Veien til #drømmejobben

Det siste året har vært en fantastisk og magisk reise på mange måter –  tross sykdom og andre store utfordringer. Fra en relativt anonym bloggertilværelse har jeg ikke bare blitt en profilert blogger, men også forfatter og straks ansatt i UNICEF Norge. Alt takket være bruk av- og tilstedeværelse i sosiale medier (Wikipedia).

9.oktober i fjor, fikk jeg en kommentar fra Tone Dalen i UNICEF Norge på innlegget «Et lite stykke flerkulturistan». Hun ytret ønske om kontakt, da de, som hun skrev, oppfattet meg som en spennende blogger.

Jeg har konsekvent sagt nei til forespørsler om reklame på bloggen min, samt takket nei til tilbud om å skifte bloggplattform. Jeg har også fått forespørsler fra frivillige organisasjoner om å skrive om deres virksomhet, noe jeg også har takket nei til. Fordi UNICEF er en organisasjon med et verdigrunnlag jeg har stor respekt for, lot jeg nysgjerrigheten ta overhånd, og kontaktet Tone Dalen. Vi avtalte et møte hvor vi snakket om sosiale medier og jeg gav tilbakemeldinger på det de hadde gjort så langt – sett fra et brukerperspektiv. Jeg fikk i samme møte vite at Henriette Hedløv i Halogen, hadde anbefalt UNICEF å ta kontakt med meg.

Dette førte til et møte med generalsekretær Kjersti Fløgstad, hvor vi snakket om barn, blogging og bruk av sosiale medier. Etter dette holdt vi kontakt gjennom Facebook, Twitter og blogg. På nyåret ba Kjersti Fløgstad om et nytt møte med meg, etter å ha bitt seg merke i tanker jeg hadde presentert på Facebook og Twitter. Disse tankene handlet om en annerledes og positiv tilnærming til mobbing – et undervisningsopplegg for foreldre og barn – nokså sammenfallende med UNICEFs tanker for et nytt prosjekt.

På dette møtet ble jeg presentert for deres ferske tanker og et ønske om å samarbeide rundt å videreføre «Den ene-tanken» over i skolen og implementere den i den allerede eksisterende fadderordningen på barneskolen. Jeg ble også invitert til å være med i UNICEFs referansegruppe til prosjektet «Den ene». I et slikt møte nevnte Kjersti Fløgstad at de hadde bestemt seg for å ansette en person i ett års engasjement for å jobbe med et venneprosjekt relatert til «Den ene». Da hun nevnte stillingens oppgaver og ønskede kvalifikasjoner, ba jeg om å få to ord med henne etter møtet. Nokså himmelfallen tenkte jeg at det er jo meg hun beskriver – dette er akkurat den jobben jeg har drømt om! Eplekjekk, men rødmende, gikk jeg inn på kontoret hennes og sa noe sånt som at: «Men, da må dere jo ansette meg! Jeg er den personen du beskrev på møtet».

Etter å ha sendt over CV og vært igjennom to intervjurunder, gikk jeg inn i en usedvanlig spennende ventetid med en sterk følelse av at denne jobben var ment for meg. På lanseringfesten til «mobbeboken»  «Fordi jeg fortjener det?» (Humanist forlag) 19.februar, holdt Kjersti Fløgstad en flott og gripende tale til meg og bokprosjektet (kan leses i hennes blogg). Jeg var da fortsatt uvitende om jeg kom til å få stillingen eller ikke – og var som fjetret av spenning hele kvelden.

Dagen etter ringte kommunikasjonssjefen i UNICEF Norge, Anita Daae og gav meg den gledelige nyheten:»Kristin, jeg har gleden av å fortelle deg at du er innstilt som nr.1 til prosjektlederstillingen i «Venneprosjektet. Vi håper du vil ha stillingen og gleder oss til du begynner hos oss».

