Fra de første skolene åpnet dørene igjen etter ferien, har jeg daglig blitt kontaktet av svært fortvilede og gråtende foreldre som forteller om alvorlig mobbing som ikke tar slutt og en tøff skolestart for barna.
Blir ikke trodd
En av dem jeg har snakket med, frykter for livet til barnet sitt. Barnet sier det ikke makter mer av utestengningen og ønsker å ta livet av seg. En annen lurer på hvor mye det er meningen at de skal tåle, og forteller at de føler seg brysomme som sier ifra gang på gang. Likevel føler de seg usynlige. De blir ikke trodd.
Gjentatte ganger har foreldre spurt om jeg kan komme hjem til dem og snakke med familien. De ønsker veiledning og har behov for å få formidlet håp og noe som gjør situasjonen lettere å bære. Noen unnskylder seg fordi de er opptatt av sin egen situasjon, når så mange har det mye verre etter terroren 22/7.
Ungdommer jeg har snakket med, forteller om en skolestart som i liten grad bærer preg av et varmere og mer inkluderende samfunn etter 22/7. Som en jente skrev på SMS: «Alt var som før da skolen begynte igjen. Som vanlig blir jeg holdt utenfor og driti ut med de andre til stede. Jeg trodde folk hadde skjerpet seg litt nå. Alle snakker jo om at vi må holde sammen osv.».
En annen jente skrev at da hun fortalte hjemme at hun var blitt enda reddere etter 22/7. Hun gruet seg veldig til å begynne på videregående skole og fikk høre at hun var selvopptatt som tenkte på sine egne problemer etter at så mange ble rammet og drept i terrorangrepet.
Enda mer ensom
I likhet med alle andre nikker jeg samtykkende til at inkludering og raushet er viktigere enn noensinne. Mens vi nikker iherdig og snakker om varme og åpenhet, slutter vi oss til Kronprinsens ord om at vi har svart på terrorhandlingene med å vise hva vi står for: Vi har svart med nærhet og samhold. Og det er i sannhet godt å kjenne styrken i dette samholdet, særlig for oss som ér inkludert, ikke opplever mobbing og som har et godt nettverk.
Mange barn og foreldre håpet og trodde at noe skulle bli annerledes. Tilbake i skolehverdagen møter de en annen virkelighet. Fortsatt opplever barn og unge å bli holdt utenfor, latterliggjort, truet og baksnakket. Foreldre kjemper fortsatt for å bli trodd når de forteller skolen hva barna deres opplever og om konsekvensene det får.
Selv om hele nasjonen føler seg rammet av terroren, og selv om mange ble drept og såret, er disse menneskenes bekymring og fortvilelse like reell som før. De er kanskje enda mer ensom etter 22/7.
Samholdsrus
I vår sterke samholdsrus, må vi vokte oss for å tro at mobbingens ekskluderende dynamikk endres ved at vi fylles av store tanker om samhold og nærhet, samtidig som vi knytter oss enda tettere til dem vi allerede kjenner nærhet til. Endring forutsetter at vi som allerede er en del fellesskapet viser at vi er rause og våger nærhet også til det som er annerledes og ubehagelig.
Vi må bli tøffere når det gjelder og slå ned på krenkende utsagn. Vi må i større grad ta et oppgjør med hvordan vi selv omtaler andre mennesker og hvordan vi takler uenighet. Viktigst av alt er at vi tør å se og inkludere dem som av svært ulike grunner faller utenfor i hverdagen vår. Gjennom handling fra fellesskapet, kan de som lever i utenforskap unngå å bli mer ensomme enn de var før 22/7.
Voksnes ansvar
For noen dager siden ble jeg kontaktet av en far som fortalte om en situasjon barnet hans nylig hadde opplevd. Han uttrykte bekymring for hva slags konsekvenser hendelsen ville få for hans barn på sikt, men mest av alt var han opptatt av hva man kunne gjøre for gutten som hadde påført barnet hans dette. Denne gutten skal tidligere ha blitt mobbet selv, og han var bekymret for hva som ville skje dersom ryktet om det som hadde skjedd begynte å spre seg. Han var redd for at gutten ville oppleve mobbing som hevn. Det ble en fin samtale om å være tydelig på at handlingene ikke var akseptable, men viktigheten av ikke å fordømme ham som menneske av den grunn. Vi som voksne har et spesielt ansvar. Vi snakket om forskjellen på å forstå bakgrunnen for handlingen og å forsvare den. I sin raushet søkte denne pappaen å forstå fremfor å fordømme. Han var opptatt av å inkludere fremfor å ekskludere.
Det er ikke bare terrorhandlingene vi skal møte med nærhet og samhold. Vi må også møte mobbing og utenforskap slik – sammen.
A Curly Life 
Jeg er på. Jeg skal gjøre det jeg kan på min skole.
Det er jeg sikker på at du allerede gjør, Liz! : )
Det var utrolig fint sagt av deg, synes jeg.
