En festdag for boken, men også en dag for ettertanke og fellesskap. Røttene til Verdens bokdag er mange århundre lange. I middelalderen feiret katalonierne i Barcelona sin skytsengel Sankt George 23. april med opplesing og poesikonkurranse. Bokdagen har siden vært en overdådig folkefest i Barcelona, der tradisjonen er at man gir en bok og en rose til en man er glad i.
  • I Norge har vi feiret Verdens bokdag siden 1997. Bokhandler, bibliotek, skoler og foreninger er med på festen.
  • Verdens bokdag kaller på internasjonal solidaritet. FNs verdenserklæring slår fast alle menneskers rett til frie ytringer, frie meninger og rett til fritt å skaffe seg informasjon. Disse rettighetene krenkes i mange land der forfattere forfølges, fengsles og henrettes.
  • UNESCO er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. UNESCO arbeider for å styrke leseevnen hos folk og verne forfatternes opphavsrett, fordi «bøker utvikler vår felles viten om verden og inspirerer til forståelse, toleranse og dialog».