Jeg opplever daglig ting jeg mer enn gjerne skulle ha delt med bloggosfæren. Når sant skal sies, må jeg i blant tvinne fingrene hardt sammen for ikke å ta tastaturet fatt. Taushetsplikten er klar, og vi snakker ikke om å overskride den. Allikevel er terskelen for å beskrive min virkelighet og det som opptar en stor del av mitt liv, svært høy. Man kan saktens undre på hvorfor. Riktig nok kan vi – helt uten skrupler – skjule oss bak løftet vi har avgitt om taushetsplikt og at VI, fremfor noen, er forpliktet til å beskytte de psykisk syke. Men, beskytte dem mot hva?
Er det ikke slik at det evige argumentet om stillhet for å beskytte, vil være et argument som i ytterste konsekvens er med på å opprettholde stigmaet? Som om alle psykiatriske pasienter ikke er samtykkekompetente og ikke vet sitt eget beste? Som om hver eneste psykiatriske pasient – som Virrvarr så treffende uttrykker det – er en potensiell drapsmaskin som stadig begår grove kriminelle handlinger? Eller – som mange mener å tro og vite – at de aller, aller fleste går på tunge medisiner, snøvler, forsømmer barna sine og stikker av?
Beskytter vi andre fra å få lyst til å ta livet av seg, om vi lar være å fortelle om hvordan det er å bære noens liv i sine egne hender – gjennom uker og måneder? Beskytter vi noen om vi lar være å sette ord på hvordan det oppleves når en pasient for første gang i sitt liv betror seg til akkurat deg, at han har hørt stemmer i årevis, men har klart å skjule det for medstudenter og arbeidsgiver i frykt for konsekvensene? Hva med kvinnen som ikke orker å kjempe seg tilbake nok en gang, etter å ha satt hus og hjem på spill på grunn av gambling med aksjer, og nå ber om å få lov til å dø. Hvordan er det å bære et annet menneskes håp, når vedkommende ikke lengre orker å leve livet sitt? Hvem beskytter vi når vi ikke forteller om hvordan det oppleves – at kvinnen er jevngammel med deg og har barn på samme trinn – og at du kjenner langt inne i hjertet ditt at denne kvinnen kunne ha vært deg ?
Hvem beskytter vi når vi lar være å fortelle om hvordan det oppleves å bli takket for aldri å ha gitt opp håpet om bedring, og for at du var der med hele deg uten å fordømme, for at du så «henne» og ikke bare sykdommen? En takk for at du var med å redde et liv? Er det noen som ikke tåler å høre om hvordan en ekstra røyk og en toast kl.01.50 (helt utenom reglementet må vite) var det som skulle til for å avverge en utageringsepisode, at pasienten sov til lunsj neste dag og på grunn sammenhengende søvn ikke lengre var psykotisk?
Hvorfor er jeg redd for å beskrive takknemligheten enkelte viser over at noen endelig har turd å stille spørsmål om hvordan det er å være syk og ha ansvaret for barn alene, og om de trenger hjelp etter utskrivelse?
Hvem beskytter jeg ved å la være og fortelle verden om hvordan og på hvilken måte jeg berikes – og hvor priviligert jeg er som får bygge og jobbe med interpersonelle relasjoner?
Hvorfor er jeg redd for å beskrive med ord hvor lite som egentlig skal til – og at det viktigste redskapet man har er seg selv og det å være et medmenneske som byr på litt menneskelighet?
Hvem beskytter vi egentlig?
(For ordens skyld – eksemplene er ikke hentet fra virkeligeheten, men kunne ha vært det)
A Curly Life 
Jeg merker at jeg sliter med å lese bloggen din pga fargevalg; hvitt på sort. Ønsker gjerne å lese den, men blir fort sliten og får vondt i hodet… 🙂
Bare en liten mening fra en leser 🙂
Hei du!