Da jeg takket Henriette Hedløv for at hun anbefalte meg til UNICEF, og fortalte henne at det førte til at drømmejobben ble min, tillot jeg meg samtidig å spørre henne om hva som gjorde at hun anbefalte meg. Jeg har fått lov til å sitere svaret jeg fikk på Twitter:

«Jobbet med et strategisk rammeverk for sos med for Unicef. #DenEne var ett av fokusområdene. Jeg gjorde en «lytteoppgave» på Twitter/blogg og da bloggen din dukket opp skjønte jeg at dette kunne være en match. 3 grunner; profesjonelle bakgrunnenen din, engasjementet ditt rundt mobbing samt at du er en respektert og synlig blogger. Jeg anbefalte dem å gå i dialog med deg, og invitere deg på et av folkemøtene for å knytte bånd»

Jeg spurte samtidig Kjersti Fløgstad om hvorfor de ansatte meg, og her er hennes svar (gjengitt med tillatelse):

«Vel. Først og fremst fordi du er du, men vi ble kjent gjennom twitter og blogg. #imponert. Engasjement! Innsikt i barns situasjon i Norge, felles syn på virkemidler, bevist at du får til ting, nettverksjobbing og veldig gode referanser!»

Jeg er langt i fra Norges mest lest blogger, men – gjennom å være genuin, engasjert og åpen i sosiale medier, har jeg opparbeidet meg en stemme som blir hørt. Den har jeg brukt til å sette det å være pårørende til rusavhengige (Erfaringsbloggen) på agendaen. Den har muliggjort å gi ut en viktig bok om mobbing (skrevet gjennom sosiale medier) – og den har gitt meg #drømmejobben i UNICEF Norge.

Reklame

Meg 2.0

Det startet så bra – med nye måter å komme i kontakt på via Internett. Brilliant. Facebook muliggjorde å holde kontakt med venner og bekjente over hele verden, på en ny og herlig måte. Masse moro via virtuell berøring. Deretter åpenbarte Twitter seg, og nå følger jeg kjente og ukjentes tanker og tilfeldige idéer i interaksjon med andre. Jeg kan fortelle folk hva jeg liker på Digg og jeg kan selv blogge, for å dumpe tanker og følelser i det skriftlige rommet. Og det gjør godt – veldig godt, dette å være i kontakt med- og det å være en del av hverandre. Dette har gjort meg til en svoren sosiale medier-entusiast som har brukt mulighetene dette gir, til å skape et utradisjonelt bokprosjekt, promotere og gjennomføre det. Jeg bygger nettverk i rekordfart og ser det meste av tiden nye og uante muligheter gjennom å bruke sosiale medier.

Men, det plager meg også litt. Et par ting har fått meg til å tenke at vi – tross gode intensjoner – kanskje er i ferd med å bevege oss fra Web 2.0 til Meg 2.0.

I går snakket jeg lenge med en venn med afrikansk bakgrunn, på MSN. En samtale som satte ord på uroen min:

”Jeg ser at alt for mange mennesker er avskåret fra alt dette. Spesielt mitt folk i Afrika – noe som ikke er nytt. Det er som ”forventet”, i den øvrige delen av verden. Men hva skjer nå, som stemmene deres ikke drukner  lenger – de er jo nemlig ikke tilstede engang. Fordi de ikke er connected til andre som er det. Du lever i et skur i Togo? Synd for deg, min venn –  ingen småpludring med venner i den virtuelle verden for deg. Barn som jobber på plantasjer i Brasil? Beklager, ingen mulighet for dem til å plante idéer i vårt cyberspace. Svetter du i  den lille trange butikken i Vietnam, sier du? Her finnes det ingen mulighet for deg til å heve knyttneven din i sinne…”

Spar deg, tenker du kanskje – historiene deres kan helt sikkert bli funnet ett eller annet sted på nettet. Ja, kanskje – men da som oftest fortalt gjennom øynene til en eller annen velgjører med ulike motiver for å fortelle historien. Problemet går dypere enn som så. Det handler ikke bare om ikke å være tilstede, eller at stemmene deres blir erstattet av andres.

Vi filtrerer våre interaksjoner – enten det er på Twitter, MySpace YouTube eller på Facebook. Vi filtrerer det ned til et minimum av våre tanker og hvem vi egentlig er. Faktisk så kan vi finjustere adferden vår, slik at den blir som små interaksjonblokker, designet for hver enkel del av egoet som trenger smøring . En applikasjon for hver egeninteresse. En side for hver eneste selvoppslukte sjel. Ditt liv og dine meninger gjennom 140 tegn…

Menneskene som gjør oss til dem vi er, forsvinner mellom linjene i tvitringenes virtuelle verden. Vi oppdaterer status og glemmer hva som definerer oss: Jeg er, fordi vi er.

Og det forblir sant når det gjelder Web 2.0. Men vi, blir plutselig – og altfor lett – til meg. Web 2.0 blir (satt på spissen) Meg 2.0.

