Fersk naturist

Når dette innlegget skrives, ligger jeg lettere henslengt på sofaen med laptop’en i fanget, og nyter et glass rødvin. Jeg er solvarm og glad. Da jeg rigget meg til nettopp, registrerte jeg et snev av solbrenthet på stedet «where the sun (usually) doesn’t shine..» Og det fikk meg til å smile.

Jeg er i utgangspunktet ikke et utpreget strandmenneske. Dette til tross for at jeg på sommerstid til stadighet kan observeres på stranden sammen med prinsessene mine. Jeg liker varmen og jeg liker å bli brun. Allikevel er det mange «men» forbundet med å gå på stranden for min del. Jeg gjør det derfor sjeldent – if ever, uten barna. Inntil i går. Det var da åpenbaringen kom. Rettere sagt kom den til meg kvelden før, mens jeg snakket med en venn på msn.

Så i går formiddag tuslet jeg over broen til Kalvøya med mp3-spiller, god bok, vann og solkrem i bagen. Merk: Ingen bikini.

Skal innrømme at jeg følte meg litt blyg da jeg kledde av meg og la meg på teppet. Jeg lå musestille i noen minutter – med øynene igjen bak solbrillene og latet som jeg ikke var der. Litt hjertebank mener jeg også  å erindre. Så kom det til meg; SOLKREM! Jeg må for all del ikke bli solbrent på steder som sjelden ser dagens lys. Dette medførte selvsagt at jeg måtte rykke ut av min katatone tilstand. I det jeg snur meg over på siden for å hente solkremen ut av bagen, ser jeg rett inn i ansiktet på en jente jeg har vokst opp sammen med. Hun smiler over hele fjeset og ønsker meg velkommen. Det smilet gav uttrykket» icebreaker» en ny dimensjon.

Vi slo av en liten prat, og det snevet jeg hadde kjent av blygsel rett før, var med ett borte. Jeg smurte inn HELE meg med solkrem og forsvant inn i min egen verden.. En slags svevende flyttilstand, hvor alt bare var stille, vakkert, deilig og vennlig…. Ord som oppsumerer mitt første og andre møte med fristranden på Kalvøya og menneskene der.

Etter to dager – og til sammen 10 timer som naturist, kjenner jeg allerede lengselen etter å kle av meg igjen.. Smøre meg inn. Registrere vennlige, men distanserte blikk. Smugkikke på kropper som alle er vakre på sin helt spesielle måte (en herlig oppdagelse forresten). Kjenne vinden som stryker over rumpa mi… Sette på deilig og høy musikk. Forsvinne inn i gode tanker. Føle meg fullstendig fri og levende.

Vel vitende om at jeg er like fin som alle andre – på min helt spesielle måte 🙂