I dag gikk jeg bokstavelig talt rett på en slåsskamp mellom svært unge og rusa mennesker. På et tidspunkt ble den så alvorlig at jeg fant det best å ringe politiet.
Noen timer etter har hjertebanken gitt seg, men den hemningsløse volden jeg var vitne til, og desperasjonen i de slørete, oppspilte – og langt der inne – triste øynene, har festet seg på netthinnen.
Vel hjemme i et tomt hus, kan jeg ikke fri meg fra å tenke på at de unge menneskene jeg møtte i dag en gang har vært små og uskyldige. Og at det mest sannsynlig sitter fortvilede foreldre – og søsken – der ute et sted. Familier som sørger over barna de føler at de er i ferd med å miste. Ensom sorg med skam som drivkraft.
Vel vitende om hvor opprivende og altoppslukende det kan være. Og at den virkelige slåsskampen kanskje ikke har startet – enda.
Jeg har tidligere skrevet fra pårørendeperspektivet:
Åh, det er så tøft for dem det gjelder og som du sier deres kjære og pårørende. Livet går ikke etter en strek.det er bratte bakker, veldig bratte bakker for mange mennesker.
Fekk ein knute i magen medan eg las dette, samstundes som eg er takksam for at eg har fått eit nytt liv no.
God klem til deg!