I dag kom jeg over et blogginnlegg med utgangspunkt i portrettintervjuet Dagbladet har gjort av meg, om oppveksten min og hvordan jeg klarte meg tross utfordringer i barneårene. Bloggeren Astrid stiller spørsmålstegn ved om det ikke er litt for mye fokus på «reis deg opp», når det samtidig er et faktum at mange av dem som opplever mobbing får livene sine ødelagt for alltid – og aldri klarer å reise seg igjen. Hun synes holdninger som at ”man må reise uansett”, er skumle – for det er nødvendigvis ikke så enkelt for alle. Det siste har hun rett i – det finnes dessverre ingen enkel vei ut av mobbehelvete.
Jeg har tenkt mye på dette de siste årene – hva gjør at noen klarer seg og andre ikke?
Min erfaring – etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres mobbehistorier – er at noe av det de fleste har manglet underveis, det er håp. Håp om at livet kan bli bra igjen – og derfor er jeg glad for Dagbladets vinkling i denne saken. For – vil det hjelpe noen om avisene skriver om dem som fikk livene sine fullstendig ødelagt hver gang temaet skal belyses?
Mitt liv kunne ha vært ødelagt – og med summen av belastningene jeg hadde i livet mitt som barn – så ville mange ha forstått det svært godt om det gikk dårlig med meg. At jeg har klart meg, betyr ikke at veien til det livet jeg lever i dag har vært enkel, eller at jeg ikke har hatt lyst til å gi opp innimellom. På veien dit jeg er i dag, har jeg tidvis vært vrang, deprimert, pessimistisk – og noen ganger uten håp.
Livet er i perioder en kamp for mange – også meg. Men jeg er takknemlig for at min mor, og enkelte andre voksne jeg hadde rundt meg, aldri gav meg opp og heller aldri aksepterte at jeg gav opp eller gav meg over. Slik jeg ser det, så har jeg måttet ta noen valg underveis (mer eller mindre frivillig, selvsagt, da min mor har vært tøff og tydelig på hvilke alternativer jeg har hatt). Disse valgene har gjort at jeg har klart meg. Det betyr ikke at jeg mener alle er i stand til å klare det, men igjen så kommer vi tilbake til dette med håpet. For når er det egentlig ok å gi opp – når kan man være sikker på at livet aldri blir bedre igjen?
Jeg har jobbet mange år i psykiatrien, og kjenner dessverre mange som har fått livene sine ødelagt av mobbing. Jeg kjenner også mange som har tatt livet av seg på grunn av mobbing. Men mange av dem jeg har møtt, har også funnet tilbake troen på at livet er godt ment og at de kan få det bedre. Og mange får det også bedre – med hjelp til å bære håpet, anerkjennelse og råd om gode alternativer å handle ut i fra.
Når det er sagt – de som allikevel ikke får det bedre skal vi andre selvsagt ikke moralisere over. Men jeg tror og vet, etter utgivelsen av ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, at min og mange andres historier om hvordan livet tross alt ble bra, har inspirert mange til å tørre og ta tak i eget liv. At man en gang har vært et offer, trenger ikke å bety at man for alltid er et. Det finnes veier ut av mobbehelvete.
A Curly Life 
Ja, livet er godt ment. Er bare så f… utfordrende å forstå det når man har det som verst. Nå var vel ikke mine opplevelser så ekstreme som manges, og jeg var kanskje også så sterk at jeg klarte å komme gjennom det. På et vis. Med arr og opplevelser som kommer tilbake nå, 35 – 45 år etterpå.
Men samtidig er jeg ikke så sikker på at jeg er unik, selv om jeg er en overlever. Tror at langt de fleste, for ikke si alle har muligheter til å klare seg godt, med god oppfølging av mennesker som har tid og vilje til å gå veien sammen med dem.
Jeg er helt enig med deg – jeg tror også de aller fleste kan klare seg godt. Men dessverre så har ikke alle tilgang på mennesker som har tid og vilje og til å gå veien sammen med dem.
Hei Kristin, med utgangspunkt i eget liv, mye mobbing både i skolen og arbeidsliv, så mener jeg det du formidler er svært viktig.
