Om å bry seg – og bry seg om

Jeg har lenge fulgt en blogg som har berørt meg dypt og inderlig. En hjerteskjærende, lærerik, nær og brutal blogg, skrevet av et ungt menneske. En skildring av kampen for leve og trangen til å dø.

Forrige helg opplevde jeg en urovekkende endring i bloggens innhold. Fra å skildre det å leve i ambivalensen mellom liv og død, oppfattet jeg at vedkommende hadde tatt en avgjørelse om å ta livet sitt, og at det siste innlegget var et avskjedsbrev. Etter flere runder med meg selv, valgte jeg å bry meg. I første omgang valgte jeg å legge igjen en kommentar. Da kommentaren ikke ble moderert, valgte jeg å sende en epost. Da jeg ikke fikk respons på den, travet jeg lenge over stuegulvet mens magefølelsen stadig ble sterkere. Jeg visste at jeg ikke fikk sove uten visshet om at jeg hadde gjort det som var mulig. Jeg valgte derfor å kontakte både sykehus og politi.

Jeg har tenkt på vedkommende hver eneste dag i uken som har gått. Jeg har sjekket RSS-leseren min regelmessig, men det har ikke vært aktivitet i bloggen før i dag.

I kveld, etter en svært innholdsrik dag som ble avsluttet med god vin og deilig mat, logget jeg på pcen for å sjekke epost og lese nyheter. Da oppdaget jeg at det var postet nye innlegg i vedkommendes blogg – og jeg innrømmer at det var med noe forhøyet puls jeg klikket på bloggen. Der fikk jeg bekreftet at vedkommende var i live og at h*n hadde blitt hentet av politiet midt på natten forrige helg, fordi noen h*n ikke visste hvem var, hadde lest bloggen, blitt bekymret og ringt politiet. Videre skrev vedkommende at h*n er evig takknemlig – fordi h*n hadde bestemt seg for å dø – og hadde vært død i dag, om ingen hadde grepet inn.

Gudene skal vite at jeg hadde kvaler og gikk mange runder med meg selv, før jeg plukket opp telefonen. Kanskje ville vedkommende bli sint, kanskje jeg bare ville gjøre alt verre – kanskje det bare var næring til et menneske med bunnløst behov for oppmerksomhet? Og hvem tror jeg egentlig at jeg er, som går ut i fra at jeg kan hjelpe en person jeg ikke kjenner, ved å gripe inn i privatlivet på den måten?

Jeg er fortsatt sterkt grepet av ordene jeg nettopp har lest, og egentlig vet jeg ikke om det er riktig av meg å skrive om dette engang. Det kan kanskje – av enkelte – oppfattes som selvskryt.

Alt jeg ønsker å formidle er – gå aldri videre uten å stoppe opp. Ikke anta at det dreier seg om noen som «bare er ute etter oppmerksomhet». Slutt aldri å bry deg – slutt aldri å bry deg om. Vi har alle plikt til å hjelpe og gripe inn når det står om liv og død.

Tillegg: Et par uker denne hendelsen fikk jeg mail fra vedkommende. H*n hadde kommet over dette innlegget og plutselig forstått sammenhengen. Vedkommende uttrykte stor takknemlighet og tilfredshet over å kunne gi livet en sjanse til. En viktig bekreftelse på hvor viktig det er at vi bryr oss – og bryr oss om.

Reklame