Jeg tar meg i det selv også – å definere “oss og vi”, som de som kan blogge, tvitre og ”follow” – som oppdaterer status, poker og “Digger” en historie med falsk dybde. Det nye ”oss”. Satt på kanten; det virkelige ”vi” blir erstattet av et virtuelt ”vi”.

Jeg tviholder på troen om at det fortsatt er et stort og uutnyttet potensiale i den store virtuelle verden. At det fortsatt finnes ønske om å spre ord og være stemmene de til de stemmeløse. Vi må ikke slutte å håpe at at noen faktisk hører oss, når vi roper ut i den store mørke virtuelle verden. Vi må ikke slutte å oppsøke publikum – men kanskje heller gjøre det sammen med Ubuntu-venner, og med det for øye å løse større problemer enn spørsmål om hvorfor ikke flere har lest og kommentert bloggen min i dag? Ubuntu-tanken, vokser – om vi definerer den og gjør den synlig. VI som har stemmene som bærer. I så måte er Oslo Twestival et tiltak jeg støtter fullt ut og liker tanken på å være en del av. Dette til tross for at også dette kan sees på som næring til den indre forfengeligheten vi alle bærer med oss – men som holder hjulene i gang.

Men, så er det altså slik at vi alltid har hatt narcisstene hengende rundt – også på nettet. Noe som forsåvidt er greit nok – det er også med på å skape mangfold. Det som derimot bekymrer meg, er mennesker som forvandles til narcissister uten å vite det . Jeg snakker nemlig av personlig erfaring. Uten engang å være klar over det, selger man sjela si for en tweet. Uten å være klar hvor lett man kan nære egoet gjennom den riktige status updaten om seg selv. Besatt av antall treff på blogg, kommentarer og followers, blir man til meg-meg-meg. Oppslukt foran skjermen og skånet fra den sosiale kontrollen irl, trenger man ikke lenger å se seg i speilet. Web 2.0 blir som narkotika for egoet – og man er selv den siste til å innse at man er avhengig av  dopet – ”jeg’et”.

Stadig yngre mennesker – men også gamliser på min alder – profilerer seg høyt på nettet, gjennom videoblogger og svært utleverende, kritiske og personlige blogger. Daglig kan man observere mennesker oppslukt av sin egen søthet, fantastiske idéer og sitt eget ego. En formildende omstendighet er, at de ofte ikke er i stand til å merke det selv.  Meg 2.o er som en krefttype, som sakte men sikkert spiser opp det virkelige deg og forandrer deg. Det er innvendig og du kan ikke se det. Du føler det ikke og hører det ikke, men det er skrevet mellom treffene på tastaturet.

Kan det være slik – at det som startet som en ny måte å holde kontakt på, faktisk kommer til å splitte oss, uten at vi merker det fordi vi er for oppslukt av vår egen lille virtuelle verden? Noe som i utgangspunktet kan demokratisere informasjon, blir istedet til noe individet bruker til å erstatte Ubuntu-tanken om at jeg er, fordi vi er.

Det er muligens i menneskets natur – at vi skaper noe vi mener kan være bra og vi starter med å gjøre det bra. Deretter blir vi forført av kreftene det gir egoet vårt. Vi skaper noe godt, men vet ikke hvordan vi skal regulere det og heller ikke hvordan vi skal regulere oss selv uten speil. Vi blir oppslukt av oss selv uten å skjønne det. Og vi blir som menneskene vi forakter – de som bare tenker på seg selv.  Vi ser det ikke, men det er der – gjemt i tvitringene, i status updates og i treffene på tastaturet som sender egoet ut i den virtuelle verden.

Web 2.0 blir til Meg 2.0. Sosiale medier blir – i ytterste konsekvens – Meg 1.0.

Ikke oppdater stausen din. Oppdater livet ditt – og ikke tweet egoet ditt…

(Ps. Jeg er på avvenning)

Mobbing på den politiske agendaen?

Til tross for at jeg ikke lenger kan bekjenne meg til ett parti, så er jeg i aller høyeste grad et politisk engasjert menneske. Skrivingen av Den store mobbeboka for voksne, har i så måte forsterket dette engasjementet. Fordi jeg alltid har vært både engasjert og nysgjerrig, har jeg siden jeg ble stemmeberettiget, fulgt valgkampen på nokså nært hold. Det nye av året for min del, er å følge den på Twitter.

