Disse ordene skrev jeg opprinnelig i 2008, i det jeg var i ferd med å gjenoppta skrivingen som hadde ligget brakk i noen år. Jeg tar fra tid til annen frem teksten for å minne meg selv på at jeg aldri igjen skal glemme hvem jeg er.
Der, på toppen av fjellet, med vind og hvite skyer som selskap, åpnet hun armene og strakte dem mot himmelen. Hun lente hodet tilbake og åpnet munnen for å skrike, men ingen lyd kom ut.
Håret dekket skuldrene hennes, og en tåre fant veien stille nedover kinnet. Den fuktet munnviken og flere fulgte i en stille strøm.
Fortvilet krummet hun seg sammen og falt om på den kalde klippen, mens gråten rev i kroppen.
Ikke engang her, på toppen, klarte hun å få ut ordene. Ikke engang ekkoet ville være der, for å lytte og gjenta.
Lenge lå hun slik, mens hun lot vindens lette bris kjærtegne kroppen. Gråtens kraftige hulk stilnet, og ble til svake sukk. Tårene tørket inn, og bare den salte smaken var igjen.
Bak de hvite skyene trengte en solstråle seg frem. Lys og varm berørte den de lukkede øynene. Hun myste mot det milde lyset, og et smil fant veien til ansiktet hennes. Forsiktig og ukjent.
Det rykket forsiktig i den sammenkrøpede kroppen, og litt etter lå hun flatt utstrakt på ryggen med armene ut til siden. Så åpnet hun brystet i dype åndedrag.
En stråle av varme og energi spredde seg i det før så kalde og tomme indre. Et smil bredte seg fra en svak krusning på leppene, inntil det satte seg fast over hele den fyldige munnen. Det listet seg hele veien opp til øyekroken og fikk øyne til å tindre i nytt lys.
Mens hun lå der, og lot strålene komme inn for å fylle sjel og hjerte, merket hun en fredfylt ro. Gleden inntok henne med ømhet, og langsomt reiste hun seg og åpnet armene. Hun strakte dem mot himmelen, lente hodet bakover og åpnet munnen.
Et gledesskrik gav ekko igjen og igjen, før det fløy med vinden ut i det store rommet.
Hun stod på toppen av fjellet og lot vinden kjærtegne ansiktet. Med solstrålen som selskap, gikk hun ned fra fjellet med lette dansetrinn. Forventningsfull og fylt med lykke og glede.
Hun hadde funnet den største lykken. Seg selv.
(Teksten er noe bearbeidet fra det opprinnelige utkastet fra 2008)
A Curly Life 
Kjæreste, Kristin..:o)
Du bergtar meg som alltid når du skriver slik, rett fre sjelehjertet. :o)
Først kjente jeg ensomheten da skriket ikke nådde over leppene og til slutt kjente jeg savnet etter det du beskriver på slutten, å vet i mitt stille sinn, jeg kommer dit jeg også ganske så snart.
Tusen takk for at jeg får speile meg i dine ord.
*tørker en tåre og trekker pusen helt ned i magen og bare vet*
*Klemmer takknemlig*
Vakkert skrevet! Det gjelder å komme hjem – fra livet i utlendighet å finne hjem til sitt eget,indre liv og sin egen natur. Da blir livet rundt oss en del av vår egen virkelighet, og derfor noe vi føler ansvar for.
Uten identifisering blir menneskene brutale. Jeg har nylig sett bilder fra Potsdamkonferansen. Truman,Churchill og Stalin ser rolige og avslappede ut enda de vet at om 4 dager kommer rundt 200 000 mennesker til å dø en fryktelig død i Hiroshima.
Vakkert, og så ærlig at jeg kjente det i magen når jeg leste.
Det jeg tenkte, var: slik er det.