Bare gjør det!

Som jeg har skrevet tidligere, er jeg en dagdrømmer av rang. En nokså effektiv og handlekraftig dagdrømmer, vil nok mange påstå. Allikevel har jeg, særlig i tidligere tider, hatt en hang til å bli sittende fast i drømmene mine. I stedet for å omsette dem til virkelighet har jeg blitt sittende å beundre og kanskje til og med misunne dem som har kunnet- eller gjort ting jeg selv har ønsket å gjøre.

Det er fascinerende hvor produktiv og fantasifull man kan bli i sin egen unnvikenhet. Særlig når det gjelder å finne unnskyldninger for selv å la være å handle. Det siste året har vært et vendepunkt på mange måter – også når det gjelder effektuering av dagdrømmer.

1. Jeg har gått fra å drømme om å skrive og utgi en bok – til faktisk å gjøre det. I dag fikk jeg boken til satskorrektur. En nokså uvirkelig opplevelse å se det ferdige resultatet – 242 sider med sterke historier, bilder og mine personlige betrakninger. «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp», utgis i februar 2010 på Humanist Forlag.

2. Fra å synes at andre som får hjelp og støtte av venner er heldiggriser, har jeg selv begynt å ta i mot det venner og andre rundt meg ønsker å bidra med (og kanskje har ønsket å få bidra med i årevis). Det har resultert i nærhet som inspirerer og skaper trygghet

3. Jeg har fra jeg var 13-14 år, hatt flere franske forfattere blant mine favoritter. Simone De Beauvoir, Marguerite Duras og Jean-Marie Gustave Le Clézio, for å nevne noen. Omtrent like lenge har jeg latt meg forføre av franske filmer. Fra å drømme om å oppleve Paris og å kunne snakke og forstå fransk, hadde jeg i går mine første privattimer i en intim leilighet på Frogner. Jeg kom strålende hjem og har siden hatt Jaquelines vakre aksent i øret

4. Jeg har alltid hatt et sterkt samfunnsengasjement og har vært engasjert i mye. Allikevel – jeg har overvært mang en natur- og krigskatastrofe på TV og tenkt – tenkt at jeg burde bidra økonomisk, og endt opp med ikke å gjøre det. Unnskyldningene har vært mange – men sjelden gode. I dag har jeg, bl.a gjennom bloggen til UNICEFs generalsekretær Kjersti Fløgstad, fulgt dramaet på Haiti. 100 000 mennesker kan være døde og tilnærmet alt av utstyr mangler for å kunne hjelpe de som er rammet. Under middagen i dag, snakket barna om katastrofen og de var begge enige om at vi sannelig har det godt her i Norge. Plutselig sa den eldste smått irritert – har ikke du nettopp fått lønning, Mamma? Noe jeg kunne bekrefte. Hvorpå hun fortsetter – da får du jammen meg sette inn litt penger til UNICEF. Tenk på alt de gjør for barn – sikkert også på Haiti.

Som sagt, så gjort. I kveld sluttet jeg bare å tenke på å gi – jeg gav en enkeltgave på 300 kr øremerket UNICEFs arbeid på Haiti.

Det burde du også. Bare gjør det!

Reklame

Der tankene er tollfrie

Disse ordene ble til med Chillout in Paris på øret mens vakkert vinterlandskap i begynnende skumring passerte mitt slørete blikk. I baksetet satt trøtte barn og så film, slitne etter en hyggelig og høytidelig nyttårsfeiring i Gøteborg. Mens jeg satt slik og fordøyde inntrykkene fra det intense året som har gått, slo det meg atter en gang hvor forskjellige vi mennesker er. Noen lever for konstant action, small talk og oppmerksomhet. Jeg lever for stedet der tankene er tollfrie: Den livsnødvendig stillheten som gir energi, overskudd  – og som gjør meg hel.

Stillheten finner jeg gjerne i en god bok av den typen som bringer meg til et sted hvor tiden opphører og sansene og fantasien forenes. Der hvor stemningen i ordene som fyller boken gir meg gåsehud og får luktene som beskrives til å rive i nesen. Den forførende stillheten i en altoppslukende bok som lar meg kjenne en inderlig tilfredshet over perfekt sammensatte setninger – uten avbrytelser med støyende snakk om ingenting.

Å lytte, skrive og elske til stillheten som finnes i god musikk gir overskudd og ro i sjela. Det skjer når rytmer og toner blander seg sammen med lange tankerekker, som i blant trenger hvile før de modnes og blir til ord. Tanker, som i sin lengsel og inderlighet får anledning til å bevege seg fritt, lekent og nært. Som når hofter beveger seg uplanlagt og perfekt i takt til en sexy melodi. Da blir ord og toner til bilder som ikke enser begrensningene det invaderende snakket om ingenting vanligvis skaper.

Pussig, kanskje – at jeg som påberoper meg et lidenskapelig forhold til stillhet, velger å gjøre meg synlig gjennom høylydte og sterke meninger. Sannheten er at jeg mesteparten av tiden er det jeg alltid har vært – en dagdrømmer av rang. En som mest av alt søker, dyrker og nyter den livsnødvendige stillheten. Stedet der tankene er tollfrie og det er nok bare å elske og være til.