Man kan mene mye om nivået på debattene som raser på Twitter og i ulike blogger (debatten og personene det er lenket til, er ikke relatert til mobbing, men ment som et eksempel på en debatt) (Her hadde jeg i utgangspunktet en lenke til en debatt på Twitter. Vedkommende jeg lenket til følte seg forulempet, noe som på ingen måte var intensjonen fra min side. På bakgrunn av dette har jeg valgt å slette lenken). Det er dog hevet over enhver tvil at samtidig som ordet valgkamp aldri har vært mer passende – blir det stadig mindre tydelig for meg hvilket parti jeg bør skjenke min stemme i år.

Som forfatter av en mobbebok – som allerede har fått mye medieomtale – kjennes det naturlig å vie et kapittel til medias ansvar når det gjelder tabloidisering av personkonflikter og politikernes rolle som forbilder.  Jeg har fått en aktuell og velrennomert bidragsyter til å hjelpe meg med dette kapittelet i boken.

Men før boken sendes i trykken, skal det altså avholdes stortingsvalg – og som nevnt er jeg i sterkere tvil enn noensinne. Med tanke på hva som opptar meg om dagen – mobbing i alle former – er det ikke utenkelig at enkeltpolitikeres fremtreden i media, bevissthet til sin rolle som forbilder for mine barn, meg og andre – samt uttalte visjoner for bekjempelse av mobbing – vil være avgjørende for hva jeg kommer til å stemme.

Derfor utfordrer jeg herved landets lokale og regionale politikere – som er aktive i sosiale medier som Twitter, Facebook og blogger – til å tale på vegne av sitt parti når det gjelder følgende:

1.Visjoner for bekjempelse av mobbing – hva bør vektlegges og hvem har ansvaret?

2. Hvordan ser du på din rolle som et potensielt forbilde når du opptrer på vegne av ditt parti i sosiale medier?

Du har ikke anledning til å svare på kun ett av spørsmålene, og du har heller ikke lov til å omtale andre politikere i svaret ditt. Du må dessuten presentere deg med fullt navn og partitilhørighet. Det er selvsagt lov for oss velgere å kommentere – i anstendighetens navn. Flere fra samme parti kan delta.

Wikipedias definisjon på mobbing

Støtt en svensk undertøysmodell!

Har du lyst til å klemme en delfin? Eller kanskje plante et tre? Hva med å kjøpe en geit til en landsby i Etiopia? Eller en pult og en stol til en skole i Banda Aceh? Nei. Vanskelig valg. Vent, jeg har formålet for deg – hva med å støtte «The Foundation for the protection of Swedish underwear models»?

Du tror kanskje jeg tuller? Ikke bare finnes denne saken, men i skrivende stund har den støtte fra til sammen 623 743 mennesker verden over. Riktignok er det et Facebook-formål det er snakk om. Allikevel er formålet blant de mest støttede hva antall medlemmer gjelder. De har dessuten klart å erverve seg hele 313 dollar i donasjoner, til tross for at de spesifikt ber om ikke å få penger. De påberoper seg å ha et nonprofit formål og hevder at deres mål er «promotion and international understanding». Nei, jeg tuller ikke.

Poenget er at nå har vi formål for en hver smak og til ett hvert behov. Og når du finner en sak du vil støtte, så får du spørsmål om hvilken organisasjon innenfor denne causen, du ønsker å støtte osv, osv. Listen er uendelig.

Det burde strengt tatt ikke by på problemer. Folk kan nå matche lidenskapene sine med de rette organisasjonene. Og heldigvis er det så mye veldedighet der ute at du fortsatt – med en nesten usynlig /men like fullt) ulik smak – fremstår som svært annerledes enn dem som støtter Oxfam International. Du støtter nemlig Project Africa, fordi det er så mye mer enn et mål – det er en misjon. Den ene saken står i stil til den flotte kveldskjolen innerst i skapet. Den andre tar seg best ut som et banner hengende ut av vinduet på et okkupert hus.

Dessuten, veldedighetssaker gjør livet som businesskvinne- eller mann, så mye enklere. Alt du trenger å gjøre er å velge deg ut et formål blant andre anerkjente veldedighetssaker eller nonprofitsaker, og deretter velg et navn som fortsatt er ledig.

