Om å holde høyden

I skrivende stund ligger jeg under pleddet og nyter formiddagskaffen til tonene av Nyttårskonserten. I mitt stille og tidvis krøllete sinn, gjør jeg opp status for året som har gått. Et år som i sannhet har båret preg av å inneholde A first time for a lot of things. Jeg surfer på nyheter fra det siste døgnet og hekter meg – for første gang i historien, ved Kongens nyttårstale. Ikke hele naturligvis – selv om den må sies å være en av de bedre han har lest opp fra arket sitt. Men én ting griper meg i særdeleshet; det lille avsnittet om å holde høyden for ikke å gå seg vill i fjellet. Om å ha en ledestjerne for å makte å se ut over sin egen situasjon selv i tunge tider.

2008 var kontrastenes år – på godt og vondt. Et turbulent år, med utfordringer som tilsynelatende ingen ende ville ta, og som også satte den fysiske helsen på store prøvelser. Men, mest av alt – i retrospektiv naturligvis, brakte det med seg klarsyn, handlekraft, mot, fleksibilitet, nærhet og berikelse.

2009 skal i følge en herlig dame jeg kjenner, bli Det beste året. For å siterer meg selv – og Freud i innlegget Lykke(lig)?: ”Lykke er fra naturens side bare et episodisk fenomen. Enhver situasjon som er ønsket ut i fra prinsippet om fornøyelse, vil bare produsere en mild følelse av tilfredshet. Vi er laget slik at vi bare kan kjenne intens nytelse og lykke når kontrastene finnes, men i veldig liten grad bare ut i fra “The state of things” – så bør også det kommende året inneholde kontraster. Slik det ekstreme 2008 åpenbarte seg, vil kontrastene fortsatt kjennes. Noen av dem kan dog med fordel utlignes eller forsterkes noe allikevel:

· Tids- og energityver: Jeg har de siste årene oppdaget at jeg har en tendens til å komme i kontakt med enkelte mennesker som veldig gjerne vil ha noe av meg, og gjerne mye av dette noe. Det er selvsagt ikke leit i utgangspunktet. Det er nemlig slik for meg; at den største lykken består faktisk i å glede andre. Og jeg har mye å dele av. Men, dette ”noe” viser seg i stor grad å handle om et ønske om bunnløse bekreftelser, råd, tilstedeværelse og trøst – uten en sjelden (og spontan) gang å kunne gi det samme eller andre ting tilbake. Etter hvert har jeg måtte bekjenne for meg selv at jeg ikke er utømmelig, og at jeg også trenger påfyll uten å måtte be om det. Derfor: I 2009 skal jeg bli mer gjerrig på bruk av tiden min. Noe som betyr at jeg skal sette av betydelig mer tid til dem og det som er viktig. Jeg skal nyte og elske mer.

· Regnskapsføring: Jeg har alltid vært en kløne med tall, noe mange sikkert gjerne bekrefter. Men, 2008 lærte meg ett og annet om en spesiell form for regnskapsføring; det å leve med regnskap som aldri går helt opp. Hvor mange mennesker skal slites i stykker, være engstelige, bli syke av bekymringer, skremmes og lures for at ett menneske velger, (ja, det kan diskuteres om det er et reelt valg), å gå til grunne? Mange vil hevde at også denne typen regnskapsføring er enkel, og at det bare er å gjøre sånn og slik, og trekke fra ”det/den” som (ikke) passer inn – alt ettersom. Jeg er ikke snauere enn at jeg kjenner det omtrentlige svaret på mitt komplekse regnskap. Men: Jeg skal greie å holde meg rimelig innenfor budsjettet, selv om det tidvis kan bli en utfordring å holde de røde tallene så lave som mulig.