Jeg er åpen for alle slags tilbakemeldinger – og jeg må grunne litt på et skifte av tema, skjønner jeg. Håper du allikevel vil prøve å lese og komme med flere innspill 🙂
Tips til Morten: Du kan også lese via rss-leser, så blir alt sort-på-hvitt 🙂
Og et spørsmål også. Hvordan fungerer den taushetsplikten egentlig? Selvfølgelig kan man ikke skrive om folk slik at de kan gjenkjennes, men hvis du anonymiserer dem eller uttaler deg generelt — vil det ikke være ok? For jeg tror du har et godt poeng, nemlig. Jeg tror for eksempel at mange kvier seg for å oppsøke psykologhjelp fordi de er redde for at det kan komme til å ødelegge for dem i fremtiden. Så — thumbs up fra meg 🙂
Jeg ser i hvertfall behovet for at det fortelles noen historier som viser mangfoldet og dybden i psykiatrien også. Om vi ikke hører hvordan det faktisk er, får jo stereotypiene bare leve i fred.
Det er jo ikke _så_ mange år siden det var litt skammelig (kanskje ikke bare litt engang) å ha en depresjon. Nå opplever vi mye større åpenhet om det synes jeg.
Det samme kan jo komme til å gjelde andre problemer når vi generelt får mer kunnskap.
Og ikke minst er jo dette viktig for å fjerne de sperrene som ligger f.eks. i forhold til arbeidslivet – er det «farlig» å ansette noen som har en viss bakgrunn?
Er for mer åpenhet, men samtidig verne mot gjenkjennelse av enkeltpersoner.
@Kamikaze: her kan du lese litt mer utfyllende men allikevel enkelt om taushetsplikten: http://no.wikipedia.org/wiki/Taushetsplikt
Virrvarr – Ida Jackson – er et meget bra eksempel på en person som bidrar stort til å redusere stigmaet rundt psykiske lidelser og psykiatriske pasienter. Med årene har jeg dog innsett at vi som jobber i bransjen også har et betydelig ansvar i forhold til hvordan vi snakker om arbeidet vårt – og at vi faktisk bør gjøre det i større grad. Jeg mener det ikke vil gå på bekostning av taushetsplikten. Det er viktig at det kommer frem andre sider ved å jobbe i psykiatrien enn at det er dårlig bemanning, mangel på fagfolk, lite penger osv.
🙂
@SerendiptyCat – jeg er helt enig med deg, enkeltpersoner skal ikke gjenkjennes – men åpenhet er livsviktig!
Stigmatisering og taushet er muligens den største feilen enkelte grupper blir utsatt for. Det skaper større avstand mellom «normalen» og personens ståsted.
Innenfor psykiatriens institusjoner sitter enkeltindividet også med skammen, skyldsfølelsen og manglende samfunnstilhørighet. Alt utenfor institusjonene er en påminnelse om hvor lite en kan, vet, er verd osv. Det er så mange sider av livet som blir berørt som frarøver livsverdien og egenverdet.
Disse stemmene må også bli hørt, noen burde fortelle dems «historie» på en måte hvor man kan identifisere seg, samtidig som man kanskje kan finne aksepten for at man ikke alltid mestrer like godt.
Det er godt det finnes en Curly som kan sette ord på disse opplevelsene og formiddle de til oss andre her ute.. 🙂
Taushet kan ofte virke mot sin hensikt, da det bidrar til uvitenhet. Det er mange stereotyper ute og går, som jeg tror kommer av mangel på informasjon eller innsikt. Både ved psykiske lidelser, rusavhengighet, o.l. Menneskers reaksjoner er ofte skremmende, som bidrar til videre taushet.
