Det har vært stille fra meg på bloggen og irl nokså lenge, og jeg ser ikke bort i fra at det kommer til å vare en stund til. Jeg føler meg litt tom – som om alle ordene jeg tidligere eide, har forlatt meg. Det merksnodige er at jeg samtidig føler meg overfylt og sprekkferdig, og at jeg egentlig har mange tanker og fine opplevelser jeg ønsker å skrive om og dele. Og kanskje er det derfor ordene ikke kommer – fordi følelsene og inntrykkene etter alt det fantastiske jeg har opplevd de siste månedene, fortsatt ikke er fordøyd og derfor er så sterke – at ord faktisk ikke strekker til.
De siste månedene har jeg på ingen måte vært en god venn – tross gode intensjoner og et oppriktig ønske om å være det. Jeg har avlyst og utsatt et utall kaffekopper og flere glass vin. Latenstiden på epost og sms har tidvis vært svært lang, og det er et under at ikke flere har gitt meg opp underveis. For – det er tross alt et privilegium – ikke bare å få gi ut en bok, bli omtalt i alle slags medier, få daglige takkebrev og inneha selveste drømmejobben – men også at så mange (både kjente og ukjente), ønsker å dele gleden med meg. Det er jeg svært ydmyk og takknemlig over, selv om jeg i mangel av ord og overskudd ikke alltid har klart å gi like tydelig uttrykk for det – og derfor også gitt avkall på god kaffe og deilig vin i anseelige mengder.
På lørdag var jeg i bursdagen til en svært nær venninne. På forhånd – etter et lite rådslag med meg selv – hadde jeg kommet frem til at til tross for at det var på sin plass å si noen ord, så ville en slik tale neppe ende i annet enn å tørke maskara med servietten – emosjonell og proppfull av ufordøyde inntrykk, som jeg er. Etter hvert som den magiske kvelden på Englegaard, skred hen, og vinen gjorde sitt løsslupne inntog, tenkte jeg at jeg kanskje ville klare å si noen bevingede ord i det fantastiske selskapet allikevel. Jubilanten på sin side, holdt en nydelig liten tale til hver og en av de over seksti gjestene som satt til bords – avløst av den ene ordrike taleren, etter den andre.
Til vanlig er jeg ikke redd for å ta ordet i slike forsamlinger, men da jeg satt der og betraktet dette vakre mennesket – hun er virkelig vakker – både innvendig og utvendig – kom en etterhvert velkjent følelse snikende. Mens vi utvekslet varme blikk over bordet og jeg kjente hvor inderlig takknemlig jeg var som fikk lov til å være tilstede, ble talesperren et faktum. Plutselig følte jeg meg både keitete og sjenert, og ordene – som så ofte ellers når jeg blir berørt for tiden – forduftet i en fei.
Men, kjære Celine – i dag har noen av dem igjen funnet sin plass i mitt krøllete hode. I en tid som har vært turbulent på mange arenaer i livet mitt – på godt og vondt – så har du vært der for meg hver eneste dag. På fabelaktige og spennende dager, har du vært den som har gledet deg mest. På tunge dager har du vært varm og nær. På rare dager, hvor vi ikke har orket mer alvor, har vi ledd og innholdsfylt begreper som jubelår. Når jeg har tvilt på veivalg, så har du, på ditt intuitive vis, snappet opp min stillhet og bydd på kloke ord og utallige, kreative og gode forslag til løsninger. Du tåler at jeg er mye – at jeg tar plass og at jeg lykkes. Og i blant så ler vi høyt når vi sammenligner navlelo (intern for når vi begge synes vi har vært vel opptatt av oss selv).
Vennskapet vårt er forunderlig, vidunderlig, komplisert og befriende enkelt. Når ordene en sjelden gang ikke strekker til, så er vi allikevel venner for alltid.