– Du er vel opptatt av regnskogen, du? For øyeblikket er følgende navn ledige: TMHARIA – Tvitrere mot hugging av regnskog i Amazonas (forutsetter Twitter-konto) og NUJMHARIVA – Norske ulvejegere mot hugging av regnskog i vest-Amazonas.

(Milde makter, hvor mange ganger kan man egentlig fokuserer på regnskogen før man går tom for ideér?)

Fremveksten av veldedighetssaker og gode formål har også en dårlig side – bortsett fra den dårlige spøken (beklager). Først og fremst vanner de ut og avleder oppmerksomheten. Istedenfor å måtte forholde oss til de virkelig store spørsmålene verden står ovenfor, som klimaforandringene, fattigdom og sult, krig, helse og naturkatastrofer, så blir vi forelagt alskens saker som gud og hver mann finner det for godt å forbarme seg over.

Kan vi virkelig rettferdiggjøre å redde delfiner, kjempe for rent flaskevann og Grandiosa uten paprika, kjempe i mot innvandring og for å fjerne TV-lisensen når folk dør av sult, naturkatastrofer og krig? Enkelte av disse sakene er viktige, bevares, men er de viktigere enn at  folk dør mens jeg skriver disse ordene?

Minst like irriterende som den lange listen med valg som distraherer oss, er de ulike fondene og hvordan de innsamlede pengene blir spredd. La oss ta bistand som ett eksempel. Det utgjør bare en liten del av pengestøtten hvert år, og går til enkeltformål som er viktig. Men i virkeligheten er det ikke nødvendigvis veldedighet til de trengende. Hvor tror du for eksempel at 80% av USA’s støtte forsvinner? Jo, til en håndfull land som på ingen måte står på listen over de meste trengende landene – Israel, Pakistan og Egypt (<- rikeste landet i Afrika). Og det inkluderer militær bistand, tenk det! Men det blir verre. Pengene spres stadig over et større område av gode saker og organisasjoner. Hvert år melder det seg minst en ny nonprofittorganisasjon som ønsker en del av kaka, og som reduserer delen til den neste.

Det største problemet med den raske formeringen av veldedighetsorganisasjoner er at de er med på å frarøve land som Bangladesh, Afganistan og Zambia viktige midler. Istedenfor at midlene i fondet går direkte til det gode formålet i landet som lider, så går det via andre donorer og paraplyorganisasjoner først. Og alle tar sin del på veien. En venn av meg som studerer internasjonal bistand i Australia, skisserte dette eksemplet for meg: Pengene som skal gå til å selvstendiggjøre kvinnelige bønder i Zambia, går ikke til Woman for Change som opprinnelig stod bak tiltaket. Nei, de får bare en bitteliten del. For først går pengene til DFID eller USAID eller GTZ – eller et annet statlig organ. Så går de til Oxfam GB eller USe Deretter går det til Oxfam Zambia og resten til Woman for Change.

I forretningsverden forsøker bedriftene alltid å strømlinjeforme verdikjeden i selskapet. Man trenger ikke å ha en mastergrad i internasjonal bistand for å forstå at det samme bør gjøres når det gjelder fond og velededighet. Maksimalt to nivåer før pengene når de som trenger dem mest. Kutte ut alle unødvendige mellommenn, som allikevel gjør penger på kampanjer med sine dør-til-dør-aksjoner. Det vil ikke bety slutten på hverken Oxfam eller Redd Barna. Det vil derimot bli begynnelsen på det virkelige nonprofitarbeidet som bringer hjelpen til dem som trenger det mest. Det vil tvinge veldedige formål til å fokusere på å oppnå virkelige resultater og mer av pengene vil gå til formålene som står problemene nærmest – på bakkeplanet.

Dagens lille høyrøsta innspill handler egentlig om forskjellen på å bry seg om noe og det å gjøre noe. Det å bry seg om, handler om deg. Men det å gjøre noe, handler om dem som trenger hjelp. Det er en liten, men svært viktig forskjell. Du kan velge deg et formål eller en organisasjon å støtte, på samme måte som du velger en kjole eller et par sko. Noe som matcher dine ulike behov og ulike stiler. Men glem ikke, det handler faktisk ikke om deg. Det handler om dem som virkelig trenger at du er en del av dem og en del av løsningen. Det handler ikke om en klesdrakt eller om å skape seg en Facebook-profil som matcher personligheten din.

Det handler om mennesker og det de trenger.

Nettdebatten=Demokrati

• Hvem er du – journalisten eller bloggeren?
  

