Du kan være den ene

For en tid tilbake mottok jeg en hyggelig kommentar fra UNICEF Norge på innlegget «Et lite stykke Flerkulturistan». Denne kommentaren ble starten på givende møter og samarbeid om spennende prosjekter.

I forbindelse med UNICEFs nye prosjekt Den Ene, ble jeg invitert med på det store folkemøtet som ble avholdt på Chateau Neuf i Oslo 12.november. En kveld med dyptgripende historier fortalt blant annet gjennom Paal André Grinderud. For en nesten fullsatt sal lot han oss få høre om sin ene – Anna på 55 som hadde tre hår i en hestehale og som var lettere å gå over enn rundt. Hun som viste den usynlige gutten han en gang var, at hun så ham og at det finnes mye kjærlighet i et frossent Gullbrød og en dårlig knakkpølse.

Anna, hans ene, viste ham at det aldri – uansett hvor vondt han hadde det og hvor usynlig han var for omgivelsene – var for sent å oppleve deler av en god barndom.

Grunntanken bak Den Ene er at alle barn er våre barn – og at barns velferd og oppvekst, ikke bare er det offentliges ansvar. Voksne skal motiveres til å se, bry seg og handle ovenfor de barna de har rundt seg. Vi må bli trygge på at det handler om å bry seg og bry seg om – ikke blande seg.

Jeg har de siste årene jobbet som barneansvarlig på psykiatrisk akuttavdeling. En jobb som innebærer oppfølging av barn under 18 år som har foreldre eller søsken innlagt på sykehuset. Arbeidet består av kartlegging, nettverksarbeid, tilrettelegging ved besøk og samtaler med barna.

Min erfaring – både i arbeidet med barn, men også fra mitt eget liv med rus i nær familie – er at når jeg kontakter barns nettverk – være seg barnehage, helsesøster eller en bestefar – så får jeg bekreftet min bekymring. Så godt som alltid treffer jeg på mennesker der ute som både har sett og vært bekymret før jeg tok kontakt. Mennesker som gir meg viktig informasjon jeg ikke hadde fra før og som kunne ha vært – og ofte er – Den ene for et barn i en sårbar situasjon.

Dessverre opplever jeg også å ha barnesamtaler hvor barn forteller at ingen noensinne har spurt dem hvordan de har det hjemme – enda de sovner i timen, glemmer å gjøre lekser og aldri er ute og leker. Enkelte blir derfor svært forundret over at jeg spør om hvordan de har det. Mer enn en gang har jeg møtt barn som tror  at de har kommet for å snakke om – som alltid ellers – hvordan de voksne har det.

Under arbeidet med mobbeboka «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp», kom det frem i flere av historiene, at det som gjorde det mulig for mange å holde ut med mobbingen – og senere klare å leve med konsekvensene av den – var nettopp Den ene. Den ene som så, brydde seg og som alltid var der.

Du som leser dette innlegget kan også være Den ene for et barn.

Det å være Den ene er et felles ansvar – og mange av oss har både hatt og selv vært Den ene for noen. Allikevel vet jeg at mange synes det er vanskelig å være det og er redde for å gjøre vondt verre dersom de tilkjennegir at de ser og vet. Noen er også redde for å pådra seg forpliktelser de ikke kan leve opp til.

Personlig har jeg erfart at det ofte ikke krever så mye å være Den ene. Alle kan ikke være Simon Flem Devold, men vi kan sørge for å kunne navnene på dem barna går i klasse med og hilse på dem om morgenen. Vi kan ta oss tid til å åpne døren for en med tung sekk og la egne barn snakke om hva som skjer med andre barn, for så å stille oppfølgingsspørsmål når det har gått en viss tid. Eller rett og slett be et barn hjem på en uventet fiskebollemiddag.

Som UNICEFs generalsekretær Kjersti Fløgstad sa i åpningstalen på folkemøtet: Det finnes ikke løvetannbarn. Ingen vokser gjennom asfalten av seg selv. Ser man nøye etter, har det alltid vært noen der for barnet – enten i form av andre barn eller en voksen.

Alle barn er våre barn og hver og en av oss har et ansvar for å bidra til at flere ser, bryr seg og handler når det gjelder barns oppvekst. Som et bidrag i dette arbeidet utfordrer jeg herved følgende seks bloggere til å skrive historien om Sin ene eller hvordan de selv har vært Den ene for et barn som trengte det. Jeg håper de tar utfordringen og sender den videre:

Gsmil

Goodwill

Virrvarr

Leifern

Marias Metode

ElisabethDL