Når ordene ikke strekker til

Det har vært stille fra meg på bloggen og irl nokså lenge, og jeg ser ikke bort i fra at det kommer til å vare en stund til. Jeg føler meg litt tom – som om alle ordene jeg tidligere eide, har forlatt meg. Det merksnodige er at jeg samtidig føler meg overfylt og sprekkferdig, og at jeg egentlig har mange tanker og fine opplevelser jeg ønsker å skrive om og dele. Og kanskje er det derfor ordene ikke kommer – fordi følelsene og inntrykkene etter alt det fantastiske jeg har opplevd de siste månedene, fortsatt ikke er fordøyd og derfor er så sterke – at ord faktisk ikke strekker til.

De siste månedene har jeg på ingen måte vært en god venn – tross gode intensjoner og et oppriktig ønske om å være det. Jeg har avlyst og utsatt et utall kaffekopper og flere glass vin. Latenstiden på epost og sms har tidvis vært svært lang, og det er et under at ikke flere har gitt meg opp underveis. For – det er tross alt et privilegium – ikke bare å få gi ut en bok, bli omtalt i alle slags medier, få daglige takkebrev og inneha selveste drømmejobben – men også at så mange (både kjente og ukjente), ønsker å dele gleden med meg. Det er jeg svært ydmyk og takknemlig over, selv om jeg i mangel av ord og overskudd ikke alltid har klart å gi like tydelig uttrykk for det – og derfor også gitt avkall på god kaffe og deilig vin i anseelige mengder.

På lørdag var jeg i bursdagen til en svært nær venninne. På forhånd – etter et lite rådslag med meg selv – hadde jeg kommet frem til at til tross for at det var på sin plass å si noen ord, så ville en slik tale  neppe ende i annet enn å tørke maskara med servietten – emosjonell og proppfull av ufordøyde inntrykk, som jeg er. Etter hvert som den magiske kvelden på Englegaard, skred hen,  og vinen gjorde sitt løsslupne inntog, tenkte jeg at jeg kanskje ville klare å si noen bevingede ord i det fantastiske selskapet allikevel. Jubilanten på sin side, holdt en nydelig liten tale til hver og en av de over seksti gjestene som satt til bords – avløst av den ene ordrike taleren, etter den andre.

Til vanlig er jeg ikke redd for å ta ordet i slike forsamlinger, men da jeg satt der og betraktet dette vakre mennesket – hun er virkelig vakker – både innvendig og utvendig – kom en etterhvert velkjent følelse snikende. Mens vi utvekslet varme blikk over bordet og jeg kjente hvor inderlig takknemlig jeg var som fikk lov til å være tilstede,  ble talesperren et faktum. Plutselig følte jeg meg både keitete og sjenert, og ordene – som så ofte ellers  når jeg blir berørt for tiden – forduftet i en fei.

Men, kjære Celine – i dag har noen av dem igjen funnet sin plass i mitt krøllete hode. I en tid som har vært turbulent på mange arenaer i livet mitt – på godt og vondt – så har du vært der for meg hver eneste dag. På fabelaktige og spennende dager, har du vært den som har gledet deg mest. På tunge dager har du vært varm og nær. På rare dager, hvor vi ikke har orket mer alvor, har vi ledd og innholdsfylt begreper som jubelår. Når jeg har tvilt på veivalg, så har du, på ditt intuitive vis, snappet opp min stillhet og bydd på kloke ord og utallige, kreative og gode forslag til løsninger. Du tåler at jeg er mye – at jeg tar plass og at jeg lykkes. Og  i blant så ler vi høyt når vi sammenligner navlelo (intern for når vi begge synes vi har vært vel opptatt av oss selv).

Vennskapet vårt er forunderlig, vidunderlig, komplisert og befriende enkelt. Når ordene en sjelden gang ikke strekker til, så er vi allikevel venner for alltid.

«Sånne som meg»

For snart en uke siden ble det avholdt en fantastisk lanseringsfest på M3, for mobbeboka «Fordi jeg fortjener det?». På det meste var det over 200 mennesker tilstede for å hylle boka og prosjektet. Festen bestod av rørende sang, energifylt dans, nydelige taler og høytlesning fra boken.

