I dag har jeg en av de dagene hvor jeg bare føler meg lykkelig, uthvilt og RIK. En dag hvor jeg flere ganger har tenkt at jeg har ikke alt, men jeg mangler heller ingenting. En deilig erkjennelse.
Jeg kom i dag til å huske noe jeg overhørte en eldre kvinne jeg kjenner si i en samtale for flere år siden: «Livet handler ikke om å være lykkelig, men om å være tilfreds»
Jeg husker jeg tenkte at det var et trist utsagn, og hvor rart det var at denne kvinnen som aldri klager over noe, kunne si noe slik. I dag er jeg nok noe nærmere i forhold til å forstå hva hun mente. Jeg er til og med tilbøyelig til å være enig i utsagnet.
Freud skrev:»Lykke er fra naturens side bare et episodisk fenomen. Enhver situasjon som er ønsket ut i fra prinsippet om fornøyelse, vil bare produsere en mild følelse av tilfredshet. Vi er laget slik at vi bare kan kjenne intens nytelse og lykke når kontrastene finnes, men i veldig liten grad bare ut i fra «the state of things».
Kanskje er det bare semantikk. Men et sted på min vei gjennom livet, ble jeg smittet med «målet-er-lykke-viruset». Livet skal være lykkelig. Først var det bare en passiv tilstand – hvor det virket som lykke var noe som ble gitt av en from sjel (som tydeligvis ofte glemte meg). Senere åpenbarte det seg som noe mer aktivt. Jeg måtte bare tenke glade tanker, gjøre glade ting – være glad.
Det er ingen tvil om at, etter jeg selv tok ansvaret for min egen lykke og hva slags dag jeg ønsker å ha, så har livet forbedret seg betydelig. Men jeg vil allikevel ikke kalle det et lykkelig liv. Samtidig vil jeg på ingen måte kalle det et ulykkelig liv heller. Er jeg tilfreds med livet mitt slik det er? JA. Jeg er stolt av hva jeg har oppnådd. Har jeg ambisjoner og mål jeg ønsker å nå? JA. Har jeg områder jeg ønsker å utvikle meg på? Definitivt. Føler jeg takknemlighet over livets mirakler og gaver? Hver eneste dag!
Så med alt dette som ingredienser i et rikt og stabilt liv, hva skal jeg da med lykke? Hvorfor kan jeg ikke bare få nyte disse øyeblikkene hvor jeg føler meg så lykkelig at øynene mine renner over – slik som i dag? Hvorfor kan jeg ikke få reagere med tristhet, håpløshet og redsel i andre stunder? Jeg er smart nok til å innse når følelsene mine bedrar meg. Noen ganger gjør jeg noe med det, andre ganger tar det litt lengre tid.
Jeg elsker livet. Og det å kaste det bort, står så absolutt ikke på min «To do» liste. Men allikevel… Jeg er ikke perfekt. Hvis jeg trengte å være perfekt for å leve dette livet, så hadde jeg vært det. Da hadde vi alle vært det, ikke sant?
Jeg har et lidenskapelig forhold til bøker, og liker derfor å bruke lang tid i bokhandlere – gjerne timer, om tiden tillater det. Jeg forbløffes stadig over hyllemeterene med bøker som lover «En verden av lykke». Jeg blir også forbløffet over alle som mener de har oppskriften på hva andre skal gjør for å bli lykkelige. Det være seg alt fra Yoga til meditasjon, til Positive Thinking, seminarer, skrive journaler, sitte under ett tre…. Og jeg lurer på når vi mennesker skal lære å slutte og være grådige «totalists» (i mangel av et godt norsk ord).
Må ha det. Bare må ha det – alt, uansett hva det er. Innsatsen vi legger i vår higen, besluttsomheten vi må ha for å klare og dunke hodet i veggen, eller den deprimerende frustrasjonen vi faller ned i når vi innser at vi ikke er kraftfulle nok – den spiser oss levende.
Mange vil kanskje synes at jeg med dette gir inntrykk av å være blant dem som gir opp og som forlanger for lite. Men ærlig talt. Jeg er litt lei av å kjempe mot et mål jeg egentlig ikke ønsker å nå. Lykkelig hele tiden?! Det vil jo ta lykken rett ut av livet, det!
Jeg eier ikke konstant lykke. Men jeg mangler den ikke av den grunn.
(Og du.. Skulle jeg noen gang finne på å be deg om bare å være litt lykkeligere, vennligst slå meg på hånden)
A Curly Life 
Tilbaketråkk: Om å holde høyden « A curly life