Håp, er det som har holdt hjulene i gang for egen del. Håp inntil det naive, men det lever sterkt i meg, og formidler du håp, kan det være akkurat det øyeblikket, i den artikkelen, i det intevjuet, du er «den ene» for noen der ute.
Alt etter hvor vi står i livet, vil vi oppleve innholdet i det som skrives ulikt, og enkelte er kanskje der, hvor de føler at ingenting nytter og en slik artikkel nører opp under mislykkethet. Likevel, slike artikler og intervju er så utrolig viktig. Der jeg selv er i livet, vil kanskje enkelte oppfatte som mislykket. Ja, jeg er ufør pga. sosial angst, og ja, jeg har vært og kan være bitter, ja, jeg kan kjenne på håpløshet, ja, jeg kjenner til tider at ingenting nytter, men så er håpet der, og jeg dras opp og velger å se meg selv som en resurs, som faktisk har en historie å bidra med, og jeg har åpnet en blogg der jeg ønsker å formidle håp og trøst.
Likevel, så vet jeg, at dette blir en balansegang, da det av noen vil oppfattes som provoserende i deres egen håpløshet, men jeg velger å holde fokuset på håpet, og at det kan nå flere enn meg selv.
Takk for at du er den du er Kristin.
Vennlig hilsen Bibbi.
Hei Bibbi,
Takk for en fin kommentar! Jeg er sikker på at du med dine erfaringer er en ressurs for mange – og det er kanskje det viktigste av alt; å være noe for andre (i tillegg til å ta godt vare på seg selv, selvsagt). Jeg er forøvrig en av dem som i perioder – når jeg har hatt det som vanskeligst – har blitt provosert av «reis deg»-holdningen og fokuset på at jeg kan velge å ha det annerledes. Jeg har mer enn en gang forbannet uttrykket: Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det. Right – i perioder er det lettere sagt enn gjort. Samtidig er det noe (irriterende) sant i det uttrykket – det ser jeg nå.
Takk for at du leser bloggen og deler dine erfaringer og tanker, Bibbi 🙂
Kjempeflott intervju, Kristin! Takk for alt du sier og gjør. Som jeg har sagt til deg før, du gjør en viktig jobb. Klem 🙂
Kjære Villkatta,
Takk for gode ord! Og som jeg har sagt før – du bidrar også med svært viktige ting når det gjelder din åpenhet 🙂
God klem
Du skriver kloke ord, Kristin.
Håp må jo være den aller største drivkraften vi har. Håp om at det skal bli bedre, håp om at jeg skal klare meg, håp om at de jeg er glad i skal klare seg. Håp om tilfriskning, håp om gode dager, håp om et godt liv – håp om liv.
Ingen sier at det er lett. Men uten håp… Hva har vi da å kjempe med? Hva har vi å kjempe for?
Håp er vårt viktigste våpen. Det finnes vanvittige krefter i håpet.
Jeg er enig med ovenstående: Du gjør en viktig jobb.
Takk.
Kjære Gunnhild,
Takk for fin kommentar om håp. Jeg er hjertens enig – uten håp, hva har man egentlig da – når livet er vanskelig?
Jeg gleder meg til å lese den nye boken din!
Hei, dette er et viktig tema med utrolig mange nyanser. Jeg for min del levde i den tro at jeg hadde klart meg godt jeg, etter langvarig mobbing (som ingen visste noe om), med traumatisk avslutning. Og ja, jeg fungerte i alle år, snakket om mobbingen og var egentlig en som fungerte optimalt tror jeg. For dette hadde jeg lagt bak meg for lengst. Instruksen hadde alltid vært, legg dette bak deg, gå videre, tenkt positivt….
Men som kommer livskriser da, i en alder av 50 år. Og da kommer alt tilbake, fra barndommen, mobbingen og stor sårbarhet, det var faktisk en behandler som retraumatiserte meg som avdekket dette (uten min vilje ja).
Men uansett, jeg forstår at jeg ikke har bearbeidet dette. For jeg tillot meg aldri å være et offer. Og det sitter utrolig dypt dette.
