Mobbing på den politiske agendaen?

Til tross for at jeg ikke lenger kan bekjenne meg til ett parti, så er jeg i aller høyeste grad et politisk engasjert menneske. Skrivingen av Den store mobbeboka for voksne, har i så måte forsterket dette engasjementet. Fordi jeg alltid har vært både engasjert og nysgjerrig, har jeg siden jeg ble stemmeberettiget, fulgt valgkampen på nokså nært hold. Det nye av året for min del, er å følge den på Twitter.

Man kan mene mye om nivået på debattene som raser på Twitter og i ulike blogger (debatten og personene det er lenket til, er ikke relatert til mobbing, men ment som et eksempel på en debatt) (Her hadde jeg i utgangspunktet en lenke til en debatt på Twitter. Vedkommende jeg lenket til følte seg forulempet, noe som på ingen måte var intensjonen fra min side. På bakgrunn av dette har jeg valgt å slette lenken). Det er dog hevet over enhver tvil at samtidig som ordet valgkamp aldri har vært mer passende – blir det stadig mindre tydelig for meg hvilket parti jeg bør skjenke min stemme i år.

Som forfatter av en mobbebok – som allerede har fått mye medieomtale – kjennes det naturlig å vie et kapittel til medias ansvar når det gjelder tabloidisering av personkonflikter og politikernes rolle som forbilder.  Jeg har fått en aktuell og velrennomert bidragsyter til å hjelpe meg med dette kapittelet i boken.

Men før boken sendes i trykken, skal det altså avholdes stortingsvalg – og som nevnt er jeg i sterkere tvil enn noensinne. Med tanke på hva som opptar meg om dagen – mobbing i alle former – er det ikke utenkelig at enkeltpolitikeres fremtreden i media, bevissthet til sin rolle som forbilder for mine barn, meg og andre – samt uttalte visjoner for bekjempelse av mobbing – vil være avgjørende for hva jeg kommer til å stemme.

Derfor utfordrer jeg herved landets lokale og regionale politikere – som er aktive i sosiale medier som Twitter, Facebook og blogger – til å tale på vegne av sitt parti når det gjelder følgende:

1.Visjoner for bekjempelse av mobbing – hva bør vektlegges og hvem har ansvaret?

2. Hvordan ser du på din rolle som et potensielt forbilde når du opptrer på vegne av ditt parti i sosiale medier?

Du har ikke anledning til å svare på kun ett av spørsmålene, og du har heller ikke lov til å omtale andre politikere i svaret ditt. Du må dessuten presentere deg med fullt navn og partitilhørighet. Det er selvsagt lov for oss velgere å kommentere – i anstendighetens navn. Flere fra samme parti kan delta.

Wikipedias definisjon på mobbing

Reklame

Om Den store mobbeboka for voksne

Jeg har fra idéen kom til meg, vært nokså bestemt på at boken ikke skal være en tung fagbok ei heller en lærebok. Jeg skal faktisk hverken knekke eller skrive Den store mobbekoden – og dette er ikke en bok for akademia. Det er viktig for meg ikke å ha noen forventninger liggende på meg om dette – og foreløpig er Humana forlag og jeg, helt enige om at denne tilnærmingen er den rette.

Det jeg derimot ønsker, er å gi folk en stemme som bidrar til at vi tenker oss om og ikke minst bidrar til alternativer å handle ut i fra. Jeg ønsker at boken skal være:

Dette er det jeg ser, dette er det folk forteller og dette er mulige løsninger. Den store mobbeboka for voksne skal bli en dokumentar i bokform.

Planen er å bruke dette konseptet til fulle og i den grad jeg skal skrive og ikke lage denne boken, så blir min stemme en kommentarstemme gjennom boken – som om det var en filmdokumentar. Med tanke på at jeg verken er, eller ønsker å fremstå som en ekspert eller bedreviter på mobbing, så tror jeg det vil tjene både boken og mobbing som tema. Jeg vil stå fri som forteller og være den som binder tekster sammen – en som undrer seg, stiller spørsmål og snakker med folk. Det vil samtidig gi meg stort rom til å være subjektiv og vise at jeg har en agenda og politikk jeg vil føre.

Mobbing har kommet for å bli og forskning har gitt oss mye kunnskap om fenomenet. Men fortsatt kan man etter min mening gjøre mye mer i forhold til forståelsen av problemet og hvordan man forholder seg til det. Det aller viktigste er aksept for det folk opplever og kunnskap om konsekvenser og hva man faktisk kan gjøre med mobbing (Virrvarrs to poster om temaet, er glimrende eksempler). Forskning er viktig, men jeg er opptatt av at den sjelden representerer alle stemmene i en og samme kontekst. Jeg vil ha tilbake individfokuset, nettopp fordi det er så mange eksempler på at dagens tiltak som erbasert på metoder utviklet på grunnlag av forskning, veldig ofte ikke virker.

