Juledagsmorgen – stillhet og ettertanke

Det er juledagsmorgen og helt stille i huset. De siste dagene har vært intense og svært kontrastfylte. Jeg er sliten og trøtt til tross for 10 timer søvn. Hodet er fullt av krøllete tanker og hjertet flommer over.

Dagene har vært fylt med hyggelige juleforbredelser, lykkelige barn med store forventninger til julen, fine pakker og familiesamvær. Samværet ble annerledes enn det som var tenkt. Grunnet en smertelig titt på baksiden av det å være en person med sterk stemme og offentlig profil, var jeg både lei meg og litt fraværende.

Hendelsen satte i gang mange tanker og nødvendige oppgjør med meg selv. For, som mor til verdens beste barn, har jeg et ansvar langt utover mitt eget ve og vel. Til tross for over hundre varme og støttende tilbakemeldinger i etterkant, er jeg nødt til å ta stilling til om jeg for det ene kan betale prisen det har – og om jeg er tøff nok til det. For det andre – om jeg er villig til å betale prisen. Akkurat nå er jeg bare sliten og besitter ingen åpenbare svar.

De siste dagene har også vært fylt av spesielle vakter på jobb. Det slutter aldri å gripe og berøre meg dypt, det å være en del av andre menneskers liv når de er på sitt mest sårbare og livet kjennes ulevelig. Å få være det i juletiden – hvor det som er godt blir enda bedre og det som er sårt og vondt, desto vondere – er forbundet med en sterk følelse av ydmykhet. Jeg jobbet kveldsvakt i går, og til tross for alvoret som preger en psykiatrisk avdeling, hadde jeg en av de fineste julaftene på mange år. Det var en kveld fylt av nære stunder, alvorlige samtaler, glede, fortvilelse, samhold og håp. Masse håp.

På vei til midnattsmesse i Trefoldighetskirken etter vaktens slutt, smilte og gråt jeg om hverandre ved tanken på at jeg har verdens beste, mest slitsomme og viktige jobb.

Da jeg omsider sank ned på en benk i den vakre kirken sent i går kveld – allerede berørt – så opplevde jeg noe jeg har lovet meg selv aldri å glemme, og som får meg til å tenke på en god venninnes mantra: Alt er slik det er ment å være.

For – til tross for at hele resten av «vår benk» var tom, satt vi (av en eller annen grunn) ikke helt inntil kanten på benkeraden. Rett før messen startet, kom en enslig eldre dame bort til oss. Hun nikket hei og ønsket god jul som om vi var kjente, før hun satte seg ned på den lille ledige plassen inntil kanten. Så var vi plutselig ikke alene noen av oss. Midt på benken foran oss (som ellers var tom) satt en enslig mann. En man kunne se hadde levd- og fortsatt lever hardt. En som i sitt utenforskap satt med varme, oppspilte øyne og nikket smilende til alle rundt seg i kirken. Rett etter «vår dame» hadde satt seg, kom fire venninner og satte seg ved siden av den enslige mannen. Han hilste høflig på alle fire og ønsket dem velkommen til å sitte hos seg. Så var heller ikke han- og heller ikke jentene alene.

Under messen var det lagt inn at man kunne ta dem som var i nærheten i hånden og ønske dem fred. Mannen på raden foran oss håndhilste fast og gav alle på samme benk, benken foran og oss på benken bak, verdens varmeste klem. Da det like etter var bønn for alle hjemløse, de som sitter i fengsel, er innlagt på sykehus og alle som ikke kan være sammen med barna sine, kom tårene og tankene.

Vi avsluttet med å synge Deilig er jorden og mannen på benken foran oss gråt så han ristet.

Fylt av egne bekymringer og savn, kjente jeg sterkt på meg at de klemmene og håndtrykkene han delte så generøst med oss rundt seg – oss med iPhone i lomma, Audi utenfor kirken, sprengfylte kjøleskap og dusinvis av gaver og julekort – kanskje var det han opplevde av fysisk kontakt og fellesskap dette året.