• Hvor vil du være – på sidelinjen, applauderende og imponert over dem som holder utviklingen tilbake? Eller ute på banen – der det skjer – med draktnummeret godt synlig på en rak rygg?
  

• Hva vil du være – konfronterende, nær og personlig? Eller det noe mindre forpliktende – ironisk distansert og uvitende?

Som en journalistvenn av meg nylig påpekte i en diskusjon om det vi begge tror er et faktum – nettdebatten er samfunnsdebatten: «Det som skjer nå, i disse ukene, er uhyre spennende. Mange av oss kommer fram fra gjemmestedene og står for noe. Det i seg selv er skrekkinngytende for mange som «setter premissene» – eller satte premissene – for den tidligere samfunnsdebatten».

Papiravisene har i dag en svært begrenset spennvidde sammenlignet med de siste årenes teknologi. Radio og tv er også innhentet av tidens tann. Internett kjenner ingen plass- eller tidsbegrensninger som gjør det nødvendig for redaktører å foreta valg på hva som skal «på» og ikke, I dagens tradisjonelle medier, foretas filtreringen – eller selekteringen om du vil – av redaktører før sending. I digitale medier blir denne filtreringen foretatt av det man kan kalle en slags kollektiv lederartikkel valgt av leserne – etter sending. Det eksisterer heller ingen begrensninger hva lengde angår, og journalistene står fritt til å inkludere den informasjonen de mener er relevant. Tilleggsinformasjon kan det lenkes til. Kommentarfeltene gjør det mulig med umiddelbare tilbakemeldinger og de beste sakene topper siden.

Bloggere og tvitrere – hvem er vi?

Hege Skjeie må gjerne harselere over– og likestille tvitring med små fuglepip man sender ut til omverdenen når man tenker korte tanker. Ved forsøksvis å diskvalifisere – og i ytterste konsekvens gjøre et mislykket forsøk på å stigmatisere oss som er blant landets 6000 kvitrere og anslagsvis 300.000 bloggere – oppnår Skjeie kun én ting; hun tilkjennegir sin uvitenhet. Mange av oss er vanlige mennesker, medborgere og representanter for en stilletiende majoritet, som inntil nylig ikke har hatt en stemme. Av den grunn har vi heller ikke hatt store muligheter til å påvirke nyhetsbildet, til tross for at mange av oss har hatt- og har saker av stor medieinteresse på hjertet.

Å være der det skjer

Selv om jeg etterhvert har blitt en habil bruker av både sosiale- og digitale medier, så er jeg fortsatt som en menigmann å regne i nettdebatten om samfunnsdebatten (og kan hende bærer denne bloggposten preg av det). Jeg tror allikevel at jeg kan være med på å gi et godt og realistisk bilde av hva fremtidens journalistikk må innebære for at den skal overleve, og at sosiale medier ikke må undervurderes som en viktig kanal for flere enn journalistene selv.

Min lille historie starter i februar mens jeg sitter og ser programmet Reflektor på Tv2. Denne kvelden følger tvteamet en narkoman kvinne i Stavanger og hennes mor, kun avbrutt av korte innslag av Hanssen som nettopp hadde vært i Sveits for å få økt sin kunnskap om gratis heroin. Som pårørende til en rusmisbruker, og som ansatt i psykiatri/rusfeltet, fulgte jeg programmet med argusøyne. Det skal ikke underslåes at jeg etterhvert ble kraftig provosert over den populistiske vinklingen i programmet.

Det virket nokså opplagt at programmet var godt regissert av Hanssens PR-rådgivere, for å skape en opinion til fordel for gratis heroin. Denne vinklingen gjorde at jeg ble sittende oppe til langt på natt og forfatte et saftig blogginnlegg her i A Curly life, om gratis heroin sett fra et pårørendeperspektiv. (Forøvrig et perspektiv jeg aldri hadde sett belyst tidligere)

Vanen tro ble det postet sent på natt. Allerede før jeg hadde stått opp neste dag, var innlegget re-tweeted flere ganger, og mange hyggelige kommentarer ventet både på Facebook, i bloggen og på Twitter Kort sagt vekket det et engasjement og en slags Twitter-dugnad jeg på ingen måte var forberedt på.