Det mener jeg av hele mitt hjerte, Liz. Opplever deg som raus og varm!
Så og oppfatter jeg deg. Og noen ganger ønsker jeg deg styrke til å makte mandatet som samfunnet gir deg. Det skal tross alt en del energi til å være vårt (felles) orakel innen en samfunnsutfordring som har eksistert i store deler av 1900-tallet.
Men. Oftest fungerer det slik at den som er sterk nok til å bære oppgaven,
tar den. Det er der du kommer inn.
Mobberne kan se vellykkede ut,men jeg tror at også de er uharmoniske. Ellers ville de ikke bruke tid og energi på å herse over andre mennesker. Kjennetegnet på slike forhold er makt/underkastelse. Mobberne soler seg i sin egen styrke ved å ha makt over andre.
Mønsteret makt/underkastelse finner vi også lett igjen i religioner og ideologier. Når f.eks. gud skal ha all makt og menneskene skal vise total underkastelse, finnes det nok av dem som forsøker å gå inn i gudens rolle.
Den virkelige løsningen ligger derfor i å gi mennesker så mye trygghet, frihet og selvtillit at de slipper nødløsningen med makt/underkastelse, men det er ikke enkelt i praksis.
Kloke tanker, Inger. Du skriver at det ikke er lett i praksis, men jeg slutter ikke å tro på at det kan bli lettere. Jeg trenger å tro det.
Tilbaketråkk: Høst er tid. « Be and behold
Kjære Kristin!
Jeg skrev et innlegg i går ettermiddag som handler (bittelitt) om det du skriver om, og jeg har lagt inn en link til blogginnlegget ditt i etterkant fordi jeg synes det er så viktig det du skriver, samt at jeg har sitert deg på den siste setningen din som jeg tenker at gjerne kan bli gjentatt flere steder. «Tilbaketråkket» er sendt. Så; til noe annet enn meg.
Verden stopper ikke opp, selv om det føltes slik i sommer. Livene våre går videre, og mange av oss skulle ønske at denne høsten brakte med seg noe annerledes – noe som kunne fortelle at denne høsten ikke likner så mye på høsten som var i fjor. Til den jenta som fikk høre at hun var selvopptatt fordi hun tenkte på seg selv og frykten som satte seg enda mer i kroppen etter 22/7; jeg skulle ønske hun hadde fått høre at det var modig av henne å dele den frykten hun hadde, at noen hadde satt seg ned med henne, og lyttet. Å skulle si noe når en er vant til å være usynlig, vant til å ikke bli trodd eller hørt, fører til at det å snakke er som å hoppe i fallskjerm til tider. Vi vet ikke om vi vil bli tatt i mot eller ikke. Jeg skulle ønske at vi denne høsten kunne tørre å gå nærmere – bry oss, at vi våger å se det som skjer rundt oss – se andre som trenger å bli sett, og at vi lar oss berøre – så ikke alt kanskje trenger å ha vært like vanskelig når vi ser tilbake neste høst.
Igjen, kjære deg – takk for at du skriver – dette er et viktig blogginnlegg!
Kjære deg,
Takk for at du fortsetter å lese, og for at du kommenterer med nærhet og innsikt. Det setter jeg utrolig stor pris på – og jeg skulle ønske jeg var flinkere til å kommentere tilbake. Men vit at det ikke er av vond vilje at jeg ikke gjør det – jeg leser og får med meg, men finner ikke alltid tiden som skal til når det gjelder å kommentere. Du har blogget nydelig om høsten – høst er tid. Jeg håper også vi tør gå litt nærmere denne høsten. Vi trenger det alle sammen.
God klem til deg!
Hei Kristin,
det er så trist å høre, at nå, ved skolestart sliter mange barn og unge.
Jeg er en godt voksen dame, som selv opplevde fysisk og psykisk mobbing i skolen over 9 år, og jeg har gjort meg noen tanker.
Det finnes sikkert flere og ulike svar på hva som bør gjøres, men det som sitter igjen hos meg er, det var ille å være alene gjennom skoledagen, men enda verre og ikke få være i fred.
Håper at voksne, som har «vakt» i friminuttene våger å blande seg mer. Selv om leiken ser fredelig ut, ta del. Snakk med ungene i friminuttet. Vær med å skap inkludering og styrking av fellesskap. Bidra med gode holdninger.
Ser en far har lurt på hvilke konsekvenser mobbingen kan få på sikt. Jeg vet noe om det, ut i fra å ha blitt mobbet.
For min del ble det et amputert arbeidsliv, som ble avsluttet da jeg var 35 år. Sosial angst, som gjør det vanskelig å skape nettverk, og som for meg krever styrke og kreativitet for å stå i.
Jeg er nok ikke den eneste som opplever dette, så mitt ønske blir, vi må alle våge å bry oss, og inkluderer man ett barn, kan det utgjøre en stor forskjell for resten av dennes liv.
Vennlig hilsen Berit.