Allikevel så er det jeg husker best – i tillegg til alle de gode ordene som jeg har gjemt i hjertet mitt – to mennesker. En ung mann jeg ikke hadde truffet før, og som jeg fortsatt ikke vet navnet på, og bloggeren Valgerd.

Den unge mannen kom ganske tidlig bort til meg og vi gjorde flere forsøk på å snakke sammen, men ble stadig avbrutt av nye mennesker som ville hilse og klemme. Etter det verste rushet hadde gitt seg, kom han bort til meg på ny – denne gangen med boken i hånden for å få min signatur.

Tydelig varm i kinnene og på sitt forsiktige, sjenerte vis, sa han:

«Det var vanskelig å komme hit i dag, men jeg er en av dem som bærer på en vond historie, og som har gledet meg til denne boka. Jeg trenger å lese den – jeg er nemlig en av dem som ikke selv har turd å fortelle min historie. Jeg har lest Mobbebloggen og fulgt med, selv om jeg ikke har sagt noe. Jeg håper du veit hvor mye det betyr for sånne som meg at noen setter ord på dette og gir ut en sånn bok. Tusen takk for at du har gjort dette».

Deretter gav han meg en forsiktig klem og forsvant. Jeg får fortsatt klump i halsen når jeg tenker på ordene hans, og tror jeg vil kunne kjenne ham igjen hvor som helst i verden – tross vårt korte møte. Ikke fordi han skilte seg ut utseendemessig eller på annet vis, men på grunn av det søkende blikket, motet og de oppriktige ordene.

Litt senere oppdaget jeg et varmt smil i et ansikt under en hijab, i andre enden av lokalet. Igjen ble jeg avbrutt og opptatt flere ganger, før vi endelig kunne sette oss ned sammen. Valgerd er en av dem som på modig vis har delt sin historie i boken. I sitt bidrag forteller hun om erfaringer knyttet til å være en etnisk norsk kvinne som har konvertert til Islam. Vi har kun hatt kontakt gjennom Twitter, og jeg har mer enn en gang beundret motet og den ranke holdning hun utviser i diskusjoner både om Islam og kvinnekamp. Vi er ikke alltid enige, men jeg har dyp respekt for måten Valgerd velger å leve på. Under vårt lille møte på M3 – et hjertemøte – snakket vi om betydningen av sosiale medier, og hvilke muligheter det åpner for både når det gjelder å være seg selv fullt og helt, men også i forhold til å treffe mennesker som man aldri ellers ville ha truffet – og ikke minst opplevelsen av å bli inkludert, etter å ha vært eksludert og levd isolert.

Jeg er utrolig takknemlig for hilsningene, talene, gavene og alle blomstene jeg fikk i anledning lanseringen av «Fordi jeg fortjener det?». Det  jeg dog er aller mest takknemlig og lykkelig over, er varmen og rausheten som preget festen. Jeg kan ikke huske noensinne å ha vært på en fest med så mange ulike mennesker samlet på ett sted. Ei heller en fest hvor godordene, klemmene og inkluderingen har vært mer åpenbar. En fest for «sånne som meg» – og deg. Inderlig takk, alle!

Mer fra festen:

Denne takkesiden fikk jeg overrakt i gave på festen, av initiativtaker og nær venninne, Celine Thommesen: Fordi hun fortjener det

Generalsekretær Kjersti Fløgstad i UNICEF Norge, holdt en tale som hun har lagt ut i bloggen sin: Takk for en fantastisk bok, Kristin

Min gode venninne, og kunstner, Tone Sem-Jacobsen – som har malt bildet som er i omslaget til boken, leste dikt og holdt en nær og varm tale: Tale til Kristin Oudmayer

Valgerd har blogget et tankevekkende innlegg etter festen: En god opplevelse

En av bidragsyterne i boken, Lisa Arntzen, har gjort seg noen ettertanker, som er verdt å lese: Pusterom og varme tanker