Jeg må ikke noe som helst

Alle organismer med komplekse nervesystemer, stilles kontinuerlig overfor øyeblikksspørsmålet livet aldri slutter å stille: Hva skal jeg gjøre nå?

Hvert eneste øyeblikk foretar jeg valg ut i fra et enormt utvalg av mulige ting jeg kan gjøre. I dette øyeblikket skriver jeg. Hvert slag på tastaturet representerer en beslutning om å fortsette å skrive på bekostning av andre forlokkende muligheter. Jeg kunne ha laget meg en kopp kaffe, tatt en lur under pleddet eller gått en tur i solen. Det er bare fantasien som setter begrensninger for mulighetene.

Allikevel. Jeg fortsetter jeg å taste i vei, selv om ingen står over meg med en pistol rettet mot hodet mitt.

Poenget er at alt jeg foretar meg, er en beslutning tatt ut fra flere mulige valg. Det er ikke alltid en lett beslutning, men det er en beslutning – og det er min beslutning.

Allikevel så tar jeg meg selv i å si at jeg må gjøre enkelte ting – og at jeg ikke har et valg. For noen år siden, var det i det store og det hele slik jeg levde hele livet mitt. Jeg måtte jobbe fordi jeg måtte tjene penger til å betjene lån og beholde bil og hus. Jeg måtte eie huset fremfor å leie det, fordi det er slik gifte mennesker lever, ikke sant?

Jeg kunne ha fylt denne posten med alle slags ting jeg måtte gjøre, men du har sikkert allerede tatt poenget mitt. Jeg antar at minst 75% av alt jeg før gjorde på en vanlig dag og 90% av hvordan jeg levde livet mitt, var ut i fra ordene jeg må. Selv om jeg er hardt rammet av dyskalkyli, tror jeg allikevel jeg våger meg på å anslå at tallene nå omtrent ser slik ut: 40% og 50%, noe som er et stort fremskritt! Det er vel unødvendig å si at planen er å redusere tallene ytterligere?

Den universelle loven om Å måtte

Jeg hører ofte både venner og familie snakke om ansvar og plikter, og at om alle gjorde akkurat det de ønsket å gjøre, hele tiden, så ville verden ha kollapset av kaos. Deretter lister de opp en lang rekke med eksempler som å betale skatt, sende barna på skolen, tjene penger, holde seg innenfor loven osv.

Som en vitenskapelig teori – enkelte ting må mennesker bare gjøre – er det ikke mye gransking som skal til. Om du kan finne kun ett eksempel på noen som ikke gjør det, er det vel opplagt at det ikke egentlig dreier som en universell lov? Jeg er sikker på at om du går igjennom din egen må-gjøre-liste, så vil du finne minst ett unntak for hvert punkt.

Så, om det ikke er en universell lov, hvem har da fortalt deg at den gjelder deg? Hva er dine grunner til å gjøre ting med et jeg må foran, fremfor et jeg velger å gjøre? Hvilke konsekvenser unngår du ved å gjøre det slik? Paradoksalt nok tar jeg ofte meg selv i å bruke ting jeg bare må gjøre som unnskyldninger for ting jeg ikke ønsker å gjøre eller å bli med på. Noe sier meg at jeg neppe er alene om å agere slik.

Dog skal det være nevnt at jeg selvsagt ikke mener at vi skal slutte å betale skatt, sende barna på skole osv. Jeg liker for egen del, vrangest som jeg er, å tenke at jeg velger å gjøre disse tingene og ikke er tvunget til å gjøre dem. Om jeg velger å gjøre noe, setter jeg større pris på det og tar samtidig betydelig større ansvar selv. Jeg er neppe alene om det heller.

Hvorfor må vi?

Noen ganger har jeg virkelig ikke et valg og det finnes bare én mulighet. Er det egentlig sant? Jeg tror det som regel, eller i hvert fall svært ofte, egentlig handler om fravær av fantasi fremfor fravær av muligheter.

Om noen, høyst usannsynlig, kom til å rette en pistol mot meg for å tvinge meg til å avslutte dette innlegget, så ville jeg fortsatt hatt muligheten til å velge. Jeg hadde mest sannsynlig ikke likt noen av alternativene, men like fullt ville de ha vært der.

Et annet alternativ er selvsagt at jeg ikke hadde ønsket selv å ta ansvar for konsekvensene av valgene mine. Det var ikke min skyld, jeg ville ikke publisere dette innlegget, men jeg måtte. Jeg hadde en pistol rettet mot hodet…

Dette er forøvrig en ikke helt ukjent tankegang i offentlig sektor hvor jeg har mitt daglige virke. Det er ikke rent sjeldent at ansatte gjemmer seg bak reglement og prosedyrer. Jeg kan ikke vite sikkert, men jeg tror ikke de har en pistol rettet mot hodet, selv om de handler som om de skulle ha det.

I bunn og grunn tror jeg at jeg må-tankegangen blir overført allerede i svært tidlig alder, som en del av sosialiseringsprosessen (eller den sosiale kontrollen…). Det er mye enklere å få meg til å adlyde om jeg er overbevist om at jeg ikke har noe valg.

Hva kan gjøres?

Selvsagt er det ingen grunn til at du må gjøre noe som helst med det. Men det kan være at det finnes gode grunner til at du ønsker og velger å gjøre noe med det.

Jeg er rimelig sikker på at det som blir gjort ut i fra en energi som kommer fra følelsen av å kunne velge, er betydelig mer fornøyelig å gjøre enn det som blir gjort ut i fra følelsen av ikke å ha noe valg. Jeg er også sikker på at kvaliteten og verdien på det som blir gjort, også er mye høyere.

Avslutningsvis og som et lite apropos, så tror jeg mye av volden som bringes til verden, skjer som en følge av at det var ingen annen utvei og det finnes ingen alternativer. Jeg er tilbøyelig til å tro at om vi i betydelig større grad handlet ut i fra det faktum at vi alle har muligheten til å velge, så ville mye vold, mobbing og annen uro vært unngått.

Nå velger jeg derimot å avslutte, slik at jeg kan tørke støv og legge bort klær – eller kanskje rett og slett ta meg en formiddagslur under pleddet.

Reklame