Takket være @hvorforikke og hennes kontakt med @geirbore, redaktør i dt.no, ble et utdrag av innlegget samt en lenke til bloggen lagt på førstesiden av dt.no dagen etter. Underveis i prosessen holdt @geirbore kontakt med meg via @replies og direktemeldinger på Twitter, før vi gikk over til mail og jeg ble satt i direkte kontakt med journalisten som skulle skrive saken. Etter at saken var publisert, kunne @geirbore fortelle meg at saken var lest av mange og at det hadde startet en debatt med mange kommentarer. Med god hjelp fra @hvorforikke (som før dette var en kvinne jeg bare hadde hørt om via bekjente), ble blogginnlegget spisset og sendt til flere av landets aviser. Det endte etter hvert med et oppslag i Dagsavisen – både i papirutgaven og på nettet.

I tillegg fanget journalist i VG @hakonhoy (Håkon Høydal) opp innlegget på Twitter. Via ham ble det satt i scene et intervju av meg i VG, som endte med tre oppslag – hvorav ett kom i papirutgaven og to på VG-nett. I denne prosessen opprettet jeg – som en direkte følge av den voldsomme responsen – Erfaringsbloggen, som VG generøst både omtalte og lenket til i den siste saken på VG-nett. Parallelt opprettet jeg gruppen Erfaringsbloggen på Facebook (med over 100 medlemmer i løpet av få dager).

Før VG-saken kom på trykk, ble jeg via avisen kontaktet av Inger Lise Skog Hansen, forskningssjef i FAFO og medlem av Hanssen mye omtalte utvalg. Vi hadde en lang og god telefonssamtale om utvalgets mandat (jfr min kritikk av utvalgets sammensetning) Vi avsluttet i vennlig enighet om å holde kontakten underveis og ha lav terskel for å ringe hverandre. Bedre eksempel på demokrati i praksis, skal man lete lenge etter!

Og nettopp dette gjør at jeg i dag fremstår som en (tidligere- og nåværende) konsument med påvirkningskraft i ulike medier. Dessuten liker jeg å tenke på meg selv (og andre med meg) som reprodusenter. Jeg er dessuten en likeverdige kommentator –  for ikke å glemme en av mange synlige produsenter i dagens mediabilde.

Når gammeldagse og surmagede bedrevitere og/eller journalister – som opplever internett som en trussel mot sensuren de selv påberoper seg å være bekjempere av – er det ikke sjelden man er vitne til hvordan bakvasking og pekefingere rettes mot blogger som inneholder LOL, katter og tenåringsprat. Helt tilfeldig (selvsagt) glemmer de ofte å nevne blogger som Revolusjonært roteloft, Vox Publica og Psykisk.

Som @thomastangen i Sermo Consulting så korrekt uttalte det i Provoserte frem twitterkronikk: «Det er ikke Twitter sin feil at mye blir uinteressant, bare folk kan gjøre innholdet uinteressant, og flere politikere (og mange kjendiser) bidrar sterkt på den fronten.» Det er altså ikke viktig hvilken software du bruker – WordPress eller Twitter – men hvordan du bruker den.

Det skulle ikke forbause meg om så mye som 90% av alle blogger viser seg å være uinteressante for den gemene hop. Uten mukke, tror jeg så mye som 90% av alt som står i avisen også kan regnes som uinteressant. Det samme gjelder for radio og tv. Kan hende jeg virker negativ ved å generalisere og fremheve de dårlige avisene (hvor det meste er reklame og søppel). Men herved utfordrer jeg de bedrevitende og gammelmodige til å reise kjerringa: Finn den beste bloggen – ikke den verste. Først da er det rimelig å ta den diskusjonen!

Det samme gjelder for mikroblogging som Twitter og sosiale medier som Facebook. Om alt du ser og leser er kjedelig, vel, da følger du feil mennesker. Om du ikke liker liveoppdateringer om «hva jeg hadde til frokost» (som faktisk reflekterer en viktig dimensjon ved menneskelig kommunikasjon), så begynn heller å følge @astronewth som kan berike deg med en lenke til et fabelaktig bilde av Almahata Sitta 15, et meteorittfragment i sudanesisk ørken. Da vil du kanskje til alt overmål være heldig å få oppleve mer enn du kan håndtere av intellektuelle og kosmiske termer. Men, hey, selv @astronewth – Eirik Newth for dem som skulle være i tvil – tvitrer at: «er dessverre ikke på Utsira i påsken, men har da i det minste skaffet Utsirasild. Yummy…»