Takk for at jeg får hvile, mamma

Barna er på en lang og etterlengtet ferie med sin far. Her hos meg har også freden senket seg. Skjønt, både kattene og jeg savner prinsessene. Førstnevnte tråler rommene deres og mjauer – som om om de roper på dem – før de legger seg i hver sin jenteseng. Noe jeg forøvrig også gjør innimellom. Det er godt bare å ligge der og kikke seg rundt. Det gir fred i sjela å kjenne at de er nær meg selv om de er langt borte.

Vi har hatt en krevende, men viktig vår sammen. Barna har vært omgitt av sykdom og dødsfall i nær familie og har ikke vært upåvirket av det som har skjedd rundt seg. Det kunne jo ha vært et poeng, ikke sant – å skjerme barna slik at de hadde forblitt upåvirket av det som skjer rundt seg. I en travel hverdag hadde det i sannhet vært både energi- og tidsbesparende om vi hadde valgt å skjerme dem. Med delt samvær, kunne vi med letthet ha sjonglert med når barna skulle være hvor, og på den måten ha minsket belastningene og skyndet oss igjennom sorg og bekymring.

Det skal ikke underslåes at det var med tungt hjerte jeg gav slipp på barna for at de skulle få være tilstede og delaktige i noe av det vondeste livet har å by på. Det fristet å si at de skulle bli værende hos meg og heller avledes med fotballkamper og hyggeturer. Men, vi valgte det annerledes. Et nærmest umenneskelig, men like fullt riktig valg. I en telefonsamtale konkluderte vi med at – sammen eier vi tiden som skal til for å gå igjennom livets gang sammen med barna – inkludert den delen som er vond og brutal.

For noen måneder siden bekymret jeg meg for eldsteprinsessa, som sjelden er med noen hjem eller har med seg noen hjem etter skolen. Da jeg tok opp dette med henne – for å utforske om noe var galt – fikk jeg et tankevekkende svar:

Ærlig talt, mamma. Jeg er sammen med venner hele dagen på skolen. Jeg er sammen med andre barn på teaterskolen, håndballen og dansingen. Du av alle i hele verden, som elsker å være alene, må da vel skjønne at jeg vil være litt alene også – uten mas? Du trenger ikke å bekymre deg, jeg har venner men jeg orker bare ikke å være sammen med dem hele tiden.

For noen uker siden, da vårens turbulens omsider var i ferd med å dempe seg, stod jeg vanen tro på kjøkkenet en ettermiddag og skyndet meg å lage middag før barnas fotballtrening. Minsteprinsessa satt mistenkelig stille ved spisebordet og gjorde lekser. Da jeg kikket inn til henne, så jeg en trist jente som satt slukøret og svor over norskbøkene. I det jeg påpekte at hun måtte forte seg å gjøre leksene – så hun fikk spist før trening – oppdaget jeg at de ellers så gnistrende øynene var matte. Plutselig fór en tanke gjennom hodet mitt om at – nå er det nok! Jeg vil ikke mer! Dette er galskap! Hvorfor i all verden må hun på fotballtrening i dag? Hvorfor kan hun ikke gjøre lekser etter å ha hvilt litt i stedet?

Jeg bråsnudde, gikk inn til henne  og sa at jeg trodde hun egentlig trengte å slippe trening i dag. Hvorpå hun straks svarte: Kan jeg virkelig det, mamma?

Etter middagen forsvant begge jentene opp på rommene sine, hvor de lekte, sang og spilte på pcene sine. Da det begynte å nærme seg leggetid, kom den minste smilende ned til meg å sa:

Takk for at du lot meg få være hjemme å hvile i kveld, mamma…

Det er mange grunner til at man tidvis kan føle seg som en dårlig mor, men denne kommentaren sier mer enn noe annet om hva jeg var i  ferd med å bli. Ei batteridreven høne under sterk påvirkning av aviser, helsesøstre, lærere og legers stadige påpekninger om at dagens barn er så skrekkelig inaktive, og  at vi virkelig må passe oss for alle helsefarene forbundet med dette. Barn må trene, være sosiale og for ikke å glemme – de må være kule og som alle andre barn. Får man til alt dette, helst hele tiden, da er man en god mor, da.

Høstens mantra, som for alvor starter på vår 14 dagers ferie i Hellas senere i sommer, er stjålet fra boken Slow av Carl Honoré: Let’s speed up The Slow Revolution…

Reklame