Men håpet gir jeg ikke opp. Neida. Men det hadde vært fint å få litt forståelse i systemene for at dette tar tid. At det ikke kan fikse ved at jeg slutter å være offer NÅ. For det har jeg prøvd før, og det ble hjalp jo ikke, ikke på sikt. For dette stikker dypt……
Hei du,
Du har helt rett i at dette er et tema med mange nyanser – og jeg synes det er flott at de kommer frem i kommentarfeltet her. Dette er et tema som det er vanskelig å snakke om, men kanskje desto viktigere å ha åpenhet rundt.
Viktig at systemene rundt har aksept for at det tar tid å bearbeide traumer – man blir ikke frisk på befaling. Jeg håper du får den tiden du trenger og at du får det livet du ønsker deg fremover.
Gode tanker,
Kristin
Takk for gode ord. Jeg tenker av og til at de beste årene ligger bak meg. Det var de nesten førti åra hvor jeg levde lykkelig uvitende om de spor mobbingen og relasjonstraumer hadde satt i kroppen. Nå når jeg er ufrivillig innhentet av fortida, da vet jeg ikke helt, om det er mulig å få tilbake min store optimisme og meg selv med full energi igjen.
I hvor stor grad vi selv velger å være offer, forbli offer eller komme oss videre, ja det er jeg ganske usikker på. Jeg tror på hver enkelts indre terapeut, men tror vi mange ganger forstyrres av ting utenfor oss, som vi ikke kan kontrollere.
Du gjør en flott jobb med bloggen din, bøkene dine og at du står frem i media. Takk skal du ha.
Jeg tror at motstanden bunner i behovet for aksept. For mye «reis deg opp og form din egen framtid»-prat kan gi enda mer motløshet og tanker om egen skyld. For å øyne håp tror jeg det er nødvendig å bli forstått først, iallfall for dem som ikke har en indre, sterk overlevelsesevne og som «tåler alt».
Å snakke om dette i offentlighet, til en stor masse, må være vanskelig da det krever balansegang mellom å vise forståelse/anerkjennelse av den andre/mottakerne, og å vise at det finnes en vei videre. Når en er klar for å gå veien videre, vil være individuelt.
Å snakke direkte til en person som sitter på sin livserfaring vil jeg tro er lettere fordi budskapet kan tilpasses personen.
Jeg er opptatt av hva som skal til for å komme ut av en vanskelig situasjon, hvordan kan man vite når man er klar for neste steg og er klar for å reise seg? Og hvordan gjør man det?
Mobbing og psykososialt miljø er viktig å snakke om! Ser at temaet har vært oppe en del i media i det siste. Bra!
Aksept er uhyre viktig, og dessverre er det mange som ikke opplever aksept for sine erfaringer med å bli mobbet. Det tror jeg for svært mange er avgjørende for å kunne gå videre livet. For egen del, har jeg av nær familie alltid fått aksept for mine erfaringer og også bekreftelser på at det jeg følte og opplevde var reelt – det har vært viktig for meg. Men like viktig har det også vært at jeg ikke har fått «lov» til å bli værende i det. Det ene utelukker altså ikke det andre, etter min mening. Som mor til et barn som ble mobbet, har det krevd enormt mye av meg (også pga egne erfaringer) å formidle håp, ha fokus på hva vi faktisk kunne gjøre noe med og det å se barnet mitt som mye mer enn et offer. For gudene skal vite at mine beskyttelsesinstinkt var (er) sterke og at jeg mest av alt ville skåne det for alt, bare gråte og sørge over det barnet opplevde. Heldigvis, og med god støtte, klarte jeg å gå sammen med barnet – ikke for det – og kanskje viktigst av alt, anerkjenne opplevelsene og bruke mye tid på å bearbeide dem, men samtidig alltid ha fokus på ressursene og mulighetene. Sier ikke at dette er lett eller passer for alle, men jeg ser helt klart at mine reaksjoner kunne ha forverret barnets situasjon – og også gjort det vanskeligere å komme ut av den.