Kjære Berit,
Takk for kloke ord. Du har så rett – om bare en person bryr seg og inkluderer ett barn, så kan det utgjøre den store forskjellen når det gjelder å klare seg eller ikke, i et barns liv. Det handler ikke om å gjøre det ekstraordinære, men om å inkludere i det hverdagslige – og det gjelder for voksne også. Det er mange voksne som trenger «Den ene», som ser og bryr seg.
Du er modig og sterk som står i den sosiale angsten din, Berit, og jeg håper du har gode mennesker rundt deg.
Klem Kristin
Hei Kristin! Magne fra VG her. Nå har jeg lagt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, kanskje poster jeg det på Facebook http://www.facebook.com/lesernesvg og twitter http://twitter.com/lesernesvg også 🙂
Hei Magne,
Tusen takk! Stor stas å bli plukket ut slik!
Jeg vet ikke egentlig hva jeg vil med denne kommentaren. Jeg vil iallefall si takk for at noen setter dette i fokus. Jeg ble selv mobbet, og har ikke klart å samle meg siden. Skoleliv for meg gjør att hjernen min slår seg av, jeg blir deprimert og fungerer ikke. Til og med nå som jeg ikke har blitt mobbet på 2-3 år klarer jeg ikke fungere. Mobberne stjal livet mitt, og nå sitter jeg her.
En ting som trengs i samfunnet idag er oppfølging av mobbeoffre. Jeg har ingen måte å komme meg videre på. Jeg har vært med psykolog tidligere, men da jeg var ekstra deprimert en stund klarte jeg ikke gå. Så fikk jeg aldri en ny time.
Kanskje jeg bare trengte å fortelle noen…
Takk for at du fortalte _oss_ det.
Neste gang får du en ny time til en som har tid til å lytte, og som gir deg en sjanse til (eller to) hvis du må stå over en avtale.
Original Kamelrytterske, bare på Karavanseraiet.no, om smitterfarlig syndrom
Kjære Anon,
Takk for at du delte tankene dine med oss her i bloggen. Det finnes mulighet til et bedre liv, jeg håper ikke du har sluttet å tro på det, selv om du mistet hjelpen da du trengte den som mest. Håper det gjorde godt å fortelle det her, og at det kanskje gir deg gnist til å gi psykologhjelp et nytt forsøk.
Gode tanker,
Kristin
Som mor til en som ble mobbet har jeg gjort meg mange tanker om emnet og kommet frem til at foreldre er veldig opptatt av å avdekke om barna deres blir mobbet, mens de ferreste er opptatt av det motsatte. Jeg ble selv mobbet noen år på barneskolen – men flyttet mye rundt så det festet seg heldigvis ikke – jeg fikk begynne på nytt og oppleve andre miljøer også.
Det viktigste for meg har vært at mine barn ikke mobber, det er utrolig tøft å hjelpe ett barn gjennom årevis med mobbing og prøve å få skolen til å hjelpe til, men jeg ville blitt sønderknust hvis jeg fant ut at mine barn mobbet andre. Jeg spør på alle foreldresamtaler og spør også foreldre til barn i klassene til mine jenter når vi er inne på emnet om mine barn har blitt nevnt i slike sammenhenger. Og alltid fått bekreftelse på det motsatte.
De foreldrene i vårt område som har blitt kalt inn på teppet fordi barna deres har mobbet har oppført seg arrogant og nedlatende mot de som konfronterte dem. Da har det vært snakk om «lederne» for mobbingen. Jeg skjønner at det er en forsvarsmekanisme som slår inn… men ofter lurer jeg på hvordan de snakker om andre rundt kjøkkenbordet ved middagen.
Jeg prøver hardt å ikke skylde på foreldre og miljøet rundt barna – men noe må det vel være? Barna mine er ikke engler, og jeg tar ikke på dem med silkehansker – men vi snakker – om gode ting og om vanskelige ting, og vrir de seg unna så snakker jeg enda mer… Vi har ett åpent forhold og jeg tror ikke jeg vet alt det gale de har gjort – men mange «tilståelser» kommer uten press, så jeg håper og tror at de kan fortelle meg alt som er viktig.
Kanskje det skulle være mer coaching i å snakke med barna og å vise hvor mye man kan vinne på å snakke om følelser og alt mellom himmel og jord. Alle barn har faser men hvis de har lært seg å stole på foreldrene og snakke om ting ville det kanskje være mindre mobbing? Eller er det en utopi?
Så til dere som har blitt mobbet og sliter med det enda, eller som har barn som blir mobbet. Her kommer mange varme klemmer til dere, med ett dypt ønske om at dere har noen som hører på dere og ikke visker bort betydningen av å være åpen. Å kunne vise at man er svak, kan være veldig styrkende.
Tiltredes
Husker en mobber fra barndommen, jeg kommer fra en liten by og der er det ofte slik at man går fra barneskole til vgs med mange av de samme personene. Mobbingen vedvarer dermed gjerne fra barneår til sene tenår, utrolig nok.