@Barelize – takk min gode venn, for et godt innspill (som alltid). Jeg tror du setter ord på følelser mange kjenner seg igjen og jeg funderer mye på hvem det er riktig at gir stemme til dem – og ikke minst på hvilken måte det skal gjøres. Men, der kommer vel våre bokplaner også inn i bildet, ikke sant? *smiler lurt*
(Nå røpet jeg oss litt…)
@Villkatta – det tror jeg er kjernen i problematikken; nemlig mangel på informasjon. Man skal ikke kimse av uttrykket: Kunnskap skaper holdninger…
Utfordringen blir – hvordan skal innsynet formidles og av hvem?
Takk! Men det jeg tenkte på var hvorvidt det er andre formål med taushetsplikt i helsevesenet enn å beskytte enkeltpersoner for at deres private opplysninger skal bli offentliggjorte. Jeg kunne selv ikke komme på noe annet, og jeg finner heller ingen andre aspekter gjennom wikipedia-artikkelen du lenker til.
Det optimale må være innsyn fra så mange vinkler som mulig, og jeg blir helt glad når jeg leser om bokplaner og greier her 🙂
🙂 Vi har mange ting i sekken vår Curly. Å det her er vel absolutt en av de.. 😀
Jeg tenker vel som så at ganske mange detaljer må endres om man skal snakke om pasienter. For de som kjenner dem, vil kunne skjønne hvem det er uansett om navnet utelates, som medpasienter og familiemedlemmer. Men det burde det vel gå an å høre med andre fagfolk som skriver, hvordan man skal gjøre det?
En psykolog jeg gikk hos, skrev en bok etter at jeg sluttet. Der hadde han brukt meg som case uten å endre en eneste detalj, slik at folk som kjenner meg godt, vil kunne gjenkjenne meg. Jeg ble sjokkert da jeg så det.
Og en som kjenner meg godt (privat) og jobber i psykisk helsevern, gjenkjente meg som en klient som ble omtalt i et foredrag holdt av en annen psykolog. Jeg kontaktet psykologen, som ble fryktelig lei seg og sa at han hadde prøvd så godt han kunne å skjule hvem han omtalte.
Kjære Sigrun
Det er rett og slett trist å lese om slik mangel på profesjonalitet. Ingen pasienter – uansett sykdom – burde frykte å omtalt og utlevert på en måte som er gjenkjennelig!
Når jeg skriver om åpenhet, så handler det på ingen måte om å snakke om enkeltpersoner. Men om å være åpen om hvordan man blir påvirket av de utfordringene og belastningene man opplever i en slik jobb som jeg har. Det å sette ord på hva som skjer i møte mellom mennesker – la uvitende få innsyn i mer enn at det er knapp bemanning og enormt arbeidspress. Det er uten tvil hårfine balanseganger det er snakk om, og det skal aldri være i tvil om at pasientens integritet skal gå foran.
I samme åndedrag; jeg gremmes over hvor opptatt man – tradisjonelt sett – har vært av å holde en synlig avstand mellom pasient og terapeut/pleier. Dessuten hvor lite åpenhet det har vært for at ansatte med sine livserfaringer og sykdommer, har kunnet bruke dem aktivt i møte med pasienten. Dette, sammen med en tydeligere og høyere stemme fra de ansatte, tror jeg kan bidra til å redusere stigmaet.
Vi må slutte å være så redde – og bedrevitende.
Tilbaketråkk: Du skulle skamme deg! « A Curly Life
Hvem skaper skammen?
Jeg har hele tiden ment at det er liten forskjell på å ta blodfortynnende kontra Lithium. Det er en ubalanse i kroppen/hjernen/det hele mennesket. OK, la oss fikse.
Det er en unaturlig stillhet rundt psykiske lidelser som er hemmende for menneskelig vekst for den som har en ubalanse, men også for pårørende.
Hvorfor er det så stille rundt de pårørende?
Er det skam som gjør at man ikke kan komme ut av sirkelen? Er det mulig at etter medisinering og oppfølging, så trenger man en ny virkelighetsoppfatning av hvem man er for å komme videre? Er det stillheten fra andre som er verst…eller fraværet av sitt eget selvverd?