Dette ble muligens litt på siden, men ble revet med 🙂
Mest av alt kjenner en trang til å gjøre noe drastisk, mens det i virkeligheten er egen utilstrekkelighet og desperasjon en kjenner. Når en selv har erfart det samme, vonde som ungen går gjennom blir egne erfaringer reaktivert. Det kan stå i veien for god håndtering av konflikten og mobbesituasjonene.
Da kan det være vanskelig å se barnet som det ‘er’ og ikke badet i egne erfaringer. Kan også være vanskelig å se situasjonen «objektivt» og ikke ensidig i lys av følelsene til barnet. Jeg tror det er nødvendig for å kunne gjøre «det riktige».
Jeg tenker at det også er viktig å se barnet/-a som mobber, hva dreier det seg egentlig om? I dette er balansegangen mellom faktiske hendelser og følelser/reaksjoner sentral. Følelser er ikke uviktige, men hvordan de håndteres kan være annerledes enn de konkrete handlingene. Dersom barnet er preget av usikkerhet og fortolker situasjoner som utestengelse, er riktig grep blant annet å styrke selvbildet og pushe barnet nok. Om barnet mobbes eller utsettes for vold er andre tiltak nødvendige. Derfor er det nødvendig å få oversikt over hvor hovedtyngden av problemet ligger.
Dette er vanskelig, Kristin! Derfor blir det en litt rotete kommentar, men forsøker.
Livet er en drakamp der det veksler mellom hvem som er «den sterkeste» av håpløsheten og kampviljen. Å være uten håp tar enormt med krefter, frarøver livslyst, drømmer, og gir en opplevelse av at livsmotet er blitt skjøvet under en kampestein, og blitt erstattet med en livssmerte som nesten kjennes evig.
Dersom det å føle seg innestengt, fastlåst, og ensom har vært «tonen» i livet, er det så lett å tenke at dette er den eneste musikken jeg kan spille. At verden kan være et godt sted, at godhet og relasjoner kan henge sammen, er ikke nødvendigvis det første som dukker opp i tanken når logikken har fått nok brister. Når relasjoner heller har blitt synonymt med lidelse. Det følger mye skam med fastlåsthet. Å være feil, ikke føle seg god nok,»u-elsk verdig.» Å skulle kjempe seg fra det å ikke ha en stemme, til å kunne improvisere, leve, bevege seg uten at skammen dukker opp, krever enormt mye – det er ingen snarveier…
Min erfaring er at jeg trenger andre for å orke å håpe. Å ta ansvar kan handle om å finne frem til mennesker som viser hva levende og gode relasjoner er, og samtidig vite at jeg også har noe å gi; at gode relasjoner aldri bare er enveis. Det høres kanskje rart ut, men å ha evne til å ta imot godhet fra andre mennesker, stole på at de ønsker en godt,krever for noen lang trening, men jeg tror og håper at repetisjoner av godhet, forståelse, nærvær – at noen tåler meg og mitt liv, kan skape håp og tro på at livet ikke bare er en kamp.
Så fint skrevet dette var. Det er helt sant, å inngå i gode relasjoner kan være krevende.
For min egen del kan jeg tilføye at jeg nok hadde «relasjonsskader» før mobbingen startet.
Nå rydder jeg opp, med håp om at kroppen som har båret på alt dette vonde endelig kan forstå at livet er annerledes nå, over førti år senere. Men noen quickfix er det jo ikke, tvert imot.
Kjære deg,
Takk for en sterk og gjenkjennelig beskrivelse, som jeg tror mange strever med å finne ord for – men som du beskriver usedvanlig godt.
Jeg håper ikke jeg blir lest dithen at ansvar er synonymt med at man skal være alene om alt, eller at bare man tenker gode tanker, så får man det bra – det er på langt nær det jeg mener. Det finnes ingen lettvinte løsninger, og jeg vet av personlig erfaring at det kan være svært krevende for omgivelsene – både familie og venner – å forstå og tåle akkurat det. Og det er ekstra vondt i de periodene når man trenger andre for å orke å håpe – da nytter det ikke (i hvert fall ikke for meg) å bli presentert for tanker om at jeg må ta meg sammen og velge annerledes. Det jeg trenger mest av alt akkurat da, er at noen tåler meg – hele meg.