Brått fikk mine egne bekymringer og savn en ny dimensjon og en viktig påminner – jeg har ikke alt, men jeg mangler heller ingenting.

Reklame

Ettertanker for fremtiden

Har du noen gang ropt så høyt og lenge at du har mistet stemmen? Vel, det har jeg – men endelig er den tilbake.

Det har vært stille rundt -og i Erfaringsbloggen de siste ukene. Noe som er et resultat av at jeg, midlertidig riktignok,  mistet stemmen. Etter overveldende uker med oppslag både i dt.no og i Dagsavisen, gikk jeg inn i nye og svært hektiske uker fylt med usikkerhet og spenning rundt tidspunktet for når et VG-intervju skulle komme på trykk og usikkerhet rundt et mulig TV-opptreden. Da historien min omsider kom på trykk – og etter all oppmerksomheten som fulgte i kjølevannet, fikk jeg en mental utladning og jeg ble stemmeløs.

Det å snakke åpent for hele verden, om en stor og sår del av livet, var en større belastning enn jeg hadde trodd på forhånd. Det å fortelle åpent om min egen historie, dramatiske valg og på den måten blottstille meg selv og min egen familie var selvsagt belastende i seg selv – men ikke mer enn jeg var forberedt på. Det som derimot overrasket og overveldet meg, var sympatien og alle meldingene med «synes synd på». Som den»ordner og fikser-damen» jeg vanligvis er, møtte jeg plutselig en sliten og sårbar dame i døra. En dame som trengte tid til å dvele ved konsekvensene av det å stå frem, samt tid til å fordøye den siste tidens store avgjørelser.

I løpet av ukene som stemmeløs har jeg gjort flere store oppdagelser. Det har vært en tankevekker å oppdage hvor berørt mine egne barn har vært av å ha en mor som er nær pårørende til en rusmisbruker. Som mange andre har også jeg tenkt at jeg i stor grad har klart å beskytte dem – tross alt. Og at jeg dessuten, i kraft av å jobbe med barn som pårørende, har snakket mye og «riktig» med dem underveis. Allikevel så oppdaget jeg gjennom engasjementet rundt bloggen og kontakt med media, at det ble skapt et nytt og større rom for mine egne barn til å lese om -og sette ord på opplevelser og spørsmål knyttet til rusmisbruk, vår familiehistorie og min egen oppvekst. Det har vært intense og viktige uker til ettertanke.

Gjennom det å stå frem i landets største avis som søsteren til en narkoman – og samtidig selv være ansatt i hjelpeapparatet – har det åpenbart seg en rekke optimistiske fremtidstanker.

Ikke uventet var det mange daværende og tidligere pasienter som leste VG de intense dagene dette pågikk. I den siste saken på VG-nett, ble det også lagt ut en lenke til Erfaringsbloggen. Gjennom Erfaringsbloggen kan man klikke seg videre til min personlige blogg A Curly life. På den måten fikk (får) de også mulighet til å lese om hva som opptar meg i livet mitt utenom jobb. Det har ikke manglet på tilbakemeldinger!

Jeg opplever nå at jeg som miljøterapeut blir menneskeliggjort, og at mine erfaringer som privatperson anerkjennes også i terapeutisk øyemed. Noe som forøvrig er en relativt ny tanke i den lukkede delen av psykiatrien hvor jeg jobber. Tidligere har det, etter min oppfatning, vært et skadelig og misforstått stort fokus på viktigheten av å skille mellom det profesjonelle og personlige/private. Vi skal bekrefte og anerkjenne folks smerter og traumer, men uten å tilkjennegi at mange av oss faktisk har levd et liv og har en stor erfaringskoffert vi henter (det mange oppfatter som) fraser á la – Ja, jeg forstår hvordan du har det. Klart det er vondt, ja det skjønner jeg… Men uten «lov» til å tilkjennegi hvordan vi faktisk vet.