· Åpenhet: I 2008 gikk jeg mange runder med meg selv i forhold til å skrive og snakke åpent om å være pårørende, og om det er noe som er i overkant personlig å dele med andre. (Jeg skal ikke slutte å gå disse rundene) Og ja, det er det kanskje? For mange foretrekker absolutt det ikke å vite. Dessuten foretrekker mange rundt meg at jeg bare skal være Happy Krøll, noe jeg absolutt er mesteparten av tiden. Allikevel, det å leve med en rusmisbruker tett inn på livet i mange, mange år, har begrenset livet mitt en hel del. Jeg har vært et gissel – både i min egen skam og sorg. Men, også fordi jeg har følt at jeg har måttet beskytte og hjelpe. Og fordi jeg har brukt resten av tiden på å rettferdiggjøre min egen samvittighet over å ha det bra. Så: Jeg har bestemt meg for 2009 skal være året for åpenhet. Kan jeg bidra til større åpenhet om dette temaet på generell basis, så skal jeg det! Jeg har et rimelig avklart og reflektert forhold til dette etter hvert. Dessuten har jeg mer erfaring enn jeg håper noen andre vil få. For meg har følgende skapt en slags mening med å gå igjennom dette: At jeg kan dele, delta og debattere – så flere kan forstå mer

Berikelser: Jeg har snart nevnt det til det kjedsommelige at 2008 var et kontrastenes år. Men, det har også vært et berikelsens- og utviklingens år. Av alle ting ble en luksuriøs familieferie i Egypt en sterkt medvirkende/utløsende faktor til en del viktige selverkjennelser og møter med meg selv i døren. I 2008 innså jeg for alvor at jeg begynte å bli en person jeg ikke helt kjente igjen på enkelte områder (jeg vet også hvorfor). En person i overkant opptatt av luksusferier, utdannelse og fete jobber. At folk som var sånn eller slik, ikke var forenlige med meg og mitt, og derfor ikke verdt nærmere bekjentskap. I 2008 ble jeg beriket og velsignet med nære og fine bekjentskaper med mennesker som både lever og tror annerledes enn meg. Mennesker jeg vet kommer til å forbli i hjertet mitt, selv om jeg ikke selger Audien eller flytter fra rekkehuset i Asker av den grunn. Mennesker som ser hvem jeg er – og som tåler at jeg ikke alltid har det bra. Mennesker som aksepterer valgene mine. Ekte, gode og nære opplevelser måles ikke i luksus – men ER (en nødvendig) luksus og ingen menneskerett. Derfor: 2009 skal være fortsettelsen på resten av det livet jeg ønsker meg. Jeg skal gå inn i det nye året med sansene og sinnet åpent. Jeg skal leve og være i utvikling. Jeg skal være den jeg er – og være tilfreds med det.

De siste årene spesielt, har jeg ofte erfart at kart og terreng ikke alltid stemmer overens. Jeg har gitt både kart, vær og skotøy skylden for avstikkerne mine – og for at jeg har gått meg vill. Irriterende nok, men heldigvis; så har jeg oppdaget at kartet jeg navigerte etter var gammelt. Nesten samtidig oppdaget jeg at det finnes andre måter å holde det på, slik at det blir lettere å tyde. Jeg utelukker ikke at jeg fortsatt kan komme til å gå meg vill iblant. Men. Jeg har oppdaget min lederstjerne og jeg er ikke lengre redd. Jeg vet så uendelig mye mer om hvordan jeg skal holde høyden i 2009.

Åpenhet – for hvem?

Som et tilsvar til J B’s kommentar (som BØR leses) i: http://gcicommunique.wordpress.com/2008/02/28/hjelp-barnet-mitt-er-pa-nett/#comment-72

Åpenhet, J B, det èr politisk korrekt – og også noe jeg er opptatt av å ha med mine små døtre. Jeg ser at dette er med på utvikle dem til reflekterte og solide mennesker. Jeg er ydmyk i forhold til at jeg får være med å forme dem til nettopp det. Og jeg blir stadig både stolt og overrasket over at jeg uten kraftanstrengelser, hver dag etter skoletid, får sms fra den eldste med spørsmål om hun får lov til å bruke pcen – og om det er greit at hun går inn på den og den nettsiden.

Tilbake til temaet ditt – åpenhet. Selv er jeg et ektefødt hippiebarn med alt hva det har innebåret gjennom oppveksten. I hele mitt yrkesaktive liv har jeg jobbet med mennesker i krise og mennesker som har fått grensene sine tråkket over i ulike sammenhenger. De senere årene har jeg jobbet spesielt med barn av psykisk syke – uten at jeg på noe måte mener å ha grunnlag for å mene at du er det, J B. Dog er det noen likhetstrekk mellom deg og mine hippieforeldre – samt foreldre som av grunner de ikke selv er herre over, tråkker over et barns grenser.