En venninne ble mobbet av denne gutten kontinuerlig, og han mobbet mange andre. Rundt han var de såkalte «populære» og alle hadde vel en viss image alla «vi er overlegen alle andre». Jeg meldte meg tidlig ut av gjenger med slike holdninger, og tok meg faktisk av mange av de som satt utenfor. Ekte, nære vennskap ble dette.
Poenget var imidlertid at to år etter vgs, tok denne fantastiske flotte gutten selvmord, til alles sjokk. Brikkene falt på plass for meg, all den plagingen og misnøyen han overførte på andre, lå egentlig i han selv. Jeg tror alle som mobber er ulykkelige vesener. De som blir mobbet er helt normale, ingenting galt med dem. Mobberne derimot, forstyrrede sinn. Ingen som er lykkelige og tilfreds har behov for å dra ned andre, tvert om, de løfter andre.
Mobbere burde få straff for sin udåd.. Men desverre er det mange lærere som er ufattelig pinglete, og faktisk redd for elevene sine. Å bli upoplær blant klassens elite kan koste en svak sjel ganske dyrt. Det er faktisk slik at mange voksne har barnesinn i enkelte sammenhenger.
Det river og sliter i meg, når jeg får bilder inn i hodet av den lille gutten eller jenta som står med bøyd hode i skolegården og er utenfor. Det er nesten mer enn man takler, klarer nesten ikke å tneke på det. Noe må gjøres.. Feige voksne som ikke har mer guts enn å se forbi det.
Foreldre har også ett ansvar, mange lærer barna sine opp til å bli overlegne, dyriske drittsekker. Poppisene fra ungdomsåra ender imidlertid ofte opp som idioter, med en hel del perifere bekjente som tilhører riktig miljø. Noe ekthet finnes det ofte ikke i deres relasjoner.
Forteller ikke historien din at mobbere ikke trenger straff, men hjelp? Det betyr ikke at vi skal akseptere mobbing; sjølsagt skal vi ikke det. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er viktig å straffe.
En vet ganske mye om hvordan det går med mobbere som voksne. Ganske mange av disse ender opp som kriminelle da mange av mobberne i bunn og grunn er dyssosiale mennesker. Disse er det desverre lite hjelp for. Det eneste språket disse forstår er frykten for straff/konsekvenser og selvølgelig bør vi straffe disse svina. Foreldrene til mobberne har ofte de samme personlighetstrekkene og det er noe av forklaringen på at barnet er en mobber og at de som foreldre gir jamt faan i hvordan ungen oppfører seg foran andre.
Det er ganske mange barn som mobber. Det er alt for pessimistisk å stempe alle disse som dysfunksjonelle mennesker som det ikke er håp for. Mennesker kan forandre seg; barn i enda større grad en voksne. Å omtale barn som «disse svina» er en språkbruk jeg synes vi skal avstå fra!
Kommentaren din bærer dessverre veldig preg av en «oss/dem-holdning», at det alltid er de andre og ikke vi som gjør noe galt. Faktum er at «disse svina» i mange tilfeller godt kan være oss selv. Ganske mange ganger slenges det ut ting som kan oppfattes negativt, støtende, som ren mobbing, uten at det er ment sånn. Alle er ikke like gode eller dårlige, men av og til bør vi alle se oss i speilet og tenke etter om vi selv oppfører oss på en god måte.
Du snakker om personlighetstrekk. Det jeg oftere og oftere legger merke til, er at mange kommuniserer på en dårlig måte. De hakker på andre og opptrer generelt negativt. Kommunikasjonen deres er i stor grad enveis, de er lite interessert i å høre på hva andre mener. For mange tror jeg ikke det er noen vond vilje bak det, de er bare rett og slett ikke i stand til å kommunisere på en mer smidig måte, kanskje har ingen heller prøvd å lære dem det.
Men det er altså ikke bare «dem». For alt jeg vet, kan det godt hende at både du og jeg er sånn til en viss grad, for denne måten å oppføre seg på er svært vanlig.
Kjære Kristin!
Takk for et spot-on innlegg som berører noe av den uhyrlige kjernen som opprettholder fenomenet mobbing; det statiske og definerende; at er man utenfor, så er man utenfor. Jeg tror at en hendelse, som 22.7, vil i en ekskluderende gruppedynamikk tragisk nok kunne forsterke samholdet mellom de som allerede var sammen og den utenforlatte vil kunne bli stående mer ensom en noensinne.