En tidligere pasient ringte meg på jobb for å si at hun hadde lest VG – og at både hun og mannen nå virkelig forstod hvorfor jeg forstod så mye. En annen pasient, med en oppvekst nokså lik min egen, sa ved en anledning – I alle mine år i hjelpeapparatet, har jeg aldri opplevd å møte noen som deg – en som er som meg, og som har klart seg bra. Jeg har jo tenkt at det må finnes flere, men ingen har sagt noe om sine egne erfaringer. Det å kunne snakke med deg om hvordan du opplevde de samme tingene som jeg går igjennom, er med på å gi meg håp om at jeg også kan få et godt liv en gang.

Intervjuet i VG og opprettelsen av Erfaringsbloggen har på ingen måte revolusjonert måten jeg jobber på. Forskjellen er  at jeg med større legitimitet – fordi mine erfaringer nå uansett er offentlige – kan snakke høyt om dem. Nå kan ordene sies høyt uten redsel for å bli uglesett av kollegaer som mener jeg ved å tilkjennegi dem, krysser grensene mellom profesjonell og personlig/privat. For tenk, i 2009 er vi fortsatt opptatt av å opprettholde tydelige skiller mellom pasient og hjelper…

Jeg har i mange år vært overbevist om at mitt viktigste redskap i møte med mennesker i krise, er den tidvis overfylte kofferten jeg har med meg overalt. En erfaringskoffert fylt med opplevelser som gjør meg menneskelig, og som skaper troverdighet når bærekraftige- og livsviktige allianser skal bygges.

Selv om det på ingen måte var intensjonen da jeg opprettet Erfaringsbloggen, så håper jeg bloggen også kan bidra til å skape større legitimitet rundt det å bruke egne erfaringer også i kraft av å være «profesjonell» hjelper. Og at vi gjennom det å tørre og bruke egne erfaringer, klarer å hviske ut de misforståtte skillene mellom pasient/klient og hjelper. Men viktigst av alt; bloggen skal være med å skape arenaer som gjør at flere stemmer blir hørt. Stemmer som blant annet Stoltenbergs rusutvalg trenger å høre for å kunne ta kvalifiserte beslutninger når den tid kommer.

Jeg har endelig fått tilbake stemmen. Jeg takker for tålmodigheten dere som har sendt meg meldinger, både på epost og gjennom Erfaringsbloggen på Facebook, har utvist. Jeg lover å publisere innlegg fortløpende de nærmeste dagene og håper flere føler seg kallet til å bidra med egne innlegg.

Innlegget er også postet i Erfaringsbloggen

Verdens bokdag – for ettertanke og fellesskap

Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg hatt et ytterst lidenskapelig forhold til å bli lest for, selv lese og ikke minst til å eie bøker. For noen år siden, etter en periode med studier og små barn, ble sjokket derfor stort da jeg gikk jeg inn i en  kataton tilstand av lesevegring. Jeg fortsatte å kjøpe bøker, men bøkene forble uåpnede over en lang periode. I en samtale med min mor, hvor jeg i kraftige ordelag gav uttrykk for det jeg opplevde som et stort tap, sa hun noe jeg ikke glemmer – Det er ikke det minste rart at du trenger en pause fra bøkene. Faktisk er jeg lettet over at du lar andre impulser komme til. Du er ikke bare belest, du er jo forlest…

Hun utdypet påstanden ved å fortelle om bekymringene hun hadde hatt for meg og en nær venninne i ungdomsårene. Som 12-13 åringer låste vi oss inne på badet og rigget oss til på det oppvarmede badegulvet med bøker og stearinlys. Der leste- og diskuterte vi oss igjennom bøker som Vinterbarn av Dea Trier Mørch, Psykoanalysen av Sigmund Freud, Profeten av Kahlil Gibran og sist men ikke minst Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera – forøvrig en av de viktigste bøkene i livet mitt så langt.