De fleste definisjoner om overgrep mot barn legger vekt på at overgrepet skjer ut fra den eldres (overgripers) behov, og på bekostning av den yngres (barnets) behov. På denne måten pålegges den eldste ansvaret for handlingene, uavhengig av barnas reaksjoner, oppførsel eller handlinger (Poulsson 1992). Slik jeg tolker det vil man altså være opptatt av hvem som intellektuelt sett er den svakeste parten (dette gjelder også når det foregår grenseoverskridelser mellom to voksne). Konklusjonen blir at overgrep/grenseoveskridelser skjer når det er manglende likevekt mellom personene i handlingen. Og det er her jeg kjenner vemmelsen komme over meg. Jeg sitter ikke her og påstår at jeg vet hva som er riktig for andres barn – heller ikke ditt. Men, jeg vet mye om å være et barn som tidlig får innsyn i – samt en slags subtil deltagelse i de voksnes verden. Alt på grunnlag av en misforstått oppfatning om at åpenhet er det eneste saliggjørende og riktige.

Åpenhet for hvem – og hvorfor?

Selv opplevde jeg jeg det som krenkende og svært utrygt – dette å bli vist og forklart i detalj om temaer jeg ikke ante fantes eller ønsket å utforske. Som voksen tenker jeg at det lå en slags rettferdiggjøring over egen livsstil og valg i de handlingene. I tillegg tror jeg oppriktig på at det ikke var vondt ment. Allikevel så følte jeg både som barn – og senere som voksen, at jeg ble påtvunget en innsikt og kunnskap jeg ikke ønsket å ha, og som jeg heller ikke visste hva jeg skulle bruke til. Selvsagt protesterte jeg ikke heller, for jeg trodde at dette var det “normale”. Dvs . intuisjonen min sa alltid noe annet, men som barn har man nødvendigvis ikke ordene for den sjette sansen.

I vennegjengen fikk jeg masse kred for å ha den kuleste og peneste moren som man kunne snakke med om alt. Innvendig skjemtes jeg ofte, og fryktet i blant at disse temaene skulle komme opp når jeg hadde venner på besøk. Selvsagt skjønner jeg i dag at de var drevet av en normal barnlig nysgjerrighet – og at det hele hadde et eksotisk preg muligens. Men, dog – for meg var det like fullt, og uten at jeg på noe tidspunkt kunne tilkjennegi det, ofte forbundet med usikkerhet og flauhet. Selv om jeg utad bare var stolt over den kule moren min som vennene oppfattet mer som venninne enn mor. Og faren min som i gode perioder fremstod som tøff og annerledes, med sin ring i øret og svære stereoanlegg. Det skal også nevnes at jeg mer enn gjerne briljerte med min kunnskap for å styrke min posisjon.

Når alt dette er sagt; jeg er overhodet ikke å betrakte som et offer i noen forstand. Men, jeg er blant dem som velmenende nok, har opplevd å få grensene sine tråkket over altfor tidlig – ved å bli dyttet inn i de voksnes verden på premisser som ikke alltid var mine egne. Dette har selvsagt hatt konsekvenser for meg i forhold til hvordan og hva jeg har tenkt om sex, nærhet og tabuer – og det har gitt meg utfordringer jeg gjerne skulle ha vært spart for. Hovedpoenget mitt er; at åpenhet – ja, det er riktig og bra. Men informasjonen må være tilpasset og i takt med barnets utvikling og modenhet. Noe som utelukkende er den voksnes ansvar. Hvilke forutsetniger hadde DITT barn, J B, for å protestere mot informasjonen hun ble gitt?

Sett også fra et profesjonelt ståsted etter mange år med klinisk erfaring på området, så er min påstand at: Barn har krav på tilpasset informasjon, beskyttelse og visshet om de får være nettopp barn – med alt hva det innebærer av uskyld, EGNE oppdagelser og naivitet.