Det har alltid vaert mobbing. Tenk paa hva de stakkar «tysker barnene» gikk gjennom. Vi snakker om forstaaelse og medmennesklighet, tomme ord for dem som blir mobbet dag ut og dag inn. Foreldre og andre voksne kan bruke fine ord fra St. Frances boenn, aa forstaa istedet for aa bli forstaatt, hjelpe istedet for aa bli hjulpet, men hva med ofrene her? Spisevegring, daarlige karakterer, oedelagt selvtillit, doping, narkotika, alkohol, selvmord. Nei, jeg har heller ingen loesning, men mindre skoler, med bedre overskit fra laerernes side, Skoleveien er det samme – hvordan faa sjekket den? Hva med fritidsaktiviteter? Problemet er ogsaa at mange ikke sier i frapaa grunn av reprisalier. Vi snakker generelt om den oppvoksende generasjon, selv om vi ikke boer glemme de voksne som blir mobbet ogsaa. Jeg tror der er mange aarsaker til mobbing, men en ting er sikkert, velstanden som vi har i landet har ikke redusert problemet, heller motsatt. Vi faar mer og mer penger, men gaar vekk i fra tradisjoner og kulturarven. Hvor er btroen blitt hen? Vi har jo ikke kristendom lenger. Det kalles et eller annet. Kanskje det er her vi maa begynne – aa komme tilbake til tradisjon og kultur vi en gang hadde – og se fra det perspektivet hva somgikk galt? Rune Meyer
Hei! Ble ikke mobbet som liten-mobbing er noe annet enn hva folk flest legger i det- men jeg ble stygt plaget av enkelte i oppveksten. Vi snakker om 50 og 60 tallet. Det gav seg utslag i fysisk vold,stappe hodet mitt i toalettet,tyne meg,sparke ben.ødelegge briller osv. Grunnen var rimelig klar-jeg var skoleflink og elsket alt som foregikk i klasserommet,hadde flott forhold tillærere blant annet. Dessuten var jeg liten av vekst og derfor lett å ta. Har i ettertid reflektert over dette og har også sett hvor vi er i dag. De som plaget meg-og andre- er i dag med styre og stell i bygda,menighetsråd og kommunestyre. Varaordføreren var den verste. Alle er de i dag politisk aktive på venstresida. Den ene er med i ei nemd der det skal utarbeides tiltak mot mobbing. Hvilket paradoks! Men jeg ble forble ikke i offerrolle. Skjønte at jeg måtte gjøre noe som monnet mot uvesenet,sørget derfor at fysikken ble i orden og satte meg i respekt. Når de ikke kunne ta meg hverken verbalt eller fysisk-ja da var det over. Men ikke glemt. Til sist-fall ikke for fristelsen å kalle alt for mobbing eller blindt tro på egne barns beskrivelser. Har opplevd en mor som sa at hennes sønn ble plaget og hetset,men jeg så i flere situasjoner at det var nettopp han som var den toneangivende plageren. Prosjisering. Konklusjon-prøv å gjøre noe med en vond situasjon-skap allianser-finn løsninger-bli ikke i offerrollen. Gå i kjelleren og hent fram urstyrken-den har vi alle!
Det er så enkelt for mange å si rett etter 22.07 at: nå har vi forandret oss, nå har vi vist at vi står sammen.
Men faktisk er dette kortvarig for mange, og da spesielt de som ikke er interessert i å se sannheten om seg selv, og forandre livet sitt, og holdningene sine. Spesielt merkbart er det når noen snakker om ansvar og samhold rundt terrorhandlinger og nekter se sitt ansvar som samfunnsmedlem på andre daglige områder… Fordi de mener ansvaret i gitte situasjoner ligger hos andre. Hvor langt skal man skyve alt ansvar over på andre før man innser at man faktisk har like mye ansvar?
En annen ting er at jeg syns det er viktig å se på hvor barna får denne mobbetendensen fra. Det kommer svært ofte fra voksne i barnas omkrets. Så voksne bør se på seg selv og hva de sier. Nedsettende kommentarer og dårlige vitser er med på å skape mobbing. Det har jeg selv blitt utsatt for så mange ganger. Har man barn som opplever mobbing: støtt opp under barnets selvverdi. Gi alt du har av kjærlighet, respekt, forståelse og si at det er de andre som dessverre har problemer med seg selv, da spesielt de voksne.
Mitt inntrykk er at det norske samfunnet er så oppsatt på likhet og fellesskap at enhver persons individuelle problemer skal oversees og ignoreres. Jantelov og missunnelse rår mens man stilletiende aksepterer og oppfordrer til å angripe de som skiller seg ut fra medianen.
Arild ovenfor har den eneste kommentaren her som vil kunne hjelpe mobbeofrene.Oftest i mobbesituasjonen er målrettet vold tilbake mot mobberen til han slutter, det som skal til, og får han juling,eller rett og slett en på trynet, da slutter han i de aller fleste tilfellene. Ord hjelper ikke det aller minste.Man har rett og plikt til å forsvare seg mot overgrep, som mobbing er, enten den er fysisk eller psykisk eller begge deler.Man kan snakke til man blir blå, og det hjelper overhodet ikke. Bare allianser og makt hjelper mot overgripere og plageånder, inntil de slutter.Det skal ikke så mye til ofte bare det kommer tidsnok.Det er ikke synd på mobberen først og fremst, han eller hun må først og fremst stoppes, så kan man stryke med hårene etterpå.Læreren kan etablere seg som en autoritet i klassen, men det er lettere å være «venn» og ikke se noe som helst. Da er det opp til eleven selv, som blir stående alene og må ordne opp selv. Lær mobbede barn selvforsvar og la dem sette seg i respekt og få fred.22/7 har ikke forandret noe som helst av grunleggende strukturer i landet,og kommer ikke til å gøre det heller- alle problemer er tlstede som før, og må løses uavhengig av den tragedien.
