Som en blogger kjent for å være opptatt av helse- og sosialpolitiske problemstillinger, var jeg heldig å bli invitert til Legeforeningens møte i går – om etiske dilemmaer i helsevesenet. Tidligere på dagen hadde foreningen en pressekonferanse hvor de presenterte sitt nye nettkurs i etikk, og dette kurset dannet grunnlaget for kveldens dialogmøte. Kurset er tellende for leger under spesialistutdannelse, men åpner også for spennende tverrfaglige diskusjoner, og er aktuelt både for studenter og pårørende.
Jeg festet meg spesielt ved følgende problemstillinger:
Informasjon og kommunikasjon Jeg har selv som pasient på somatisk sykehus, opplevd overtramp både når det gjelder informasjon og kommunikasjon. I mitt tilfelle førte det til alvorlige og unødvendige komplikasjoner av helsetilstanden. Til tross for at legene og sykepleierne ved avdelingen visste om feilmedisineringen, sa ingen noe før jeg selv oppdaget det.
Hva velger vi å holde tilbake av informasjon – og hvorfor? Er det slik at om feilen ikke fører til livstruende tilstander og ikke blir oppdaget av pasienten selv, så er det ok å la være og informere om det som har skjedd? Man kan tenke seg at det handler om å beskytte seg selv eller kolleger mot å tape ansikt, men kanskje lar man også være å informere under dekke av at det er mindre belastende for pasienten?
Verdier og ansvar Med hvilken rett – om noen – kan helsepersonell på vegne av en pasient , beslutte at vedkommende ikke skal få vite om feilbehandling? Er det mulig å gi god og riktig behandling ved å la den medisinskfaglige kunnskapen være førende uten at egne verdier, tro og moralske standard legger begrensninger eller føringer?
Juss og ressurser Guri Birkeland fra Pasientforeningen, snakket i går om at helsepersonell ofte, i frykt for å gjøre feil i juridisk forstand, setter pasientens beste til side for å ha sitt på det rene. Disse uttalelsene var spesielt rettet mot psykiatrien. Hennes tese er at dette kan hindre pasientens behandling, og i verste fall føre til bruk av tvang som kunne ha vært unngått ved tidligere intervensjon. Det tror jeg dessverre er et sørgelig faktum, til tross for at det ved mange sykehus jobbes systematisk for å redusere bruken av tvang.
Men det er også en annen side ved dette. I redsel for den samme jussen, samfunnets sterke fokus på at bruk av tvang skal reduseres og mangel på ressurser, kan det også oppstå situasjoner hvor behandlingsapparatet vegrer seg for å gripe inn med det som kan være nødvendig bruk av tvang. På den måten kan behandlingsapparatet bidra til at svært psykotiske eller maniske pasienter blamerer seg, setter seg i dyp økonomisk gjeld, setter arbeid og nære relasjoner på spill – og i verste fall mister omsorgen for barn. Hvem har ansvaret da?
Etiske utfordringer angår oss alle Gjennom tre svært sterke og troverdige filmer ble vi tatt med på en reise gjennom etiske dilemmaer vi som helseansatte ofte står ovenfor. I min arbeidshverdag på psykiatrisk avdeling, står vi daglig ovenfor beinharde prioriteringer både når det gjelder hvem som fortsatt skal få et behandlingstilbud og dilemmaer relatert til bruk av tvang. Selv om det i siste instans er ansvarlig overlege som beslutter og er faglig ansvarlig, baseres svært mange av vedkommendes avgjørelser på observasjoner og informasjon fra andre yrkesgrupper. Disse blir ofte ansvarlige for å gjennomføre legens beslutninger.
For at slike kurs, etter min mening, skal kunne oppnå ønsket effekt, må derfor også øvrige yrkesgrupper læres opp i og involveres i diskusjoner rundt etiske problemstillinger. Dessverre er fortsatt deler av det offentlige helsevesenet preget av en snever hierarkisk tankegang, som skaper få fora hvor slike problemstillinger kan diskuteres på tvers av yrkesgrupper.
Legeforening har gjennom sitt nye kurs, en svært god mulighet til å påvirke i forhold til åpenhet om vanskelige temaer – på tvers av posisjon og kompetanse. Jeg applauderer initiativet og håper dette kurset blir obligatorisk for alle ansatte i helsevesenet.
Kurset ligger åpent og gratis på Legeforeningens nettsider
Les mer om Legenes (helsepersonells) etiske utfordringer i dagens Aftenposten
A Curly Life 