Som voksen smiler jeg godt av denne perioden. Som forelder selv, forstår jeg at bekymringen hennes bunnet i et ønske om at vi skulle gjøre mer lystige ting som barn (vi opplevde ikke oss selv som barn…) vanligvis driver med i den alderen. I ettertid tror jeg ikke at jeg gikk glipp av noe annet og viktigere ved å ligge på badegulvet og lese. Tvert i mot er jeg overbevist om at fri tilgang  til bøker – gjennom en mor som selv er mer enn middels belest – har vært med å forme meg til den jeg er. I tillegg til å bli opplyst og få svar på de underligste spørsmål gjennom litteraturen, fungerer fortsatt bøkene som en hverdagsflukt til et univers hvor bare ordene og jeg eksisterer.

Som mor selv, er det en fryd å oppleve at egne barn for lengst har utviklet et lidenskapelig forhold til bøker og litteratur generelt. Begge elsker å eie bøker og har siden de var små, sovnet med sengene fulle av bøker og blader. Den eldste ønsker seg som regel – mest av alt – bøker til jul og bursdager. Sammen kan vi gå timesvis i store bokhandlere. Ingen av oss liker å bli avbrutt av velmenende selgere mens vi dypdykker i hyllene…

Fra barna var små har jeg avsluttet hver kveld med høytlesning under pleddet i sofaen eller i sengen. Ingen stunder er bedre eller har større betydning enn akkurat disse øyeblikkene hvor vi har ledd og grått oss igjennom bøker som Alice i Eventyrland av Lewis Caroll (ikke ante jeg at det egentlig var en reise i galskap og like mye en bok for voksne…), Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéri (vakker og lyrisk filosofi for barn og voksne) og for ikke å glemme Don Quijote fortalt til barn av Rosa Navorro Durán (opprinnelig av Miguel de Cervantes) – med fantastiske illustrasjoner av Francesc Rovira. Dustene av Roald Dahl er forøvrig en bok ingen av oss heller glemmer, etter at den eldste en smule betuttet over sin egen oppdagelse, uttrykte med referanse til Fru Dust, som har blitt skrekkelig stygg av alle de stygge tankene hun tenker – Ikke rart jeg har blitt så pen da, jeg som  bare tenker gode tanker…

Nå skal jeg sette meg ut i solen og nyte resten av den nydelige novellesamlingen Bavian av Naja Marie Aidt. Når dag har blitt til kveld, skal vi avslutte sammen på sengekanten til minsteprinsessen med Adam den tredje i fjerde av Torun Lian – en sterk og vakker skildring om mobbing, vennskap og forelskelse.

Dagens tips: På Twitter får du mange gode anbefalinger samt lenker til bloggposter om Verdens bokdag ved å søke opp #bokdag.

«Samme sommer begynte moren å lære ham å lese. Bøkene hadde han eid lenge og tenkt meget på hvorledes det skulle gå til når også de begynte å tale» (Bjørnstjerne Bjørnson)

Fra bokhandlerforeningens nettsider i anledning Verdens bokdag:

• Verdens bokdag bygger på en gammel tradisjon fra Barcelona, der man hvert år på samme dag setter byen i bokens tegn.
• I 1995 bestemte UNESCO at 23. april skal være Verdens bok- og opphavsrettdag. En festdag for boken, men også en dag for ettertanke og fellesskap. Røttene til Verdens bokdag er mange århundre lange. I middelalderen feiret katalonierne i Barcelona sin skytsengel Sankt George 23. april med opplesing og poesikonkurranse. Bokdagen har siden vært en overdådig folkefest i Barcelona, der tradisjonen er at man gir en bok og en rose til en man er glad i.
• I Norge har vi feiret Verdens bokdag siden 1997. Bokhandler, bibliotek, skoler og foreninger er med på festen.
• Verdens bokdag kaller på internasjonal solidaritet. FNs verdenserklæring slår fast alle menneskers rett til frie ytringer, frie meninger og rett til fritt å skaffe seg informasjon. Disse rettighetene krenkes i mange land der forfattere forfølges, fengsles og henrettes.
• UNESCO er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. UNESCO arbeider for å styrke leseevnen hos folk og verne forfatternes opphavsrett, fordi «bøker utvikler vår felles viten om verden og inspirerer til forståelse, toleranse og dialog».