Uff, det er vondt å høre at fortsatt er det så mange som misstrives på skolen på grunn av mobbing!
Datteren min går «bare» i andre klasse, men heldigvis har hun en helt vidunderlig klasse med en herlig lærer som ser og tar barna på alvor. Har fortsatt ikke hørt om noen type mobbing. Ja litt småknuffing kan det være, men det blir ordna opp før det blir noe mere.
Håper det finnes flere lærere rundt slik som læreren til dattern min!
Alf.red: Ja, alle kan kunne komme til og både si og gjøre noe som kan oppfattes sårende, eller som trakassering og mobbing av andre. Forskjellen er at mobberne gjør dette gang etter gang og de gjør det bevisst. De fleste vet at det sårer og de vet godt hvilke knapper de skal trykke på.
Hei Krølle:)
Antall saker i konfliktrådet som gjelder mobbing og trusler, har økt med 25 prosent på tre år. Økningen skyldes i hovedsak digital mobbing, men det er langt fra alle sakene som havner i konfliktrådet.
– Vi ser kun toppen av isfjellet. Det er mye sårende som skjer på nett som man ikke flyr til politiet med. Det er først når vi kjenner begge partene at vi kan gjøre noe, sier seniorrådgiver Terje Eimot i Konfliktrådet.
– Skolene i Norge har et program de går etter for å få bugt med problemet. Og de har derfor satt opp null toleranse for all mobbing i skolen. Men så enkelt er det dessverre ikke. For hvordan skal en til to lærere pr skoleklasse greie å få oversikt over og gjøre noe med mobbing på en stor skole som har fra 200 og helt opp til 500 elever?
Dette er en av de største utfordringene politikerne har enten det er valgkamp eller ikke. Det må flere lærer på plass, og lærerne må være bedre skolerte og få bedre kunnskap om mobbing og trakassering på nettet bla.
– Uansett så er det til syvende og sist, foreldrenes ansvar å oppdra ungene sine i riktig retning, med å sette fokus på å respektere andres mening, hudfarve, legning og kroppsfasong.
– Foreldrene har også en plikt til å sjekke hva ungdommene skriver til hverandre på Internett. Her sviktes det Big Time!
Som forelder, ta kontakt med rektor, om ditt barn blir mobbet, det er viktig å ta opp problemet før det blir for stort. Mobberens foreldre bør selvsagt også få beskjed så fort som mulig.
Beklager for min iver, og at dette ble for langt.
Du er god, og jeg er så glad for at du finnes og skriver så viktig å bra.
Takk Kristin!:)
Vargas
Veldig bra Kristin, as always! Stolt av å kjenne deg, stolt av engasjementet ditt og pågangsmotet du har. Mini bølge en tidlig søndag formiddag 🙂 Emne er nok mer aktuelt enn noen tør ta innover seg, men jammen skal vi stå samlet her oxo – og bry oss. For meg er det min greie, og bry meg om og ikke med Akkurat som i bloggen min… OMSORG for medmenneskene! Vi må tørre og stå opp & vise oss, kjempe for våre unge. De er fremtiden vår!! Ønsker deg en knallfin høst Kristin. Titt gjerne innom min blogg oxo. Klem Mona
http://hjertebloggen-monalisa.blogspot.com/
Takk for at du skriver om dette. Jeg ble mobba i 8 av 9 år på skolen å det er noe jeg ikke unner min værste finde. Grunnen til at jeg klarte meg var jeg hadde et nettverk lite men alikevell et nettverk utenfor skolen. I dag er jeg i fast jobb med mann unger og i ferd med og ta ny utdanning… Men om noen spørr meg hvordan det var og gå i 5 klasse eller i 8 klasse kan jeg ikke svare for jeg husker rett og slett ikke annet enn «fag»….
Så ta godt vare på hverandre. Mobbing er så mye mere enn og gi noen juling…. jeg ble ikke trodd siden jeg ikke hadde blåmerker, så jeg sluttet til slutt og si i fra det nytta jo ikke. Jeg kom meg vekk da jeg begynte på en vidregående skole som gjorde at jeg mått flytte. Det var som og komme til himmelen. Folk snakke til meg jeg ble sett som et individ…
Keep up the good work
h
Hej allesammen og takk før era inlegg. Jag er 42 år og har varit mobbad tidligere i barneskolen. Tyværr sitter det i fortsatt og det er så trist før jag har ett upplegg om hur jag skulle kunna resa runt og jobba mot mobbing i skoler men tyværr stopper mobbingen mig från att tørra ta steget. Min stora redsle er att gjenoppleva mobbingen igen då jag står framme i klassen. Håper att det er noen som tørr att ta steget då jag tydligen ikke kommit lengre. Ønsker er alle ALLT GOTT. Husk att ni er unike, jag jobber med den saken. Klem
Fikk bare lyst til å takke alle som legger igjen sine personlige beretninger -det gir mye! Denne diskusjonen er mer sivilisert enn på mange store nettsteder. Good!