Derfor skal boken også inneholde stemmen til mobberen, de som ikke grep ikke, faren, bestemoren osv. For å få den nødvendige innsikten som jeg håper kan være med å bidra til varig endring, må alle stemmene frem. Dét er bokens misjon.

Dette blir en spesiell bok på flere måter. Jeg bruker nettet til å lage den. Noe som medfører dønn ærlig og instant respons – hele tiden. De færreste legger en finger i mellom når de svarer og kommenterer på nett. Dette mener jeg også er noe av prosjektets styrke – jeg må konstant ta stilling til andres respons på det jeg foretar meg, i stedet for å vente til boken kommer i butikken. Det virker som forlaget er villig til å gi meg fritt spillerom og at de samtidig forstår hvor unikt dette konseptet er. De følger tett med på hva som skjer i bloggsfæren og jeg er nær dialog med dem.

Selv om dette ikke skal være en fag- eller lærebok i vanlig forstand, så har jeg fra jeg kom på idéen, ment at det vil være en styrke for boken at både lærere, andre fagfolk og forskere på temaet barn og mobbing blir viet plass i boken. Flere har bidratt med navn til personer som bør kontaktes i den forbindelse, men jeg imøteser gjerne flere forslag.

Jeg har så langt mottatt nær 50 bidrag. I tillegg kommer det daglig oppmuntrende eposter fra mennesker som selv, av ulike årsaker klarer å bidra. Noen forteller at det å begynne og skrive om dette, aktivisererte sterke følelser som sinne, skam, redsel for å virke svak, kvalme, skjelvinger, søvnløshet og at de derfor ikke klarer det allikevel. Noen har derfor måttet be andre om å skrive deres eller sin egen historie, slik at de føler at de allikevel er med og bidrar. Til tross for ubehaget de opplever, takker de inderlig for initiativet og sier det er på tide at boken skrives.

Slike tilbakemeldinger gir meg motivasjon og kraft til å fortsette arbeidet med boken. Jeg gjemmer ordene og menneskene i hjertet mitt.

Stor takk til Undre, Ida Jackson (Virrvarr), Mannunderveis og Jakob Arvola for stadig gode innspill og samtaler når motet i blant er skjørt.

(Bildet er malt av Tone Sem-Jacobsen)

Innlegget er også postet i Mobbebloggen

Et hjerte i et bilde i en bok

Jeg sitter sammenkrøpet i sofaen med krøllene rett til værs og lurer på hva som egentlig har truffet meg de siste dagene. Det er en forunderlig og spennende følelse, og når jeg tenker etter så kan jeg formelig kjenne i hele kroppen, hva det er som har truffet meg. Det er en slags storm.

En god Twitter-venn definerte nettopp følelsen av storm på denne måten: Å få åpnet dører inn til nye skattekammere i livets labyrint. Og det er omtrent slik det føles å ha dratt i gang prosjektet Den store mobbeboka for voksne. Jeg oppdager stadig nye skattekammere og jeg opplever et nærvær og et engasjement jeg ikke i min villeste fantasi hadde drømt om.

Åpenhet, engasjement og generøsitet er ord som beskriver de siste dagers stormfulle kappløp mot å realisere den største drømmen av alle – en bokutgivelse. Tilbakemeldingene fra forlaget er så langt overveldende. De følger prosjektet på nettet og heier fra sidelinjen mens de ber meg holde frem som jeg stevner (sitat).

Stormen symboliserer håp. Jeg er truffet av håp! Håp om at det blir et meningsfylt prosjekt som gjør kunnskap om til innsikt, og på den måten bidrar til varig endring.

Dette bildet har en av dem som står meg aller nærmest, Tone Sem-Jacobsen, malt som sitt bidrag til Den store mobbeboka for voksne. Med litt hjelp fra Markus Design, skal dette bli bloggens og bokas logo. Går alt som jeg ønsker, blir det også forsiden på boken:

Jeg ønsket meg et bilde til boken som symboliserte håp og oppgjør med skam. Jeg fikk så uendelig mye mer. Bildet viser med tydelighet følelsen av å være utenfor. Skammen som sitter i hjørnet velger jeg å tenke er et symbol på skammen man kan føle både over å være utsatt for mobbing, men også over å være en som har mobbet. Uansett så er det mulig å parkere den i hjørnet. En tredje dimensjon er at ikke alle klarer å reise seg – noen blir for alltid sittende der – enten som mobber eller offer.

Som en som selv har blitt mobbet, så treffende skrev det på Facebook: Det var et veldig fint bilde. Det illustrerer veldig godt hvordan mobbeoffere har det – de har et stort hjerte, men folk rundt ser det ikke 🙂 Man danner ofte et skall rundt seg som tøff, men er egentlig veldig liten inne i seg.

Jeg liker også å tenke at den som virkelig er stor og som kan stå der rak i ryggen, er den som beholder hjertet synlig og på rett sted.

For å understreke hva mer som traff meg – dette skrev Tone da jeg fikk bildet: Det er ditt fordi du er min venn for alltid, og fordi du betyr så uendelig mye for meg.