God klem, min venn
Med tanke på ansvar; nei jeg leser deg ikke slik – verken denne påtvungne «du må tenke gode tanker», eller dette med at ansvar er synonymt med å stå alene, men det er dessverre noen som mener det, og det frustrerer meg enormt. Det skaper unødvendig mye smerte å formidle det til noen som synes håpet er borte. Hvis relasjon er forbundet med lidelse, og det vi skal peke på – det som skal gi håp – formidles som noe ensomt; at vi skal klare alene – hvordan i all verden skal det være mulig å skape rom og håp for å tenke at det går an å hele det som er skadet, da? Bare noen tanker…
Jeg beundrer deg for din evne til å involverer omgivelsene! Ditt ork. Engasjement. Varmen din. Det at du er deg, Kristin, minner meg på at gode relasjoner finnes. At det finnes mennesker som tåler meg – og hele til og med. Tro meg; det er et håp det aldri, aldri kan bli for mye av.
God klem!
For en fantastisk blogg du har.. Liker den virkelig…
Camilla,
Tusen takk for gode ord om bloggen!
Takk for nok et klokt blogginnlegg. Jeg har ikke lest boka di (ennå), men jeg syns det er bra at du skriver om veien til et bedre liv selv om det ligger en dobbel egg i det. Da jeg, for mange år siden, endelig var ferdig på skolen og dermed frigjort fra mobbetorturen, lurte jeg veldig på hva jeg skulle gjøre for å komme videre i livet og “komme over det”. Jeg lette og lette etter bøker og på det den gang gryende Internett, men fant ingenting. Omtrent ti år seinere skjønte jeg at jeg hadde klart å gjøre det rette, med god hjelp fra et par nære venner og en terapeut, for livet er blitt veldig bra. Men det tok meg veldig lang tid å forstå at det faktisk er greit å være lei seg for mobbinga – at det var greit mens det sto på, og at det faktisk er greit å være lei seg mange år etterpå også. Jeg tror noe av det verste man kan si til noen som blir mobba ,er “ikke bry deg om det”, for da legger man bare ansvaret over på offeret og offeret får en enorm skyldfølelse for at hun ikke klarer å stanse situasjonen. Men når man opplever mobbing, så er det faktisk nesten umulig å fikse det selv. Og det ER greit å bli lei seg. Og det ER greit å synes det er vanskelig i ettertid – i likhet med alle andre slags overgrep. Mobbing er et overgrep og bør behandles deretter.
Takk for en innsiktsfull kommentar og for at du deler av dine erfaringer!
Jeg er hjertens enig – det er lov å være lei seg – både mens det står på, men også etterpå. Dessverre er det altfor mange som får høre – også av egne foreldre – uttalelser som: Ikke bry deg om det, litt må du tåle, hva hadde du gjort på forhånd da – som gjorde at de var sånn mot deg?
Det er ikke uten grunn at mobbeboke ble hetende: Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar. Altfor, altfor mange tror at de mobbes- eller ble mobbet fordi de fortjener det.
Utrolig bra skrevet! Jeg skal definitivt lese boka di!
Du skriver utrolig bra! Takk for at jeg får følge med på bloggen din. Jeg har lagt en link fra min egen blogg for jeg ønsker at leserene mine også skal få oppdage akkurat denne bloggen! 🙂 Hvis du vil gå inn å se, ligger innlegget her: http://tankekjor.blogg.no/1318885040_tips_til_blogger.html
Takk igjen for at du blogger!!
Det er ikke alltid en har krefter til å «reise seg» eller «ta seg isammen» hverken mens det står på, eller i fredelige perioder. Jeg skulle ønske at fler mennesker våget trenge seg på når livet er tungt, våget å bare være der. Det er så godt å få lov til å søke ly hos en annen når det skranter med krefter. En annen «løsning» som ofte kommer er at en jo har rett på psykolog, men for meg har faktisk medvandrere gjort mer enn disse velutdannede… Hvorfor har medmenneskene blitt så sjeldne?
Tilbaketråkk: Høyt begavede barn spesielt sårbare konsekvensene for mobbing « Fra en annen planet