Kommer med snart med svar 😉
Hei kjære, kloke Kristin!
Det er så godt at du stadig orker å bruke krefter på detta. At du ikke gir opp håpet om bedre dager. At du fortesetter å minne mange på de vonde historiene som leves rundt oss hver eneste dag. Også etter 22. juli. Jeg har tenkt, som deg, at det antagelig kjennes enda vondere etter 22.juli. Så mange snakker om dette nye, varme og inkluderende samfunnet, det snakkes om vår felles fortelling (i entall!) som om alle er sammen om dette varme. Men så er det ikke sånn virkeligheten egentlig ser ut. Og det er alvorlig. Det gjør vondt å fortelles ut av virkeligheten. Man blir enda mer usynlig med all smerten. Man må bære de alt for tunge byrdene enda mer alene. Og det enda de ikke finnes lenger – i følge denne nye, felles fortellingen. For vi er jo alle så åpne og inkluderende. Når så mange, så ensidig, forteller hvor raust og inkluderende samfunnet vårt er, skapes en fortelling der de som mobbes ikke finnes. Og for mange er det jo nettopp den type mobbing som allerede holder på å kvele dem.
Da er det så godt at du skriver så klokt om dette. At vi sammen kan fortelle også de andre fortellingene. Som er like sanne. Som like mye er en del av Norge etter 22.juli som det var det før 22.juli. Det er ikke sant at alle inkluderes. Og de som holdes utenfor er like virkelige som oss som for øyeblikket er innenfor.
Jeg er så takknemlig for at du har jobbet så hardt for å skape denne plattformen. Godt at VG har lagt merke til deg, så enda flere kan høre også de vonde fortellingene. Slik at de også blir en del av våre felles fortellinger. Ikke minst er det viktig for de som akkurat nå lever dem.
Jeg håper at mange av de som på ulike måter opplever å bli utestengt eller plaget i hverdagene sine – enten de selv tenker på det som mobbing eller ikke – kan lese det du skriver og finne krefter og mot. Krefter til å holde ut. Mot til å håpe på at gode ting i livet kan komme. Mot til å fortsette å gå. Det er dessverre den eneste måten å komme (levende) ut av helvete på – hva det enn består i. Å fortsette å gå, fortsette å holde seg i live, fortsette å klarme seg til håpet om det gode. På tross av det vonde.
For det gode livet finnes. I mange slags utgaver. Det vet jeg 🙂
Hei, hørte om skolevegring på nyhetene i dag. I den forbindelse ble jeg litt betenkt over rådet som ble gitt. Barn som klager over vondter, de skal ikke slippe. Å ja, jeg forstår at de må hjelpes, men å ignorere smerter som kanskje er opplevelser som har satt seg i kroppen, ja det tenker jeg er ganske tvilsomt, med tanke på barnets helse fremover. Krenkede barn kan bli syke voksne, sies det.
Å skaffe rede på hva det er barnets kropp / barnet prøver å formidle gjennom smertene, ja det er vel et bedre råd?
Jeg snakker av egen erfaring. Jeg er en godt voksen dame som ble mobbet gjennom mange år på skolen uten at en eneste voksen visste om det. Jeg hadde vondt i hodet nesten hver dag, og fikk smertestillende for det. Nå mange tiår etterpå, hvor jeg trodde jeg hadde lagt dette bak meg for lengst, dukker det opp som økte smerter og krever å bli bearbeidet følelsesmessig.
Så jeg er bekymret for generelle råd. Barn og situasjoner er forskjellige, og kan gjøre barn urett ved å handle for mye etter oppskrifter.
Ingen mobbing er så farlig,etter min mening,som den mobbingen en del foreldre utfører overfor sine egne barn. Det er slike barne som senere lett ender som mobbere eller mobbeoffer.
Når foreldre mobber sine egne barn kalles det ikke for mobbing,men for oppdragelse. Angrepene er derfor vanskelige å beskytte seg mot. Hva er forskjellen?
1. Virkelige oppdragere gjør det ordet sier, de drar opp.
Mobberne bryter barnet ned gjennom stadig, aggressiv småhakking.
2. Virkelige oppdragere setter ytre rammer rundt barnets utfoldelse, men verdsetter og
respekterer barnets iboende egenart.
Mobberne vil forme barnet i sitt eget billede, ikke utvikle barnets iboende potensiale.
3. Virkelige oppdragere utløser en følelse av takknemlighet i barnet fordi barnet erfarer å
bli verdsatt og ivaretatt for sin egen skyld.
Mobberne driver barnet inn i en ubetalelig takknemlighetsgjeld fordi de oppfatter alt
det de gjør for barnet som en godhet de har rett på erstatning for.
Etter min mening er ordene mobbing og mobbeoffer andre ord for makt/underkastelse. Det er mennesker som mangler evne til å fungere ut fra sitt indre liv som frie og helhetlige personer som tyr til makt/underkastelse.
Vi finner makt/underkastelsesrollene hele veien fra skolegården til ideologiene og religionene.Alle ideologier er basert på makt/underkastelse. En liten elite skal ha all makt forsøkt legalisert gjennom omsorg for menneskemassen. Demokratiet er ingen ideologi,men en naturlig konsekvens av at mennesker fungerer som helhetlige enkeltindivider. Religionene bygger også på makt/underkastelse. Guden skal ha all makt, og menneskene skal oppgi alt i seg selv og i sin natur og vise blind lydighet.
Mobbing er en handling der en enkeltperson, eller en gruppe, forsøker å plage, ydmyke eller sverte en annen mest mulig, slik at denne presses ut av gruppens indre sirkler og isoleres som en outsider. De fleste mennesker vil oppleve frykt og ubehag ved å utestenges fra den gruppen de normalt skal ha tilhørighet til, som skole, arbeidsplass, familie, venneflokk mm.
De som er «utestengt» opplever ofte at plagingen, ydmykingen og svertingen fortsetter som kjent for mange her. Og de opplever det da uten gruppetilhørigheten rundt seg som vil virke beskyttende i en slik situasjon.
Ufordelaktig, men bare løgn?
Løgn og krenkende slatter om andre kan bare ramme hvis den som er mottageren av informasjonen unnlater å sjekke fakta. Så når du er i en situasjon hvor du hører du mottar ufordelaktig informasjon om en annen, sjekk fakta. Hvis du ikke gjør dette, er det en viss sannsynlighet for at du blir delaktig i mobbingen, gjennom å danne deg et bilde av at det kan være «sant, noe sant i det som ble deg fortalt». Danner du deg et slikt bilde fordi du har unnlatt å sjekke fakta, kan du fort gi signaler videre om at det er noe ufordelaktig ved «den personen» som gjør at andre vil kunne ta avstand. Å sjekke fakta kan du starte med i den samtalen du mottar ufordelaktig informasjon om en annen. DU kan be om detaljer i historien som beskrives. Tid, sted, hva som faktisk ble sagt, hva som faktisk ble gjort. Løgn og krenkende historer er ofte usammenhengende historier med inflettede «han er jo sprø, ingen gjør slik, hun bare altså helt umulig», altså intetsigende fraser som sier noe om avsenderens hensikt – å formidle ett inntrykk, mer enn å formidle objektive fakta for å få en tilbakemelding på hva andre mener om de samme faktaforholdene.
Skreller du bort «inntrykksformidlingen» og konsentrerer deg om faktabeskrivelser (hva ble sagt, hva svarte du, hvem slo, når, hvor ofte, hva gjorde du), så blir fremstillingen en situasjonsbeskrivelse som kan sjekkes ut videre.
Ufordelaktig og faktisk sant?
Det er også slik at noen enkeltpersoner har en adferd som er krenkende overfor andre. Det er enkeltpersoner man bør være kjent med utøver vold, psykisk vold. Det å kartlegge hvem som faktisk har en objektiv sett krenkende adferd overfor enkeltpersoner er viktig. Det kan man også avklare, gjennom å alltid sjekke fakta. De som faktisk opplever vold/psykisk vold og overgrep vil kunne gi detaljerte beskrivelser av hvor det skjer, når det skjer, hvordan det skjer, hva som blir sagt av hvem. De som har en krenkende adferd kan altså også beskrives, og den som beskriver de best er de som utsettes for krenkelsene. Be om fakta. NOter de ned. Det er langt mer relevant med faktabeskrivelser enn «opplevelsesbeskrivelser som kan gis som respons til hendelser».
Første bud kan være å snakke med den personen informasjonen du har mottatt dreier seg om. Det krever mot, og det krever kanskje at støttepersoner rundt hjelper deg med hvordan du kan ordlegge deg for å ta opp med vedkommende at «nå må jeg spørre deg om noe, for jeg har hørt noe om deg som jeg syns var ille, men som jeg vil vite din versjon av.
Stikkord er dialog. Modig, direkte dialog, med oss alle som deltagere.
Gode metoder for å sjekker fakta i slike tilfeller hvor man hører noe ufordelaktig om andre, det kan faktisk være en oppgave for politiet å gi gode råd og rutinebeskrivelser for tenker jeg. Politiet har kompetanse på avhørsmetoder der enkeltpersoner lyver, manipulerer og forsøker å skjule sin faktiske adferd (mobbe/overgrepsadfer), og samtidig plassere skyld på uskyldige.
Både barn, voksne og skole- helsepersonell kan ha god støtte i å bli skolerte i gode metoder for å utøve faktasjekkmetoder, så jeg håper noen kan kaste ballen videre til rett instans.
Tilbaketråkk: Noen blogganbefalninger | fløy en liten blåhval